Det jeg egentlig burde gjøre nå, er å skrive et lite innlegg på et et par minutter om Fear of Flyings “jødiskhet”. Eller med andre ord: På hvilke måter er Fear of Flying en jødisk roman?
Svaret mitt er: Har det egentlig noe å si?
Og svaret mitt på det spørsmålet er: Ikke så himla mye.
Greit nok; Forfatteren er jødisk, hovedpresonen (Isadora Zelda White Stollerman Wing) er jødisk, altså har hun en jødisk familie og i tillegg et havarert ekteskap med et jødisk schizofrent geni, et forhold med en mislykket jødisk vil-være-geni-komponist-og-dirigent-men-er-det-ikke, i tillegg til nevroser, fobier og åtte (?) pskyo-analytikere, bak seg. For ikke å snakke om paranoiaen som overmanner henne i det hun setter fot på tysk jord, eller libanesisk. Joda, her er nok av jødiske kjennemerker, litt Woody Allen, litt intense familieforhold etc. Så hvorfor har det ikke så mye å si om romanen er jødisk?
Fordi jeg har en voksende avsky mot merkelapper. Nei, det er ikke bare en avsky, det er en avskrivning, fraskrivning. Jeg tror ikke på dem. De er kanskje der, joda, de er der, vi er mennesker og trenger å se verden i svart-hvitt (i alle fall i klart avgrensede og forklarende båser), men når alt kommer til alt er de en konstruksjon. Vi har laget dem, og de forsvinner med oss. Det viktige med en roman er altså ikke hvorvidt den er jødisk (eller svensk eller japansk eller argentisk, for den saks skyld), men hvorvidt den har noe å si oss; den store mengden av mennesker som ikke tilhører den nasjonale kulturkretsen slike etniske/nasjonale merkelapper viser tilhørighet til.
(Selvfølgelig; det finnes litteratur som nesten utelukkende har nasjonal verdi, men den blir sjeldent stående som et Viktig Verk (tenk bare på Bjørnson: Hvem husker Synnøve Solbakken utenfor Norge nå?))
Så når jeg nå prøver å finne ut hva som gjøre Fear of Flying til en “jewish novel”, er det dette jeg tenker på: Hvorfor er det nødvendig å finne ut dette? Kan jeg ikke heller konsentrere meg om å finne ut av om denne i sin tid banebrytende romanen fremdeles er god, fremdeles er Viktig? Og det svaret har jeg vel allerede klart: Nja. Vokste vi ikke fra over-nevrotiske (for det er virkelig det Isadora er: hun har, som hun selv sier, fobier for alt, og hun nøler ikke med å legge ut om dem … om og om og om igjen …) kvinner (mennesker) etter fem år med Ally McBeal? Altså: Jeg gikk løs på denne boken og ble positivt overraska; Erica Jong skriver bra, og i begynnelsen er det ganske interessant med alle referansene til psyko-analysen, det metafiksjonelle aspektet (Isadora er en uutgitt poet med skrivesperre), Isadoras vingling mellom ektemannen Bennett (freudianer) og briten Adrian Goodlove (laingianer) etc, men til slutt ble det hele ganske trøttende, og Isadoras stadige selv-analysering og spørsmålstillende refleksjoner rundt kjærlighet, sex, menn og kvinner, frihet, sex, kjærlighet … vel, til slutt likte jeg henne rett og slett ikke. Til slutt kom jeg fram til at Isadora Zelda White Stollerman Wing er en usympatisk person. Og la oss ikke overse Jongs overtydelighet! Her har vi Isadora som er redd for å fly, gift med Bennett Wing, Isadora som er på jakt etter “the zipless fuck” (og stadig gnåler om det) som møter Adrian Goodlove. Så betimelig. Det er kanskje satire, men det betyr ikke at jeg trenger å like det.
Vel. Fear of Flying var nok en ganske frigjørende og viktig bokfor sin generasjon, for seksti- og søttitallets kvinner. Situasjonen var ganske annerledes da. Men idag? Jeg håper virkelig ikke det. Og likvel skriver jeg et helt innlegg om den. Motsier jeg meg selv? Er dette bare et uttrykk for undertrykt fascinasjon og gjenkjennelse? Liker jeg egentlig Isadora og hennes evinnelige spørsmålsrekker? Har jeg lurt meg selv?
(m.a.n.i.s.k.)
(svaret er: nei. nei nei nei)
Tag'er: bøker, Erica Jong, Fear of Flying, feminisme, litteratur
