Dark Knight

Nettopp. Jeg har vært på kino, for første gang i en air-conditioned sal. Den lå øverst i et kjøpesenter, i Orchard Road, og hadde mange saler, og mange matutsalg. Har jeg nevnt at Singapore er all about food, lzm?

Uansett.

Vi var i en ganske liten variant. Ikke så rart: The Dark Knight har jo tross alt gått en stund. Det var med andre ord på tide å se en av sommerens, om ikke årets, store snakkiser på filmfronten. På overtid, for å være presis.

Og joda: Den var vakker å se på, estetistert vold og aggresjon, mørkt og dystert utført. Og joda, joda: Heath Ledger gjør en fantastisk prestasjon som The Joker. Ikke rart han tydde til sovepiller (?) for å få den skapningen ut av hodet sitt. Virkelig imponert av rolletolkningen, faktisk.

Men så var det dette med alle eksplosjonene da … Helt ærlig; jeg kan ikke si jeg ble blåst av banen (je, jeg spiller på ord). Strengt tatt ble jeg litt lei. Det varte så lenge, og var så mange av dem. Så mye action, liksom. Gud, action er kjedelig! Det gir meg ingen ting, det underholder meg ikke. Det er bare ting som sprenges opp på skjermen; en detonator som blinker – et brak – ild – røyk – bygninger som kollapser – biler som snurrer rundt – flammer – røyk – brak. Det blir gammelt ganske fort. Jeg vil ha samspill – psykologi, karakterutvikling. Jeg vil ha skuespill, ikke et pyroteknisk oppvisningsshow. Og der Ledgers Joker på mange måter er en mer realistisk skurk enn Nicholsons: mer ond, mindre klovn; blir [skuespiller jeg ikke vet hva heter]s Arthur Dent/Two Face rett og slett for urealistisk. Og da sikter jeg til etter at flammene brente bort halve ansiktet hans, inkludert halvparten av leppene, området rundt øyet (men jøss; ikke selve øyet, det har ikke smeltet eller brent opp, det ser ennå) og inn til senene i kinnet, helt inn til tennene. Selvfølgelig er Batman tull og tøys og fantasi, selvfølgelig er det ikke “virkelig” på noen som helst måte, men når man kjører det jeg, bortsett fra tematikken, vil kalle en realistisk stil, så er det bare snålt når et element blir så urealistisk, så tegneserieaktig. Det ødela. De kunne spart seg.

For min del, i alle fall.

now THAT’S retro, baby

jeg fikk altså en ny frisyre igår, til den nette sum av 20 sgd. sånn ca åtti kroner. ganske greit.

men i alle fall. jeg fikk ny frisyre, og det fører til at jeg monger ENDA mer foran speilet og digitalkameraet enn vanlig. kall meg forfengelig, men jeg liker å se på meg selv. det er gøy, (det er jo ikke akkurat som at jeg ser meg selv til vanlig) og jeg er jo faktisk den personen jeg kjenner best (som Frida Kahlo oppga som grunn til at hun sånn ca bare malte selvportrett), så da er det vel bare rett og rimelig at jeg vet hvordan jeg ser ut. right?

vel. denne selvstuderinga førte til en konklusjon: jeg ser ut som dette:

bare litt lengre hår. og ikke blond. og ikke sølvfarget boblejakke og hvite baggy jeans eller kontrastfargete singleter med stroppesnorer. og ikke så veldig lik idet hele tatt, når alt kommer til alt.

men jeg bringer 90-tallet tilbake igjen, et steg av gangen.

dig it!