god natt, nesten morgen

det regner på grønland

det regner sikkert flere steder i oslo

vi kunne kjenne dråpene hist og her da vi gikk hjemover fra det nattlige teslabberaset i en hybel på siloen, som en fin avrunding av en kveld med Michael Jackson, øl, snørr (fordi jeg er syk) og litt tårer (fordi det var trist). og det er greit at jeg ikke er storfan, og at jeg ikke har tenkt no særlig over MJ de siste årene, skjenket han så mye annet enn en whatever-happened-to-you-tanke i ny og ne, det var sterkt likevel; se Stevie Wonder og Brooke Shields og Jermaine Jackson kjempe mot tårene. se Paris Jackson knekke sammen. se den enorme betydningen Michael Jackson har, et samtidsikon uten like, der folk samler seg i tusentall, der millioner sørger over lille Michael som kanskje aldri ble helt stor.

og det er som regel først når noen dør at man skjønner hva de har betydd.

jeg tenkte at MJ ikke egentlig har betydd så mye for meg, helt til jeg kom på hvordan jeg, under en juleverkstedseanse med potettrykk ble fortalt av en eldre gutt hvis navn godt kan være unenvt nå, at Michael Jackson ikke var en bra fyr og at vi ikke burde like ham nå. og jeg husker følelsen av å først være trassig uenig, for så å bli overtalt av media, av alle. etter det var han ekkel, uansett. å ikke-like Michael Jackson ble en ryggmarksrefleks i meg, så mye at jeg faktisk skamma meg litt over å dele bursdag med ham. æ og michael jackson, liksom, kunne jeg si, og være misunnelig på alle andre som hadde sinnsfriske kjendiser å dele bursdag med, ikke en offentlig narr.

så kom folkehøgskolen, og jeg innså at selv om jeg kanskje mente MJ fortsatt var en wacko-jacko, så var musikken unektelig kul. og etter det brydde jeg meg ikke så mye om ham før jeg fikk ei melding der det sto “michael jackson e død” og jeg sendte beskjeden videre ut i kvelden med en anelse sjokk.

først nå begynner jeg å huske hvor tilstede Michael Jackson var i livet mitt. den tidlige delen vil det si, da jeg var barn og MJ herjet hitlistene med Black or White. først nå husker jeg hvordan Earth Song og videoen til den rørte meg til klump i halsen og potensielt noe tårer da den kom ut. jeg var vel ti, tror jeg. husker tårer i øyet, definitivt.

så nå deler jeg ikke lenger bursdag med Michael Jackson. det vil si, man er alltid født på den dagen man ble født på, men han kommer aldri til å feire sin mer. men jeg blir 24 om en og en halv måned. og etter denne sommeren blir ikke den dagen helt den samme igjen. er det ikke rart? Michael Jackson fantes faktisk. personen, mener jeg. ikoner lever evig, men personer … personer dør. hvor mange etterlater en hel verden i sjokk og sorg? hvordan i alle dager blir man så stor at man klarer det?

så det var farvel idag, til ikonet som alltid har vært der. holder gravøl hele sommeren til ende. what’s up with the glove, michael? peace.

i AMsterdam

eller Haarlem, strengt tatt. skriver paa en latvisk mac, er forkjoela igjen takket vaere ca null soevn soendag til mandag og en heftig temperaturveksling, smaakjoelig nordnorsk sommermorgen til hothot heteboelgeoslo, til iskaldt fly paa vei mot Amsterdam. og smart som jeg er har jeg ikke engang pakka sokker og ei bukse, eller mer enn ei stroempebukse engang. brainz, i has it. 

men jeg kom meg til Amsterdam i alle fall. og Haarlem noen timer seinere, etter at Sjoerd og Damien hadde veksla paa aa trille kofferten min fra sentralstasjonen til et sted med mat og videre gjennom Red Light District med kvinner utstilt som varer. og de er varer. en kropp til forlystelse. kanskje er det bare min norske moraliserende og puritanske bakgrunn som dukker opp, men jeg finner det faktisk en smule forstyrrende. mennesker burde ikke vaere varer, paa den maaten. og mest av alt foeltes det som aa gaa rundt i et eneste stort performancestykke. alle damene i vinduene: hoftevrikkingen, hendene som loefter puppene og stirrer ut i natten, smiler mot potensielle kunder. kan du forestille deg et saant liv? 

