ghost dance

Patti Smith spiller på Bukta i sommer. Å stå ute en varm/kald/solfylt/regntung/klar/overskya natt og høre dette hadde vært latterlig kult. Kanskje også på grensa til småmagisk. Jeg vil.

Here we are, Father, Lord, Holy Ghost,
Bread of your bread, ghost of your host,
We are the tears that fall from your eyes,
Word of your word, cry of your cry.

We shall live again

We shall live again

man er seg selv lik

Jeg tenker ofte at jeg burde skrive om andre ting enn det jeg skriver om; interessante ting jeg har lest (som for eksempel hvor intelligente dyr egentlig er, intelligente på en måte som ligner menneskenes intelligens (snart er det eneste som skiller oss fra dyrene de varige fottavtrykkene vi setter på stakkars Gaia). Hvor mange er for eksempel klar over at en blekksprut har en distinkt personlighet, eller at elefanten er selvbevisst og kjenner igjen seg selv i et speil?), teite ting folk har sagt (som den (sikkert noe fulle) mannen på jobb som prøvde å sjarmere meg i senk med “du er utrolig pen!” etterfulgt av “jeg går bare bak deg og ser på rompa di”) og smarte analyser av politikk.

Men æ bære “føkk det”, og serverer heller 12-13 år gamle dagboknotater fra mitt tiårige selv, med kommentarer i klammer. Litt morsommere. Kanskje. Eller?

“27. des. 95 Onsdag .3 juledag [smør på flesk + en ortografi som ikke er heeelt på plass]

E æ førelska eller.?.? [snurrig ortografi going twice] Han (…) ligne på (…) og begge e søringa!! [med smilefjes under utropstegnene] [og nei, jeg avslører ikke mine 12 år gamle crush for offentligheten] Æ har aldri førelska mæ i nording. [glemte nok "en" her + conja nytt ord?] Det plage mæ. ["det plage mæ"? Ti år og allerede overdrevent patriotisk, altså. Og hvor mange har jeg nå egentlig vært forelska i på det her tidspunktet? To? Kanskje tre? Hvilken krise!]“

Legg også gjerne merke til hvordan jeg var forut for min tid, med dialektskriving hele 4 år før mobilen gjorde sitt inntog i livet mitt. Nåja. Vi skrev vel lapper på dialekt før vi skrev meldinger. Men i 4. klassen? Neppe! Je suis l’avant-garde …)

jeg er i tromsø

og det er nydelig her!

jeg visste jo det fra før, men når vinteren viser seg fra sin fineste side akkurat når man trenger det som mest, er det all grunn til å gi seg over av glede, for hva er vel bedre enn: sol, kvit snø, og kald, klar luft (som gjør underverker for slitne storbylunger) (relativt stor by, i alle fall)?

bare en perfekt nordnorsk sommer ;)

lurifaksen Bono har forresten kommet med dette gullkornet, sånn i etterdønningene av nok en åttende mars:

“Sett The Dubliners opp mot de store – AC/CD, Led Zeppelin, The Who, U2 – vi blir alle en gjeng med jenter sammenlignet med the Dubliners”

jeg prøver å si noe, men jeg kjenner at jeg overmannes av en perpleks følelse. det er kanskje best å la den stå ukommentert, så den slipper å krangle om oppmerksomhet, så den kan få skinne alene, for seg selv, i sin alminnelige latterlighet.

(parentes)

Det er kveld, det er natt, det er kaos.

Jeg drikker peppermyntete og hører på Bob Dylans “Time out of Mind“, mens jeg forsøker å lappe sammen et utkast til det tverrestetiske prosjektarbeidet mitt. En oppgave, altså. Fritt valgt tema, og jeg endte opp med å skrive om Riot grrrl. Jeg aner egentlig ikke hvorfor engang, det var bare det som dukket opp i hodet mitt, der jeg satt og frenetisk prøvde å komme på noe jeg kunne skrive om for ca en og en halv måned sia. Nå har jeg ei halv side med gullkorn som “mokulturen er nettopp mot kulturen” og “når subkulturer som punken snakker om seg selv som om de står for en anti-estetikk, gjelder dette strengt tatt kun som en markør av at de er anti den rådende estetikken”. Flott, virkelig. Dype tanker.

Men det kommer seg vel. Etterhvert, om litt. Nå er det i alle fall tid til å tenke. Lese, skrive, kommer fram til noe. Alt som har med denne oppgaven å gjøre har bare blitt utsatt i det uendelige, fordi andre ting (singapore-relaterte ting) hang over hodet mitt. De er borte nå, singaporeskyene. I alle fall for en stund, helt til jeg får beskjed om at søknadsskjemaet var feil utfylt og jeg må gjøre det på nytt, eller: søknadsskjemaet var feil utfylt, kyss singapore farvel. Det er alltid sunt å forestille seg worst case-scenarioer, så slipper man å bli skuffa og negativt overraska. Nettopp, da kan man heller bli ekstra positivt overraska når man får beskjed om at alt går som det skal.

Dessuten kommer det en påskeferie snart. Påskeferie, med påskekrim og påskemarsipan og snø og anorakk. Skitur, om du driver med sånt. Jeg kan ikke huske sist jeg gikk på ski. Kanskje det er på tide å ta opp den aktiviteten igjen nå, jeg er jo tross alt norsk, født med ski på beina. Eller kanskje det bare gjelder nordmennene. Nordkvinnene ble født med permanentruller i håret, vaffelkakeoppskrift i hjertet, strikkepinner i hendene og nylonstrømper på beina. Ettermiddagskaffe og slarvesamtaler, tøfler og blomstrete kjoler, hender der livet laget kart. Eventuelt ble vi ikke født som noe som helst, ikke mann, ikke kvinne, ikke norsk: Eventuelt ble vi alt var født som, umerkelig bit for bit ble vi formet etter idealer uten rot i virkeligheten, helt til vi ikke kunne skille mellom naturen og kulturen, helt til kulturen ble naturlig.

(eller kanskje ble jeg født med saltvann i lungene, i hver celle; saltvann, tang, tare, steiner, sandkorn; mitt hjerte er 78 % vann, mine bein ruglete steiner, min kropp møteplassen mellom jord og vann, og saltet holder meg sammen)

tørr kvitvin, versjon bløt

ny fyllekjærlighet. jeg skal leve på tørr kvitvin fremover. fylleleve. eventuelt bli balansert og rent menneske: giftfritt og yogapraktiserende.

vann og rugbrød.