sjekk ut haiketur.no, bli inspirert og finn deg en bensinstasjon
vi er frelst!
hilsen Hanne (og Namra) i Bergen
Gud er en død fisk.
Maggie Peren, tysk forfatter, i tittelen på sitt filmanuskript. (Tysk fjernsynsfilm 2002)
hentet fra Brage forlags sitatside
skjønt, så veldig gal er han vel egentlig ikke, fjerdegenerasjons farmer fra Montana, USA Howard Lyman, som etter over førti år som del av det som var en stor-skala familiefarm ble vgetarianer i 1990 og har brukt 20 år på å promotere veg*anisme og dyrevelferd.
tvert imot virker han ganske så sinnssfrisk. smart dude. vet hva han snakker om. respekt.
(du kan like gjerne hoppe frem til ca 1:40)
klippet er en del av en tidvis bra film fra et Nederland som i aller høyeste grad har grunn til å frykte global oppvarming og stigende hav. så kan man jo spørre seg hvorfor Al Gore, den Store Klimaforkjemperen unnlater å nevne den største bidragsyteren til klimagassutslipp … industrielt landbruk altså.
kjøttindustrien.
takk til dere for jakob-kreutzfeld, resistente superbakterier og svineinfluensa. much appreciated.
to sier mer enn totusen
og jeg har gått litt tom for ord. det har vært så mange av dem i det siste. jeg ser mer på bilder. glee club, såklart, men nå må jeg vente på neste episode sia jeg så sjette i går. så bilder. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet innimellom. hvorfor har det tatt meg fem år å få lest denne boka? fem år uten å sjekke ut Johan Harstad? jeg vet ikke. hva kan jeg si. det var nok med den vestlige skjønnlitterære og litteraturteoretiske og estetikkteoretiske kanon, i guess. nå er jeg fri.
litt som Claire Danes på dette bildet. sånn føler jeg meg, stort sett, pluss-minus, give or take. jeg har ikke rødt hår, ikke en rett bob og snekkerbukse har jeg ikke hatt på meg sia jeg-husker-ikke-engang, men det var sikkert på nittitallet (russetida tells ikke. den er rød, kun til to-ukers bruk og strengt tatt del av en uniform). jeg vet jeg sa jeg var litt nittitallslei for noen dager sia, men det har gått over. dessuten finnes det flere nittitall. akkurat som det finnes flere åttitall, søttitall, sekstitall, akkurat som det finnes flere 2000-tall; parallelle verdener som lever tett på hverandre men samtidig er så forskjellige at de i ettertid ses på som noe eget. noen ganger samtidig og, derfor deler vi oss inn i grupper og subgrupper. vi lever samtidig, men har vi egentlig så mye til felles?
flanell, nirvana, snekkerbukser, my so-called life.
magetopper, baywatch, eurodance, platåsko.
eller hva med tlc, rastafletter, hammerpants, moesha?
jeg bekjenner min kjærlighet til alt. men noe står seg bedre.
som Angela og Rayanne. og My So-Called Life, såklart. alltid.
jeg har funnet en ny favoritt
type tv-serie altså. eller serie laget av tv-selskap men som fint kan streames på nettet og helt sikkert lastes ned, for hvem ser på tv lenger egentlig? med mindre det er Jakten på kjærligheten, såklart. noen sosiale eventer/ritualer må man beholde.
i alle fall. denne nye fantastiske oppdagelsen heter Glee og kombinerer humor, parodi, high school-drama og MUSIKAL på en enestående original måte. og jeg er musikal-junkie. nesten, i alle fall. serie-junkie definitivt.
perfekt kombo.
ja, jeg er definitivt en gleek.
er du?
men ikke Velvet Underground. i dag er det regn ute. de fleste døde bladene på trærne har falt mot bakken den siste uka, ikke kunnet stå imot regnet og vinden for treet har dratt sevja tilbake og kvistene og festet tørker opp. et gult blad er som et menneske som blir blåere og blåere i ansiktet, lilla lepper, full mangel av surstoff. gule blader kveles.
men de er fine å se på.
uansett. det regner. dagen trenger litt piff. litt sterke farger. et lite spark bak. No Doubt:
jeg kan aldri gå rett i seng når jeg kommer hjem
klokka er kvart over tre midt på natta og jeg dryser litt, men et sted iløpet av det to siste timene tippet jeg over trøtt, til det stedet som er hakket forbi trøtt, der du egentlig får merkelig påfyll av merkelig energi
overtrøtt, og overdosert av nittitallstyggegummipop. først dj til Aqua gikk på scena; den ene nittitallsschläger’n etter den andre; boybands, girlbands, i just wanna praise you og allsang, og attenåringer som er på konsert for å mimre sine barndoms helter, nå ikke kledd i fargerike drakter, men alle i svart, Lene i Mötorhead-skjorte, var det det hun hadde? og et halv barbert hode, som en annen hipster, som hun jenta jeg så på t-banen i dag, med langt, langt hår på ene sida av hodet, og kortbarbert på den andre, ikke helt rett delt, mer som en liten halvmåne. de er mange nå, med halvt eller delvis barbert hode.
plutselig er de overalt.
jeg fikk litt nok nittitall idag. jeg tror jeg kan styre meg noen dager nå. jeg har riktignok vært så cutting edge at jeg har fronta nittitallsmoro i flere år allerede. jeg hørte på nittitallspop i 2005 liksom, så tidlig ute at det egentlig mest var ute.
eventuelt er jeg bare en nostalgiker av natur.
men nå, nå som alle skal gå rundt og digge nittitallet klarer jeg ikke å vri meg fra tanker som
som om et tiår kan selge seg til kommersialiteten
eller hva med
og jess jess ja
men jeg vet, jeg vet, vi er ikke lenger indiekids, vi er hipstere med for store briller og Lykke Li-topp/grorudpalme på hodet, for store gensere, for store alt, oversize me
lzm
men jeg var ironisk allerede da. jeg har aldri vært en del av en gjeng lenge nok til å kunne føle meg som én type. alltid hatt venner i forskjellige klikker, vært litt her og litt der, litt rotløs på identitetsfronten, med unntak av nord da. nordlending har jeg alltid vært, først og fremst.
men dette handler ikke om det
kanskje heller om:
og jeg begynner smått om senn å bli gammel. jepp. generasjonen som tar over tronen etter åttitallsungdommene. nå skal vi mimre dere! nå skal vi høre på gamle helter vi hata i noen år fordi det ER så gøy, og HUSKER du det og herreGUD den låta her dere! wohoo!
ja. det var absolutt kulere å høre på eurodance litt i hemmelighet fordi det ikke var noen som var særlig med på notene. jeg tar på meg elitistbrillene mine (over nittitallspop? et nytt bunnivå er herved erklært nådd) og disser nittitallsbølgen nord og ned. eller bare ned. hvorfor nord? vi tenker jo nord opp nå, sør ned, alltid sånn på kartene, sia gammelt av. var det noe med Hel? veien ned til helvete; gå nord, så ned?
æh. hva skal vi med helvete uansett.
THAT CRAP’S FOR LOSERS
(alle bilder hentet fra en skikkelig typisk indiekidpopulær internettegneserie fra første halvdel av 2000-tallet. the days my friend. did you think they would ever end?)
Siste kommentarer