jeg kom til å tenke på

en fin kveld da jeg vandra mellom Akershus festning og Aker brygge

det var vår, nesten sommer, og jeg fant ut at det var på tide å bare vandre litt i Oslo alene. etter nesten to år der, liksom. jeg har aldri vært så innmari snar av meg.

litt samme greia med Singapore, egentlig. jeg trenger noen som kan aktivisere meg! skulle vel ikke egentlig være problematisk for et enebarn å aktivisere seg selv, nå? men tydeligvis. jeg er vel heller typen enebarn som ikke egentlig syns det er så ille å være alene og ikke gjøre så veldig mye når alt kommer til alt. det er ikke nødvendigvis kjedelig å sove, for eksempel. man kan ha fine drømmer.

——

javisst.

——

nå for eksempel, er klokka allerede halv to. jeg har altfor lett for å henfalle til søvnighet. ikke kan jeg egentlig skylde på varmen heller, for det er strengt tatt ikke så varmt nå for tida. det regner, er overskya, 26 grader, og tydeligvis kjennes det ikke varmere ut enn det heller, for værmeldinga operer ikke med heat index idag. forøvrig festlig at jeg skulle kommentere en temperatur på 26 grader som “ikke så varm”. jeg husker enda den Veldig Varme Sommeren, den for mange år sida, da jeg bodde hjemme i Harstad og neppe var mer enn 12 år gammel: da var det 26 grader ute, og jeg lå inne på sofaen og vifta luft på meg selv med ei håndvifte mormor hadde kjøpt i Portugal. idag gikk jeg til frokost (som forøvrig alltid består av stekt ris og noen ganger nudler. har jeg nevnt at jeg savner grovbrød?) med en genser på meg. en genser, i over 20 grader! det er så nært akklimatisert som jeg kan komme.