etter å ha fulgt med (og deltatt litt, det klødde i fingrene) på debatten rundt Ali Farahs kronikk borte på Guds blogg, kjenner jeg desillusjonen komme over meg som et tykt, tåkete slør. jeg trodde virkelig Norge var et land der det ikke fantes så mange rasister, jeg, at det tilhørte sjeldenhetene, at de slitsomme dagbladet.no-kommentatorene som spydde ut rasistisk/fordomsfullt/uoriginialt/å-så-politisk-ukorrekt-jeg-er-nå-jeg-er-den-nye-bjørneboe-her-jeg-snakker-den-politiske-korrekte-naivismen-og-innvandringssnillismen-rett-imot-kommentarer som fulle fjortiser spyr ut dårlig hjemmebrent var et mindretall av indignerte, bitre, uvitende mennesker. jeg trodde faktisk det.

men nå

vet jeg ikke lenger hva jeg tror.

det jeg derimot vet, er at om det ikke skal mer enn en kronikk til for at de som tidligere tydeligvis støttet Farah nå mister ALL sympati for han, for en mann som ble slått ned og etterlatt av ambulansjesjåfører med knust hodeskalle og hjerneblødning, ikke brakt til sykehus av politiet; en mann som ikke fikk den behandlingen han trengte før etter SJU timer, midt i Oslo … om det ikke skal mer til enn dét, så kan ikke sympatien ha sittet særlig djupt. jeg vet ikke hva jeg skal si. jeg er oppgitt over at folk kan miste sympatien de har for denne mannen fordi han påpeker noe vi strengt tatt alle vet; at verden er et sted der kvite har utnyttet fargede de siste hundre åra, og at dette systemet ennå har et etterslep i vårt samfunn, der summen av alle fordommene ikke-kvite møter til slutt oppleves som insitusjonalisert rasisme for den det gjelder; det er for meg uforståelig. det vitner om laber evne til empati, til å ha to tanker i hodet samtidig. å sympatisere med ambulansjesjåfører som jobber under stort press og gjør feil (som de menneskene de jo er) utelukker ikke å føle sympati med mannen som ble utsatt for en slik feil, en feil som fort kunne blitt fatal.

og alle som maser om at Kohinoor og Farah burde ha konsentrert sinnet sitt mot gerningsmannen … altså, denne saken handlet aldri om blind vold, den handlet aldri om vold en gang. vold skjer, vi vet det, men visste vi at mennesker som trenger hjelp av ambulansen faktisk ikke alltid får det? er det ikke det som er sjokket? at de menneskene som skal hjelpe oss på et helt fundamentalt nivå faktisk kan svikte oss og etterlate oss? er det ikke her denne saken hadde sin nyhetsverdi? det er jo ikke som om mannen som slo ned Farah ikke ble tatt og straffedømt. tvert imot!

så at en mann som ikke fikk den hjelpen han sårt trengte skal miste all sympati fordi han i ettertid snakker ut om systematisk undertrykking (dog ikke i den optimale setting, og heller ikke på den optimale måten), og lik det eller ei; den er der, og vi er alle en del av den om vi liker det eller ikke, om vi er rasister eller ei (og mest sannsynlig er vi jo ikke det, for kom igjen ‘a, hvem tror fremdeles at det finnes andre raser enn menneskerasen?) skal miste ALL sympati for den uretten som vitterlig ble begått mot ham, mens de som begikk uretten plutselig blir sakens ENESTE offer … årh. jeg har ikke ord for hvor frustrert dette gjør meg, jeg har ikke ord for hvor absurd og latterlig det er! skal ikke Farah, en norsk statsborger, ha like mye rett til å kritisere det norske systemet som alle andre norske statsborgere uten å bli bedt om å dra “tilbake til det landet [han] kommer fra”?

fan. jeg trodde virkelig vi var bedre enn som så. jeg trodde dere var bedre enn som så. jag är besviken.