we shall call him the Man with No Face

så fikk jeg kanskje ikke gjort så mye fornuftig i timene mellom klokka ti og forelesninga klokka to, men jeg fikk lest ferdig denne nydelige, fascinerende boka, tre dager etter at jeg begynte på den. bortsett fra ei novelle noen linka til meg en gang, er dette det første jeg har lest av Murakami. jadajada, til å være litterært anlagt er jeg noen ganger latterlig treg med å lese, men man kan ikke være tidlig ute med alt her i verden. man kan ikke engang rekke å skumlese alt, så noe må vike, og noe må vente. heldigvis endte Murakami opp i den siste kategorien! du vet, den som venter på noe godt

venter ikke forgjeves.

jeg tenkte jeg skulle skrive et ordentlig innlegg om denne boka. anmelde den, anbefale den. men jeg er ikke flink til å svare uten å bli stilt et spørsmål, jeg er ikke flink til å målrette helt alene. det er en grunn til at jeg hater å lage prosjektskisser og “research questions”. hjernen min går litt i lås, og komme enten ikke på noe, eller på alt for mye. kaputsj. og denne boken er av den typen det er litt vanskelig å si så mye om, for man kan så fort avsløre overraskelsene som gjør boka spennende. jeg vil nødig være en sånn som reforteller hele hendelsesforløpet inkludert slutten, for så å si: bra film, du burde se den! eller bra bok, du burde lese den. eh. hvorfor, du har jo allerede gjenfortalt alt lzm.

så jeg lar vær. jeg sier bare at den er herlig mørk og imaginativ; den vrenger på virkeligheten, på den medierte virkeligheten, den falske medieringen av virkeligheten; gir et bilde av et nattsvart og nocturnt fargerikt Tokyo, en plass der ingenting virker å være helt som det skal, eller helt som det først ser ut til å være. mystisk, moderne, mytisk. relevant, interessant – spennende.

bra bok, rett og slett. bra bok.

mulig forretningsidé

klokka er ti over ti, og egentlig burde jeg enten vært på forelesning (i et fag jeg tar på audit-basis. hørbart, ikke eksamensbart), eller på bibliotekets mediatek med en skjerm foran meg og høretelefoner på hodet. jeg ligger litt bakom med filmene i Postwar japanaese film and anime, men det er ennå tid før forelesninga klokka to! og idag har jeg ingen lunsjavtale, så her er det reelle muligheter for å få brukt timene litt fornufitg. uansett, klokka er tretten over ti, og jeg sitter på rommet mitt og spiser sukkerfri belgisk sjokolade. etter to-tre måneder i Singapore og ni dager i Vietnam er kroppen min innstilt på å motta sukker (her snakker vi virkelig sukkerpushere). den skriker etter sukker; sjokolaaade, skriker den, kaaakeee, kjeeeeks. og ei stund lot jeg den få sine barnslige krav stilt, men no more. jeg har sendt meg selv på sukkerrehab. ideelt sett burde det vært et sted der sukkerholdige varer ikke fantes, en sukkeravvenningsklinikk, sugar rehab, men enn så lenge er det bare en mental tilstand av viljestyrke. jeg har ikke spist noe sukkerholdig siden søndag! frukt teller så klart ikke, og det kan hende noe av maten inneholder sukker, men det kan jeg jo ikke vite, det er ikke akkurat innholdsfortegnelse ved siden av rettene i food stallsene på NUS (eller andre plasser for den saks skyld, eller restauranter), men jeg har holdt meg unna mock meat ved alle måltider, unntatt ett, og da tror jeg at jeg er ganske trygg.

jeg kommer ikke til å savne denne sukkerhelvetesida av Singapore, når jeg kommer hjem til mørketid, juletre og vinter (og frostskader?) i desember.

men

jeg har på en måte ombestemt meg. jeg tror kanskje jeg kommer til å savne durian. litt i alle fall. på lørdag smakte jeg durian-puffs (selvfølgelig sukkerholdig, kommer ikke til å spise dem igjen), og jeg må si, det var liksom litt godt. på en rar løk-møter-fruktaktig måte. visstnok smaker durian mer som durian-puffs enn durian-is, så løpet er kanskje ikke kjørt likevel. klart, du trenger fremdeles ikke smake durian om du er i Singapore, men så lenge lukta ikke fortoner seg som frastøtende, skader det jo ikke å prøve.

oddsen er at det kanskje muligens ikke er så ille likevel.