siviliserte australiere

Jeg har visst dette ei stund. Det er ikke noen nyhet for meg. Likevel kan jeg ikke si at jeg har vært flink til å si ifra, til å spørre i butikker, til å bevisst unngå ullprodukter. Derfor er det bra at dette blir offentliggjort, at folk kanskje kan bli klar over hva som har skjedd før ulla har blitt strikka til en varm og “god” genser. Når det blir et oppslag i ei riksdekkende avis (skjønt, det riksdekkende aspektet kan virkelig diskuteres) kan det ikke lenger unngås. Jeg kan ikke lenger unngå det. Unnlatelsessyndene mine hoper seg opp, rett og slett fordi det er det enkleste. Det er enklest å bare følge strømmen, enklest å ikke protestere, å ikke gjøre seg hørt. Og det er i alle fall enklest å ikke forme singe egne idealer, for å følge dem i dette samfunnet, denne bisarre verden av ignoranse, det er umulig med mindre man har stålvilje. Det er noe jeg ikke kan skryte på meg at jeg har. Jeg velger enkleste utvei i de fleste tilfeller, og jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Hvor ble den trassige, viljesterke jenta jeg var? Ikke redd for å stå for sine meninger, ikke redd for å si imot, ikke redd for å være synlig … Hun må ha gått seg vill. En plass i meg ligger hun og venter på å bli funnet. Jeg skal lete.

tre lister aka “unødvendig”

Kule ting:

• vårsol
• flashe med crewkort
• kombinasjonen hanne + høst = singapore
• å sette nerri fjæra og se på en rev
• klangen i kirkerom
• fEsk
• påskeferie rett rundt hjørnet
• at noram-kurset introduserer meg for gode bøker
• at noas-kurset gjør det samme
• handlenett

Kjipe ting:

• å ha med plastpose på byen (gjentakelse planlegges ikke)
• å søle varm kaffe på hendene
• at bokhylla mi er full av halvleste bøker
• at alt krever planlegging
• at jeg ikke kan begynne en setning på denne lista med andre ord enn “å” og “at”

Ting jeg gleder meg til:

• senga
• frivilligfest
• kino
• PÅSKEFERIE

våken/våkne

det ligger store planer og ulmer under soloppgangen disse dagene. hvem vet hvor veien går, annet enn at den gjør nettopp det? hvem vet hvem vi ender opp som, annet enn at det er en annen enn den vi er nå; her; i dette øyeblikket?

jeg ville kanskje at noen skulle komme og ta meg i handa og si “her, dette er stien du skal følge, jeg skal gå foran og lage vei i villnisset, men dette er veien for deg” og så skulle jeg følge etter og slippe å tenke og velge (for å velge noe betyr at man må velge bort noe annet). nå er det annerledes. jeg vil finne stien sjøl, oppleve den følelsen av å bli til som jeg har nå: jeg blir til. veien blir til. den er ikke satt. jeg er ikke satt.

ingenting er avgjort på forhånd.

hvor ble det av Sverige?

Det er sommerferie, dere pakker bilen full av soveposer, badeklær, sommerklær, koffert med reisebestikk, opplåsbar badering og en kasse med underholdning til seksåringen i baksetet. Seksåringen er meg, og dere er mamma og pappa. Egentlig er dere og jeg ikke meg og dere, men et bilde, bevart. Det er forbi, andre familier drar på andre ferier hele tider, en gang er det kanskje jeg som pakker en kasse med underholdning til seksåringen i baksetet. En gang, kanskje.

I mellomtiden tenker jeg på Sverige. Nord-Sverige, barndommens ferieparadis med varmt østensjøvann og campingplasser fulle av barn og lekeplasser. Eldorado lå ikke på andre siden av havet, bare på andre siden av grensen. Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen skrev at “Jag fick feeling” er “en plate for alle som har lengtet hjem“, og det stemmer. Med en gang Helsinki begynte nå, kjente jeg den. Hjemlengselen, ikke til hjemme, men til ideen om en barndomssommer i Nord-Sverige: solrik og stabil, evigvarende og trygg. Hjemlengsel til det å virkelig føle at man har et hjem, kanskje.
(I tillegg kom angeren over beslutningen jeg tok før jul om å ikke være med på studietur til Helsinki snikende innover meg igjen. Om tre uker kunne jeg vært på tur dit. Æsj)

Av en eller annen grunn tror jeg barndommen i sin lykkelige form alltid vil se ut som et halvveis falmet fotografi fra søttitallet, et lysavtrykk av en ideell, sosialdemokratisk trygghet, på matt og ruglete fotopapir. I alle fall for barn av det norske sosialdemokratiet, vi ser alltid tilbake på glansdagene.

Men jeg hadde et poeng med dette innlegget. Det var ikke å henfalle til nostalgitematikk, men heller etterlyse en gjenoppdagelse av ferielandet Skandinavia. Camping i Kalix neste sommer, anyone? Hytteliv, minigolf, vannsklier og rød sandstrand? Verden utenfor er vel og fin, men man trenger ikke reise langt for å oppleve noe, man trenger ikke dra rundt halve jorda for å ha det fint. Jeg vil tilbake til nærheten, da det var greit å dra på ferie til Sverige, jeg vil at det skal være greit for barnløse tjueåringer også (uten at jeg vet om det noen gang var “greit”), jeg vil sitte lettere henslengt utfor en hytte litt i utkanten av en campingplass en sval sommerkveld, etter en dag med sol og bading, med venner og ei vinflaske. Enkelhet. Jeg vil ha enkelhet.

sitert

As all historians know, the past is a great darkness, and filled with echoes. Voices may reach us from it; but what they say to us is imbued with the obscurity of the matrix out of which they come; and try as we may, we cannot always decipher them precisely in the clearer light of our day. – Margaret Atwood