siviliserte australiere

Jeg har visst dette ei stund. Det er ikke noen nyhet for meg. Likevel kan jeg ikke si at jeg har vært flink til å si ifra, til å spørre i butikker, til å bevisst unngå ullprodukter. Derfor er det bra at dette blir offentliggjort, at folk kanskje kan bli klar over hva som har skjedd før ulla har blitt strikka til en varm og “god” genser. Når det blir et oppslag i ei riksdekkende avis (skjønt, det riksdekkende aspektet kan virkelig diskuteres) kan det ikke lenger unngås. Jeg kan ikke lenger unngå det. Unnlatelsessyndene mine hoper seg opp, rett og slett fordi det er det enkleste. Det er enklest å bare følge strømmen, enklest å ikke protestere, å ikke gjøre seg hørt. Og det er i alle fall enklest å ikke forme singe egne idealer, for å følge dem i dette samfunnet, denne bisarre verden av ignoranse, det er umulig med mindre man har stålvilje. Det er noe jeg ikke kan skryte på meg at jeg har. Jeg velger enkleste utvei i de fleste tilfeller, og jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Hvor ble den trassige, viljesterke jenta jeg var? Ikke redd for å stå for sine meninger, ikke redd for å si imot, ikke redd for å være synlig … Hun må ha gått seg vill. En plass i meg ligger hun og venter på å bli funnet. Jeg skal lete.

Tag'er: dyrevern, dyrs rettigheter, etikk, ondskap