derfor spiser jeg ikke fisk

Det kan vel kanskje beskrives som et lite kulturelt opprør; å være nordlending og ikke spise f(e)sk. På sett og vis er det akkurat dét det er (og ikke bare et resultat av vegetarisme og ambisjoner om et vegansk liv fylt av god samvittighet (som riktignok kommer og går), men det er et opprør retta mot utbytting snarere enn nyttegjøring, det er et opprør basert på overfiske, overkonsum, hele jævla systemet bygd opp på det motsatte av bærekraftig utvikling. Dette systemet er bygd opp på en tankerekke som strekker seg til nesetippen og ikke et hakk lenger; hvor mye kan jeg tjene på dette, hva har jeg lyst på akkurat nå. disse to jeg-ene; storkapitalistjeget og konsumenten jobber sammen for å ødelegge jorda, kort og godt. Jeg er lei av å bruke silkehansker, og jeg gidder ikke kaste bort tida på politiske og økonomiske analyser. Dette trenger da vel ingen analyse for å bli sett for det det er: Riv ruskende gal galskap fra ende til annen. Det industrierte fiskeriet foregår tydeligvis på denne måten: Ja, la oss bygge en båt som må fiske døgnet rundt hele året for å være lønnsom! Ja, skikkelig smart, bare kast garnet ned på havbunnen og dra med deg alt du klarer! Hvem bryr seg vel om et lusent korallrev, hæh? Hvem bryr seg vel om vi drar med oss en hel fiskestamme i samme slengen, hæ? Det er nok av fisk i havet, det vet vi jo alle, kjør på, markedet krever at vi kjører på, og markedet har alltid rett. Harr harr.

Jeg blir arg inn til margen. Og ingen stopper dem heller, selvfølgelig. Hvorfor skulle de vel det? Det er jo ikke som om korallrevene er viktige for fortsatt fiske. Nei, aldeles ikke. Og biologisk mangfold, viktig? Haha, jeg ler meg ihjel.

(Nei det gjør jeg absolutt ikke tvert imot kjenner jeg at jeg blir sinna og skikkelig skikkelig menneskelei)

(Forøvrig kjekt å få enda mer stoff som kan distrahere tankene fra oppgaveskriving og andre skolerelaterte oppgaver. Veldig nyttig. Særlig nå som klokka er ett om natta og noen har en slags samling utfor her en plass, med synging og roping og klapping. Klokka ett på natta. Vel, det var jo ikke akkurat som jeg sov uansett)

en smak av Norge

Jeg befinner meg øverst på Vivo City, Singapores lifestyle/shoppingsenter nummer 1, på den japanske alt-mulig-rart-til-2-dollar-butikken Daiso. Jeg har akkurat sett nydelige hjerteskjærende nydelige Wall-e, og når butikken i tillegg er full av julepynt er det en ganske naturlig følge at jeg kjenner et lite stikk av sentimentalitet slash hjemlengsel, til tross for at jeg morer meg over snodige japanske ting. Plutselig hører jeg en melodi som høres kjent ut. Jeg skjønner ikke helt hva jeg hører, for stemmen er ikke den rette, ikke den jeg forventer å høre til denne melodilinjen. Det er ikke rett språk en gang; er det norsk, er det japansk, er det engelsk? Jeg navigerer meg rundt i lokalet for å finne Praseeda som står og humrer over japanske kort med påskrifter som “Happy wedding! You are my best partner”, og utbryter: This is a Norwegian song!”.

Og det er en norsk sang, selv om jeg et øyeblikk blir usikker og begynner å spekulere på om den bare har blitt oversatt til norsk, eller at diktet har blitt tonesatt med en allerede eksisterende melodi. Men neida, det er fremdeles Kolbein Falkeid som har skrevet Tir n’a Noir, og fremdeles Øyvind Staveland som har tonesatt den, all by themselves. Og så har japanske Emi Fujita spilt den inn på engelsk, og så står jeg der, i en japanske duppedittbutikk og ser på julepynt da den strømmer (eller hviskes, for det var ikke akkurat platekompanivolum ute og gikk) i øverste etasje på Singapores shooping/lifestylesenter nummer 1. November 2008: verden er et lite sted.