rapport fra et kvinneliv, eh?

åkei, jeg har tenkt litt.

nei, det stemmer ikke.

jeg har tenkt mye, og lenge.

Det er så lett å tro at ord bare er ord, at de ikke betyr noe negativt, at de ikke sier noe om hvilket verdensbilde avsenderen har, men det stemmer ikke. Ord bærer med seg en mening, og den meningen er ikke bare avhengig av konteksten, den er avhengig av ordets opprinnelse og faktiske betydning også.

Jeg har lest feministisk litteraturteori idag. Forsåvidt ikke noe nytt fenomen, men det som skiller denne dagens lesning fra de andre, er Gerd-Liv Vallas artikkel på baksida av Morgenbladet (pur latskap forhindrer meg i å reise meg fra sofaen og hente avisa, vent i spenning på korrekt referanse lzm). Med hodet fullt av feministisk tankegods, var denne artikkelen en nesten dagsfersk kommentar (utilsikted, men likevel) til alt som surret rundt i hodet mitt. Jeg husker ikke tittelen, men jeg husker et ord: kvinneliv.

Hva er et “kvinneliv”? Hvordan skiller “kvinnelivet” seg fra “mannelivet”? Vent, er det noe rart med den setninga? Har du hørt noen bruke ordet “manneliv”? Ikke? Vel, det er ikke så rart. Et raskt lite søk på Google (hvor ellers) viser nemlig en klar tendens: Kvinneliv: ca 26800 treff. Manneliv: ca 167.

Nå finnes riktignok ingen av disse ordene i ordboka (ikke i ordbok.no, i alle fall), men “kvinneliv” er likevel et ofte brukt ord, for eksempel å beskrive at en bok gjerne er skrevet av og om en kvinne/flere kvinner, slik Doris Lessings bøker ble beskrevet da nyheten om at hun hadde blitt tildelt Nobels litteraturpris her i høst. Hun skrev om “kvinneliv”, “den kvinnelige erfaringen”, hadde vært “viktig for generasjoner av kvinner”, men hun var noe mer enn en “kvinneforfatter” (gud forby et slikt lavmål), hun var “en høyverdig dikter”.

Om hun er mer enn en “kvinneforfatter”, om hennes bøker kan fortelle oss noe om verden, tiden, samfunnet, mennesket; oss selv, hvorfor da denne poengteringen av at Doris Lessing skriver om “den kvinnelige erfaringen”? Jeg har store problemer med å forstå dette, rett og slett. Vi har telt ca 2007 år på denne tidsregninga vår; og fremdeles er “kvinnelivet” noe annet, noe som må spesifiseres, ikke bare “liv”? 2007 år, og fremdeles må kvinner merkes som kvinner først og fremst; “kvinnekjønn”, “kvinnemenneske”? 2007 år, og fremdeles er kvinner ikke bare mennesker?

Nei, selvfølgelig, hvordan kan vi være mennesker? Det ligger jo i ordet, klart og tydelig for alle som kan lese eller høre: Vi er ikke menn.

…

reprise

enda en natt, enda en eksamen. døgning er muligens “the new black”, men jeg vil heller sove. det er faktisk grenser for hvor gøy det er å prøve å lappe sammen en eksamensoppgave om ting man strengt tatt ikke kan noe særlig om. metoden er klipp og lim, og flerfoldige omskrevne setninger med samme meningsinnhold. kanskje jeg blir ca ferdig, kanskje ikke. jeg stiller meg forsåvidt ganske likegyldig til det hele, men prøver litt likevel. litt.

sånn ellers: det har gått nesten et år, men i heard your song before my heart had time to hush it er fremdeles ei av de vakreste linjene jeg vet om. press on me, we are restless things. alltid videre og fremover, men mot hva?

dagslyset.

lengsel

etter:

• vinter
• sommer
• blodappelsiner
• eksamensfri
• bøker som ikke er pensum
• folk som ikke er her
• juletre
• følelsen the milk-eyed mender ga meg høsten 2004
• å bli slengt rundt i ring på plenen en sommerdag
• å huske ting klart
• søvn

klokka er alt for mye. det er nesten dag, og jeg mangler enda ca et halvt kapittel, og jeg er trøtt men kaffevåken, sliten, men full av ideer (som ikke har så mye med eksamen å gjøre, ergo er det ikke fruktbart å være idérik just nu). jeg fôrer lengselen min med anna järvinens “jag fick feeling”, og tenker at jeg også var barn i helsinki og lengter hjem, men vet at det bare er en overflatereaksjon. egentlig lengter jeg hjem til nord, alltid nord, og jeg tenker på et bilde av meg selv; jeg er kanskje to år, hodet mitt er dekket av en lue, kroppen min av en blå bobledress. jeg har votter på hendene og solbriller foran øynene og ski på føttene, og jeg smiler. jeg står midt i et bilspor på fergeleiet, og snøen rundt når meg et stykke opp over beina, og sola skinner og snøen glitrer og vinteren var Vinter. når jeg tenker meg selv som lykkelig, er det bildet jeg ser for meg, det er det bildet som er lykken.

men ting skjer.

jeg har et kosedyr som er en isbjørn. jeg var et kreativt barn, så han heter isbjørnfar. siden han mistet bestevennen sin til et skjærebarn da jeg var åtte, har han hatt triste øyne. noen ganger så triste, at jeg ikke klarte å se på ham.

jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå. han visste.

han ligger trygt forvart i en eske hjemme. andre isbjørner ligger med vannfylte lunger på bunnen av arktis. han visste, og noen burde skjønt.

(klokka er 04:26. jeg vender tilbake til etniske vitser og media)

P.S. anna järvinen, sa jeg, anna järvinen: http://www.annajarvinen.com/