å kaste bort tid

er en ferdighet jeg perfeksjonerer til fingerspissene. nå er ikke dette et syteinnlegg om stakkars meg med tre uker på å skrive fem oppgaver, altså, det er bare en konstatering av at her har jeg tre uker på meg til å skrive fem oppgaver, og jeg kaster bort den ene timen etter den andre på noe så uinteressant som Sex and the City (filmen) …  og etter over en times streaming sa det plutselig stopp, så jeg fikk ikke med den å-så-forutsigbare-og-omtalte slutten engang. og greit, jeg er sent ute, men altså, helt ærlig: finnes det virkelig noen der ute som ble “carried away” av dette reklamemaratonet av en film? for det er det den er, et maraton i produktplassering og namedropping, laget for å selge varer, ikke en historie. en ting er å snakke om merkevarer, det dukker jo opp i samtaler all den tid vi lever i en merkevareverden, men å skrive inn en scene der Samantha gir Carrie en iphone, bare for at Carrie skal si “I can’t work this”, sånn at vi skal få et nærbilde av iphone opp i trynet … det er bare kvalmt.

kvaaaalmt.

ugh.