naa sitter de andre ute og roeyker. jeg skriver. i have asthma and a cold, so i think i’ll pass tonight, sa jeg. men jeg roeyker jo ikke, ingenting. kanskje shisha om sjansen byr seg igjen, men antakelig ikke. lungene mine har nok aa streve med, strengt tatt. og naa er jeg forkjoela. halsen min er saar. aesj. nesten borte, var en. all kvitloeken og c-vitaminet og honninge hjalp, men jeg rota det nok litt til for meg selv. 

forhaapentligvis hjelper kveldens inntak av varm curry og honning i store doser litt. krysser fingrene, og vender nesa mot senga og en morradag full av severdigheter akkompagnert av matpakke. turist paa budget. 

peace \/

livet. elsker det.

jeg har ca ingen penger (hei, hvor ble det egentlig av feriepengene mine? mys-tisk), dårlig hud (utrolig hva sukker og øl og lite søvn kan gjøre på relativt kort tid),  mørke ringer under øynene, gebyr på bøker jeg ikke har levert og whatnot lzm, det gjør ingenting. om noen timer er jeg på vei til amsterdam og jeg har vært hjemme i harstad på tidenes Festspill (og hei, på NRK1 på tirsdagskveld kan du få noen smakebiter i en halvtimes lang dokumentar. herved ANBEFALT) med tidenes festligheter og tidenes folk og tidenes natur og tidenes alt, sånn ca.

the best days of my life liksom. de er her, nå, og det kommer flere. jeg har sagt det før, men jeg lurte meg selv akkurat som jeg lurte meg selv til å tro at jeg likte høsten bedre enn våren, for all erfaring tilsier at livet er finere om våren enn om høsten. så da jeg endte opp med vaarloek var det nok ikke tilfeldig. uansett: æ har trua nu. 4 real.

og forhåpentligvis flere netter som denne, selv om jeg ikke får sett noen av dem i år. litt trist. å komme hjem fra byen og fyll og fanteri til denne utsikten er fremdeles noe av det beste i verden. så bra at jeg stadig vekk må ta bilder av akkurat samme sted, tydeligvis. det er alltid viktig å dokumentere. også sine egne feilaktige forsøk på peace-pose og noe anna.

oh yeah. så fred og kjærlighet til verden. ta på deg danseskoa og sving rundt til mj-classics, spis en is i sola, les ei god bok, drikk ei øl, bruk solkrem og heng med gode mennesker. det er fint å leve, ikke sant?

(og nå har jeg visst blitt en sånn som spammer bloggen med bilder av seg selv. ouch. vel, it’s not the end of the world)

o my my

your body
forshortened
below
your shoulders
your face
so close
it's out
of focus

snart er det hejdå harstad, hello/goodbye oslo, yo amsterdam. litt stressa, men det går, det går. litt trist fordi festspillene er over, litt letta fordi jeg er sliten etter hardkjøret den siste måneden og alle inntrykkene og moroa det har ført med seg. og imorra er det fest. rett fra fest til flytur. party like a rockstar. peace.

p.s. mobilkamerselvutlløser ain’t got nothing on min kjære tapte lumix (fred over ditt minne venn). lettere underholdende er det dog.

livet er fint

når du har

fornøyde artister

sol hele natta

ikke gråter over at MJ er død, men heller danser danser danser

får høre at du har vakre øyne to dager på rad (både på norsk og engelsk, uavhengig av hverandre)

slipper å betale taxi hjem

får øl

kjenner at du ikke egentlig lenger savner å være fjorten. eller seksten.

går langs kaia og kjenner havlukta snike seg inn i neseborene dine, og alt du gjør er å ønske den velkommen

kan legge deg til en fabelaktig morra

- og måseskrik har alltid vært min vuggesang, så jeg klager ikke

fra det ene til det andre

jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt “ka som ikkje gikk galt”-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.

likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.

merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.

og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte “men hva er en harstadvøring?” og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om “harstadværingen”. det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk  her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke “oljebyen i nord, oljebyen i nord” uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror “harstadværingen” mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?

men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.

vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har  byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.

hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da?  hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?

jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.

bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.

og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.

festspill. fanteri.

