natta før dagen

jeg har fått tilbake energien

kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer

jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er  et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg

hvorfor blir man så feig når man blir eldre

må være dødsangsten, og realiteten

knocks you in the face

men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene

det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag

handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna

det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky

eller all of the above, jeg vet ikke

men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai

og om åtte dager reiser jeg til japan

 

den trettende dagen i mai

jeg er sliten

på tv går en c-film om to bortskjemte søstre som må jobbe på pappas meieri og lærer en viktig lekse for livet 

gjett hva den leksa er (life is hard, money don’t come easy, dere er priviligerte shitkids)

jeg var i dåp i dag. jeg har en gudsønn, og i dag ble han døpt. jeg satt fremst i kirka på en gudstjeneste. det må være tolv år sia sist. jeg husker jeg brukte å be en gang i tida. folde hendene og si “kjære gud”. sang Ingen er så trygg i fare. jeg tror det var favorittsalmen min. noen ganger sang jeg kjære gud jeg har det godt når jeg var trist for noe. jeg folda hendene og sang en godnattsang, til og med da jeg var ganske stor. det er ikke noe jeg gjør lenger. 

jeg er sliten, men det er ikke så rart. kroppen er forkjøla. hele helga har jeg vært syk. det er mai, og i går snødde det så tett at jeg ikke så byen. jeg bor i byen. det var heavy greier. 

jeg tror snøen ligger til juli. 

men satser på at den er borte til jeg kommer tilbake igjen. da har våren fem uker på seg til å flekse musklene og jage vinteren på dør. 

come on.

Bonnie & Clyde

Serge Gainsbourg og Brigitte Bardot

wo-ho-ho

det blir bedre

jeg hører på pixies, det har vært meg pixies i det siste, sånn en del pixies i alle fall, ikke like mye som da jeg var atten, men ganske mye likevel, jeg går ikke lenger rundt med discman og cd-mappe, jeg går ikke lenger rundt med mp3-spilleren på 1 gb (mest fordi musikken jeg vil høre på eier jeg ikke lenger, litt fordi jeg har mista den), men jeg nynner fremdeles, jeg nynner og snakker til meg selv, og noen ganger nynner jeg inni meg (og snakker inni meg, men da heter det bare å “å tenke”), og pixies er noe jeg ofte nynner på, som regel Here Comes Your Man eller Wave of Mutilation eller Debaser. noen ganger Velouria, my Velouria, even i adore ya, og da føles det ikke som det har gått ti år, ni år, det føles bare som det alltid har gjort, dette er et øyeblikk jeg eksisterer i, dette er det jeg tenker, det jeg hører, dette er det jeg lever midt i

klokka er ti på ni, ute er det kveldslys forkledt som dagslys, det blir ikke natt lenger, ikke helt, det er dette lyset, hele tida, mer og mer, man ser alt, kan strekke fingrene ut mot alt, og vinteren begynner å bli et minne jeg ikke lenger klarer å begripe helt, jeg husker mørket ennå, den tida når du går ut og det er mørkt overalt, rundt deg, og det er stjerner på himmelen, over deg, og mørket er noe som faller ned, legger seg om deg og demper lydene og demper livene og dekker til verden

men nå er det lyst

det er 3.mai, og det snødde da jeg våkne, snødde ut over formiddagen, men det er vår i lufta likevel, det ligger en sommer og venter under snøen

kjære mai. kan du forte deg å bli skjønn og mild?

det er barnslig, men jeg skylder på været

det er første mai, og jeg sto opp litt for seint (etter å ha sovet litt for lenge), stavra meg ut fra rommet og hørte venninna si “det e et lag med sny ute!” og det er første mai, det er snø ute, så kom vinden, så kom snøen, så kom vinden, så kom regnet

og alt jeg har gjort med fridagen min er å sitte inne

jeg er nydusja i det minste

men jeg har bare vært inne

såvidt gjort noe fornuftig

og egentlig er det ikke barnslig engang, for barn finner på noe om det er dårlig vær eller fint vær

om det er dårlig vær og de ikke vil eller må være ute finner de på noe inne

jeg har ikke funnet på noe som helst, jeg har bare latt tida gli avsted uten å etterlate meg annet enn en oppdateringen på noen tv-serier og en times middagskvil

det er skikkelig voksent av meg, men jeg skylder på været

fan da

oh maker

meta, fysikk

skyene driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons

bortsett fra det ser verden virkelig ut, Gangsåstoppen ser virkelig ut, Kulturhuset, Harstad Brygge, det jeg kan se ut vinduene, det ser virkelig ut, bortsett fra skyene som på den ene sida driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons og på den andre sia ser ut som skyer gjør på film, i 3D, datafiksa

jeg husker ikke lenger hvordan det var når verden bare så ut som seg selv

når verden var et sted jeg befant meg i, buskene var ekte, himmelen var ekte, skodda over havet var ekte, lyset fra midnattsola som reflekterte seg i havet, nordlyset, alt var ekte, og nå ser det ut som på tv, på film, nå ser det ut som det mennesker lager for å imitere verden, imitere det ekte, og noen ganger klarer jeg ikke se verden for verden, noen ganger ser jeg bare hvor uvirkelig den ser ut, mens jeg ser på tv, film og tenker “herregud, så virkelig det ser ut!”

en imitasjon av en imitasjon

en uendelig rekke av imitasjoner

på en måte, ja, på en måte, kanskje hadde Platon litt rett her, jeg vil gi Platon litt rett her; kunsten som imiterer drar oss vekk fra det som er virkelig, den tilslører det virkelige, legger ei hinne av uvirkelighet over det eneste virkelige vi har, det vi lever i hver dag, himmelen, havet, skogen, fjellene. verden vår.

vi mister fokuset hele tida

jeg mister fokuset

men jeg liker det

det er ubetydelig, men jeg liker det, helt til jeg tar meg selv i å ikke klare å huske hvordan verden føltes før verden ble popkulturelle referanser, dataanimerte etterligninger, photoshoppa dukkemennesker, disse evinnelige samtalene om teori og idéer som jeg elsker, men som jeg plutselig ikke ser verdien i, det kommer og går, men jeg vet at det ikke ligger lykke i alt det her, jeg vil heller holde steiner i handa, kjenne verdien av evigheten, før jeg kaster dem tilbake til havet, en etter en etter en

but it’s the way it goes and it’s happening everyday

jeg prøver å jobbe meg ihjel

jeg prøver å jobbe meg rik

jeg prøver å jobbe meg bort fra komplikasjoner

 

jeg jobber i alle fall.

mye.

ikke i dag nødvendigvis, men generelt, denne uka, disse tre ukene som begynte forrige mandag, nei søndag, jeg tror vi sier disse fire ukene, jeg tror jeg kan avslutte fire uker med to hele fridager, men det er greit, jeg har valgt det sjøl, jeg har en mening med det, et mål, flere mål kanskje, få dagene til å gå fortere, få kontoen min feitere, slippe å forholde meg til

vel

(mye, diverse, noe)

det er tirsdag 24. april. det er en måned til jeg reiser og blir borte i tre uker. det er en uke til 1.mai. det er tre uker til 17. mai. det er vår, og snart er russen her igjen. de er som de alltid (: så lenge jeg kan huske) har vært. sånn som det er med alt. sånn som er med alle ting, historien, verden, livet.

alt repeteres, om og om igjen, til det har forandret seg.