tingene som ikke er

drømmer jeg har for ofte
som å drømme meg fast i en loop
ikke komme ut av situasjonen
bare ende opp på samme sted
igjen og igjen og igjen
løpe fra noen
flykte
men alltid bli tatt igjen
aldri være trygg
komme tilbake til utgangspunktet
uten å klare å tvinge fram en løsning
og selv om jeg vet at det er noe som ikke stemmer her
kanskje, kanskje er det bare en drøm

(for det finnes ingen løsning
og i virkeligheten finnes det alltid en løsning
hvor enn fjern og umulig den virker)

så er det slitsomt likevel
for når du drømmer er det det livet du lever
når du drømmer, drømmer du virkeligheten din
om enn bare for en liten stund
et lite sidespor
men likevel

jeg vil heller drømme at jeg flyr
at jeg letter fra bakken
svever av gårde

jeg vil heller drømme drømmer jeg drømmer for sjeldent

som da jeg øvde meg på å fly, sveve over bakken
på gangfeltet rett her nede
svevde over bakken, att og fram, kjente
at jeg fløt gjennom lufta

som da jeg skulle rømme fra noen
og plutselig svevde på en liten flymaskin
over husene, jordene, byene
klamra meg fast og prøvde å ta bilder
av ei skogdekka jord
byer nede i uttørka elveleier
og et stort norsk flagg i en foss
rett før jeg fløy inn på et kjøpesenter i Brasil

eller; som da jeg var lita
og svevde opp fra fergeleiet på Austnes
vinka til alle kjente som sto igjen nede på kaia
og min gode venn Max Mekker

teller blåmerker

har jævlig mange

utsida/innsida

noen gjør vondt

men har ikke kommet til overflaten en gang

blåmerker er ikke alltid synlig

det hender de sitter fast

for djupt under huden

til å komme frem

on empty rings around the sun / all sing to say my dream has come

det var den natta jeg satt ved Alexander Kiellands plass og gråt
satt ved vannet, der det renner over kanten
og gutta som kom forbi spurte om det gikk bra
om jeg var langt fra hjemme
og jeg smilte og sa «nei»
«det går bra»
«trengte bare en liten pustepause»

og «fint at du bryr deg»

men (undertekst): hvorfor ikke bare la meg være i fred?

så jeg kan grine meg ferdig?

og grine over hva?

alt som alltid kommer til å være som det var
alt jeg aldri kan gjøre om igjen
ikke la være, men gjøre
ikke være redd, men satse
ikke verdiløs, men verdfifull

jeg tenkte på alle gangene jeg har tenkt:
jeg burde fortelle deg dette,

men jeg gjør det aldri
stopper opp før det når halsen min
så jeg svelger det igjen
trekker på skuldrene og sier «ingenting»
når du spør hva jeg tenker på

«ingenting» sier jeg
og trekker på skuldrene

men det er alltid noe
og det spiser meg opp fra innsida
hver eneste gang

enda en gang

jeg skal flytte
og jeg vet snart ikke lenger hvor mange ganger
hvor mange ganger jeg har pakket ting ned i esker
flyttet de rundt landet
mistet noe på veien
funnet noe annet
og tatt det med meg videre

fra bjarkøy til harstad
den første gangen
og så:

fra harstad til inderøy
til harstad til tromsø
til harstad til oslo
til singapore til oslo
til harstad, enda en gang
til oslo: enda en gang

jeg skal flytte
vi skal kjøre alt jeg skal ha med meg
hele veien, alle milene
langs kysten, over fjellene

og en gang skal vi kjøre det hjem igjen

der verden begynner

vi dro til Vesterålen
der fjellene reiser seg som spisse topper
bølger, trekanter, pyramider
alt er spist
det var her trollene kom fra
om de kom fra et sted
var det her

og i Harstad ligger skodda
men på andre sia av Tjeldsundbrua kommer sola
sniker stråler gjennom skylaget
som plutselig er borte
og himmelen er blå

uendelig høy

og blå herfra og til evigheten

jeg trenger ikke mer
de kan få ha tingene sine i fred
husene, bilene, den nye sofaen og
den nyeste mobilen og den nymalte stueveggen

de kan få ha det i fred
jeg trenger ikke det
jeg vil ikke ha det
jeg vil ikke ta del

jeg ville aldri ta del

du kan få ha det i fred
ruge på det til du dør
det kommer aldri til å bli
det du egentlig vil det skal bli

uansett

from Ukraine with love

det er noe med å se vrakrestene av et fly
skutt ned, sier de
vrakrester spredt utover jordene
og blant restene av det som en gang var et fly
på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur
ligger døde kropper
sladdet over, så du ikke kan se
bare skjønne at der er de
de som nettopp var på vei et sted
og nå skal de ingenting
i all tid

ingenting

og kofferten står oppreist ved siden av dem
hel, med den kvite lappen med strekkode og destinasjon
fremdeles festet i handtaket

høysommerdager

det er nå det skjer
sommeren på sitt heteste
svimleste, øreste

da jeg gikk hjem fra jobb for to dager siden
var gullregnet intenst
så gult og fantastisk som det kan bli
i full blomst

i går hadde det allerede begynt å falme

men insektene surrer fremdeles rundt
leter etter mat, partnere, et dyr å suge blod fra

ei mushumle kom summende inn i stua
gjennom det kollåpne vinduet
summa rett inn i stua
stoppa opp et lite sekund, snudde
og summa ut igjen

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 37 andre følgere