full nå, full og overspist og høy på livet. fikk med meg åpninga av de førtifemte Festspillene i Nord-Norge: SMUK-trio spilte Fairytale, Ute Gfrerer sto på scena i rød kjole, Terem Quartet spilte ekstralåt (Mission Impossible) til ære for en viss frivillig, Synnøve Perssen holdt prolog på norsk og samisk og Trond Giske skrøt av finværet og dro fram en thailandsk konges 100-år gamle beretning fra et besøk i nord-norge. bare fine ord, såklart. alltid bare fine ord, og fint vær: sol,  blå himmel, vind som ga meg en del ca Marilyn Monroe-øyeblikk (som jeg forhåpentligvis unngikk). det hele var perfekt. så satt jeg der, på en benk nede på kaia og leste i Harry Potter og dødstalismanene mens Fotefar og Håvard Lund og Jai Shankar sjekka lyden. så traff jeg venner, folk jeg ikke har sett på lenge, men som jeg så hver dag før, og å se dem igjen er som å høre til. og da konserten begynte, den med de som tidligere hadde sjekket lyd mens jeg prøvde å lese samtidig som jeg plasserte leggene i sommersola for å få dypere sommerben, satt vi fremst ved scena, og dte var folkemusikk møter indisk tabla (der Jai Shankar er i verdensklass) og “bane velkje teia, ta ‘n i legg og sleng i vegg, så må bane teia” (ca, allsang, legg inn et par surrelilei).

og sa jeg at sola skinte?

langs kaia lå Anna Rogde, verdens eldste skonnert. seilbåter seilte forbi, som seilbåter så ofte gjør. jeg var så lykkelig at jeg mest ville sprekkt. hva kommer det av? er det så enkelt at det er livet jeg har forelska meg hardt og brutalt i? bortsett fra at det føles mykt og trygt og alt anna enn brutalt. det er kanskje bare detaljer, flisespikkeri.

så jeg virra litt rundt. middag. bretta programmer. sang julius-sangen og Axl F (takk til formiddagsradioen). fikk sitte på andre rad da Mahler Chamber Orchestra med bl.a. Ute Grferer fremført Weill og Brechts Syv dødssynder. solgte billetter til afro-beat-orkestret Orvhestra Baobab. frøys, frøys, frøys. ble ferdig, vaska luggen, gikk løs på øl, dansa omkring og hadde etterhvert tidenes kveld på byen i Harstad, eller noensinne (nesten, på ei stund). jeg vet ikke hva det var som gjorde det. folk, kanskje. stemning. festspill. mitt nesten-maniske lykkehumør?

og det føles så teit å si det, det med Festspillene. men jeg sier det likevel: byen blir en annen. folkene blir andre folk. alt lever, puster, pulserer. og jeg vil bare si: og de sier kultur er et overflodsprodukt?

hva annet skal vi leve for, etter mat og husly? hva annet skal vi glede oss over ved vår sivilisasjon, vår egenart?

jeg er kanskje full nå, kanskje høy på livet (og sukker. forbannede kakemonser), men jeg er likefullt ærlig, jeg står for det jeg sier. festspill: elsker det. nord-norge: du har hjertet mitt. folk: dere er så fine! idag var dere fine.

livet: takk.

P.S. åpninga i bilder. på et av dem er jeg, fordreid og nesten-marilyn. men likefullt meg.

du skulle vært her: nattlig rant om kjærlighet, trær og rotvillhet

jeg ramla innom en vernissage med tilhørende konsert idag, etter å ha henta Harry Potter og dødstalismanene i venninnas barndomshjem oppi bakkan (oppi bakkene? nei, man kan da ikke si det?). prosjektorshow på veggen bak to karer med Mac og snåle instrumenter man tydeligvis ikke trengte å være borti for å lage lyd med (må finne ut hva det var, altså) ga meg mange rare tanker. hele innlegg, tekster, setninger jeg ikke lenger husker. jeg skriver alltid, i hodet mitt skriver jeg konstant. noen ganger på bokmål, noen ganger på engelsk, noen ganger på dialekt. denne gangen var det det siste. det passer bedre, noen ganger. som om ordene blir rundere, får mer klang, fyller rommet. som om de formidler mer, eller kanskje bare noe annet; speiler meg, det jeg vil si, på en tydeligere måte. det blir nærmere. noen ganger vil jeg skrive på dialekt. noen ganger føles det som om det er den eneste måten ordene kan komme fram på.

