alt. ingenting.

Jeg låner alltid bøker i bolker. Pensum-bolken er én, alternativ-bolken er en annen. Det kommer og går, men plutselig får jeg usannsynlig lyst til å bli yogapraktiserende new ager med tarotkortene klar til enhver anledning; urtete, lotusstilling og meditering. Så da låner jeg bøker. Selv om jeg tenker at bibliotekaren må tro jeg er en skikkelig nutjob der jeg kommer med en bok om ayurveda og en bok om tarot, og en yogavideo. Men hei, bibliotekarer møter nok på rarere folk enn meg, så det er nok ingenting å bekymre seg over. Ser fram til å komme østover i verden; håper på qigong-praktiserende singaporeanere i parkene på morgenen, så jeg kan slenge meg med og finne indre ro og styrke. A-OM.

Men helt seriøst: Hvorfor er østlig filosofi så mye mer appellerende enn den kjølige logikken Vesten bestemte seg for å praktisere? Østen, med ayuverda, ying-yang, akupunktur, har denne holistiske tankegangen: Det er ikke mennesket – sjel og kropp, men mennesket som en enhet: Ånd og materie i forening. Vi deler ting i to i Vesten, vi sier at enten er noe varmt, eller så er det kaldt, enten er man mann eller kvinne, enter er det et bord eller en stol … Og vi er helt avhengige av denne forståelsen av verden, for det er den språket vårt bygger på, og språket er vår verden, speiler vår verdensoppfatning: Språket vårt er grensene vi lever innenfor.

Og derfor er det viktig å lære nye språk, fordi nye språk representerer nye tankesett og verdensforståelser.

Og alt dette er vel og bra, men hvor er det egentlig jeg er på vei med dette innlegget? Ingensteder, og overalt. Og siden det er en umulig destinasjon (OG siden jeg ikke klarer å la være å starte setningene med “og” om og om igjen) avslutter jeg likesågodt denne rablinga nå, før det ser ut som det har rablet for meg. Haha.

…

Hotel Rwanda neste. Vi sier “aldri igjen”, men vi mener det egentlig ikke. Vi tror kanskje vi gjør det, men nei. Se på meg: Jeg skulle aldri se den filmen igjen, en gang holdt; jeg gråt, jeg var knust. Men det er to år siden nå, og jeg lar meg overtale. Vel, det er sunt å gråte litt innimellom, er det ikke?