men det er fryktelig irriterende å merke at man egentlig kunne nok til å få en A, men ikke klarer å få det ut der og da.
muntlig eksamen; velsignelse og forbannelse. det går så fort (og er like fort over), og du må prestere foran folk og får prestasjonsangst og surrete hodet. man føler at det gikk ganske greit, men man er ikke helt sikker på det nøyaktige nivået, og så man er (eller, i alle fall jeg) uendelig fornøyd med B, helt til nervøsiteten har sluppet kvelertaket på hjernecellene dine og alt det du faktisk kunne si mye om, men ikke klarte å huske når du satt der bare rrrramler inn, og du innser at du (med ca to ukers laber gjennomgang av pensum) faktisk kunne nok til å klare å hale i land en A. om du bare ikke hadde glemt det, da.
men altså, jeg klager ikke, jeg er ikke misfornøyd, jeg er bare … vel. irritert på meg selv. og det må jo være lov, enda så ufruktbart det er. jeg kommer nok over det, til slutt.
(og når jeg bare har fått levert søknaden om forhåndsgodkjenning (som må leveres idag) og flikka litt på den feministiske analysen av Surfacing, så er det jo faktisk sommerferie. og i kveld er det grillings og øllings, og fint vær i helga og herregud: jeg har jo strengt tatt ingenting å klage over – livet er fint og lett! jeg fikk en god karakter på pensum jeg såvidt har lest, jeg har fine folk i livet mitt, det er varmt og sol, jeg har penger og mat og klær, sommerferien rett rundt hjørnet og Singapore bare to måneder unna. nok selvmedlidenhet fra denne kanten: husj, bort med deg!)
Tag'er: sutring, eksamen, aldri fornøyd, fint