som

“æ har så mange ganga kunne sagt “æ elske ordan dine; det du sir, det du mene, måten du putte dem sammen på” og “æ elske tonan du lage, at du lage no, æ elske at du brenn, at du har no å leve førr” og mens æ tenke det her ser æ blikket hannes festa mot scena og æ tenke at han burde se på mæ, æ legg merke til han, hendern hannes på bordet, luggen på skrå. så lenge æ har kjent mæ sjøl har æ vært enspora. det va aldri plass til flere enn én av gangen, og de holdt på den plassen æ ga de så lenge at det eneste som til slutt va igjen va skygga æ ikkje klarte å kaste vekk. men det e annerledes nu. æ ser folk overalt, og de e pene, de fange øyet mitt, de blir nån, ikkje bare nån. og æ tenke at så mange ganga har æ kunne sagt “æ elske ordan dine”, men æ har aldri sagt det, og nu vil æ bare si ting som “æ elske hendern dine, måten de blar i avisa på, kordan de stadig ser ut til å vite kor de skal” og om æ sa til en at han hadde filosofhender og en anna at hannes  va jordhender (og om æ skreiv dikt om kordan æ skjønte det, med de jordhendern, såklart ville han være der, såklart trengte han å være der) så sa æ aldri at æ elska dem. men hender e det første æ elske, etter blikket. fra nu av aldri ord mer, aldri tona, for æ kan være så glad i ordan som æ bære vil, elske musikken så mye at æ nånganga mest vil sprekke, men stole på dem gjør æ ikkje. ordan kanskje minst av alle (æ kjenne dem for godt, æ veit kor de kommer fra. de fortell dæ at de e sannheta, men de e alltid manipulert, nån drar alltid i strengan: tungemarionetta).

hender, derimot. æ trur ikkje de kan lyge. de har vært med på for mye, de har førr mye historie i sæ.”

og mens jeg skrev dette har beina mine sovnet. det er midt på natta, jeg lar meg ikke lure av lyset, jeg kjenner det igjen. kvart over elleve-bussen tok meg på en halvtimes rundtur og jeg smilte mot nesten-midnattsola der hun lå like over åsryggene og sendte varme, gule stråler ut i den kjølige sommernatta. havet var blankt, de høye fjellene fremdeles med kvite snøflekker, store kuldeflekker, og da bussen snur ser jeg hvordan byen snor seg oppetter bakkene og åsryggene, halvveis gjemt i trær på trær på trær og jeg smiler igjen, og kan ikke riste av meg

i love this city / and i love this state

byen, stedet. state of mind. jeg mister den litt for hvert år. jeg kommer tilbake og byen er mindre min enn den var året før. andre tar over skolene jeg gikk på, butikkene jeg handlet i, kjøpesentrene jeg hang på. ungdomsskolen min skal rives. en barneskoleelev hadde ei hagle med på skolen jeg elska i tre år, hata i ett. videregående har fått nytt navn (men jeg tror ingen bruker det. akkurat som at vi ikke sa “nedenom og hjem”, bare “nedenom”, eller som vi sier “fåret” istedet for “det sorte får”, “rosene” istedet for “de fire roser”).ei venninne kom hjem etter fem år og sa det var som å være i en annen by, en ny by. jeg har sett dryppene, fem år med drypp av en stadig litt mer annerledes by som jeg både kjenner og ikke kjenner. “e du også fra harstad?”, var det ei som spurte. “ja. men æ har ikkje bodd her på fem år”

og før var jeg ikke engang egentlig fra harstad.

men jeg er ikke rotløs, jeg er rotvill. røttene mine brer seg utover landet, verden. røttene mine vokser herfra, eller fra den lille sagaøya egentlig, under havet, over brua til fastlandet (enda denne øya er så stor at du aldri føler deg som en øyboer), langs landeveier og riksveier, båtruter og flystrekninger. jeg er ei øy. alt under havet er røtter. fundamentet. eller: jeg er et tre. under bakken har jeg røtter som strekker seg lengre enn du kan forestille deg.

jo lenger de strekker seg, jo stødigere står jeg.

(og jo søvnigere jeg blir, jo mindre oversikt har jeg over hva jeg faktisk skriver. kanskje ler jeg av meg selv imorra)