seks antageligvis uinteressante ting

memer er som kjedebrev, bare litt morsommere og triveligere. kamikaze truet meg for eksempel ikke med dårlig hell i kjærligheten resten av livet mitt om jeg ikke svarte på utfordringen og sendte den videre til fem andre. og typisk nok er det først da jeg faktisk gjør det. du vinner meg ikke over med trusler, med andre ord.

Reglene er som følger:

1. Du må linke til den som tagget deg,
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv, og
3. Tagg fem andre blogger, og la dem få vite det gjennom å kommentere på deres blogg

fem fjollete fakta

seks ikke-så interessante fakta

1. jeg biter og plukker sund neglene mine når jeg gjør ting jeg føler er bortkasta. som teite tutorials som ikke lærer meg noe, når jeg egentlig kunne brukt de timene på oppgaveskrivig, for eksempel.
2. jeg irriterer meg over at ordbok.no har en kategori for “norsk” og en for “nynorsk”.
3. jeg syns 12 er et skumlere tall enn 13
4. da jeg møtte den første like-gamle som meg som huska da Berlinmuren falt ble jeg både glad og en smule skuffa på samme tid (litt mindre unik nå, i guess)
5. jeg elsker å finne på fine navn. foreløpig må jeg ha fire barn for å få brukt opp de jeg har kommet fram til sålangt. jente jente gutt jente.
6. i hele “høst” har jeg fulgt med på denne. ja, jeg er en sucker for all things fantastic.

stine

hilde

rullerusk

runa

lindis

someone here is from malaysia

who?

asia asia asia asia

sa Erlend Øye under ekstranummeret på zouk ikveld. Juice magazine feira tiårsjubileum, og jeg feira to eksamener down, one to go med gratisbillett til kalaset der et stk lokalt band varma opp til fabelaktige Whitest Boy Alive – first time in Asia! Og der var jeg, og Sophia og Khrys som ropte “jai elsker dai! jai elsker bergen!”‘

og foresten, jeg lover, det er ikke jeg som jeg har lært bort disse frasene. jeg prøvde å få “Eg ve te Bergen” på repertoaret, men jeg husker ikke lenger om jeg lyktes. det var noe med gratis bacardig og gratis øl. pføff. jeg har i alle fall billett til zoukout, så 13. desember folkens, da er det fest. jogging og eksamen og mer kaffe innen den tid, riktignok. og søvn, veldig snart.

uansett:

til slutt oppfatta Erlend Øye “Bergen” blant all commotionen og bøyde seg fram og sa “Bergen?” og det var det, helt til han kom ut for å danse i en ekstatisk crowd av singaporeanere som tidligere hadde hylt og skrålt med til “Burning” av full hals.

ja, det var en kanll konsert. jepp, det er Erlend Øye: norwegian giant geek. spesiell rase.

fire forslag til tiril

eksamensnerver ca under kontroll

(enn så lenge)

ti over ti. 10:10. om nøyaktig et døgn har jeg femti minutter igjen av min første totimerseksamen (og hvordan skriver man egentlig sånne ting? to-timers eksamen? to-timerseksamen?) i singapore. TO TIMER. EKSAMEN. hjelp. jeg er den typen som sitter til alt er over, jeg bruker minst en time på å virkelig komme igang, for så å ta i alle fall én, kanskje to pauser med en pensjonistvakt. spiser litt mat, drikker en kopp te. eller bare vann. jeg er en sånn bedagelig-eksamens-type. ikke frenetisk-skriving-i-to-timer-type. til og med da jeg hadde tre timer på meg i tromsø klarte jeg å ikke bli ferdig.

så, vel. morradagen kan bli interessant.

idag skal jeg se siste film i japanese postwar film and anime (og jess, eksamen imorra klokka ni). igår så jeg den nest siste. warai no daigaku. kan anbefales. etter filmen er det rett ned på starbucks i holland village og ha en heftig lesedate med kaffe tilstede.

imorra skal jeg begynne å pakke. legge alt på gulvet, sortere, kaste noe, pakke ned det jeg absolutt ikke kommer til å bruke de neste tre ukene (men kanskje legge varme klær til hjemreisen i en pose lett tilgjengelig). jeg grøsser ved tanken. pakking er angst. best å få mest mulig unna fortest mulig, så det ikke lenger henger over hodet mitt og stresser meg (mer). jeg skal hjem snart! veldig snart. det er rart.

ønskeliste

(for de som måtte være interessert)

fine bøker, fine filmer, fin musikk, fine bilder, fine opplevelser, fine ting.

for eksempel:

• Harold & Maude
• Brazil
• Kate Næss – diktsamling
• Vegansk kokebok
• kinotur
• måltid på Revolver i Oslo
• Rockettothesky – Medea
• Pushwagner – Soft City
• Miranda July – Noone belongs here more than you ++
• fargerike skjerf
• en donasjon til Regnskogsfondet

sånn for eksempel. et sted må man starte, jeg kommer nok på flere ting etter hvert. eller flere ikke-ting. gaver er uansett ikke det viktigste. jeg gleder meg til å se folk igjen. og jeg gleder meg til å se nord-norge igjen. og spise grovbrød til frokost, lunjs, middag og kvelds.

nesten 8)

det regner

natt til søndag

det blåser kjølig regnluft inn på det varme rommet mitt

singapore hadde sol nesten hele helga

jukseværmelding, men åkei

beste uka her er over. nå må jeg lese. eksamen på torsdag. sutre sutre vil ikke vil ikke. og plutselig spør pappa om jeg ikke har tenkt å dra sør for ekvator når jeg først er i strøket, liksom. pappa som ikke ville jeg skulle dra hit engang, som får noia om han ikke har sett meg pålogga på et par dager, den pappaen foreslår plutselig at jeg skal dra til INDONESIA. :O joda. jeg ser på billetter til bali og vurderer noen dager der i desember. men, hurra for regntid. whatever. jeg må tilbake hit uansett. jeg må tilbake hit uten skole og karakterer hengende over hodet mitt, uten pengebekymringer, uten alt sånt tull. jeg vil tilbake hit og reise rundt, ta det med ro. så kanskje er det like greit å spare penger nå og bare more meg i singapore enn så lenge. eventuelt går vi inn i økonomisk global krisetid og muligheten for reising ødelegges av høye lån og høye priser. vel, man vet aldri. jeg har egentlig en god følelse for tida. ikke så god når jeg tenker på at jeg skal dra herifra snart. litt bedre når jeg tenker på at jeg skal hjem. det er alltid flere sider av en sak. minst to, i alle fall. å dra ifra noe er å dra til noe.

time will tell

hvorfor jeg er vegetarianer?

fordi jeg ikke engang har hjerte til aa spise en vegetabilsk elefant!

mat og følelser

msn kunne vise meg denne artikkelen om veg*anere og høytidsproblematikk. for vi spiser jo ikke bare for å spise, for å overleve, vi spiser fordi vi har tradisjoner å etterleve. thanksgiving og kalkun, for eksempel. og jul og pinnekjøtt (eller ribbe, eller lutefisk). å nekte å spise disse tingene oppleves som et opprør mot etablerte tradisjoner. og det er jo det, ikke sant? å nekte å spise dyr er et opprør, men det er ikke et opprør basert på barnslige opprør-for-å-opprøre. det har i alle fall ikke vært det for meg. jeg ville ikke være vanskelig, jeg syns det var slitsomt å skulle kreve spesialbehandling. jeg gjorde det heller ikke. første året som veggis spiste jeg til og med kjøttkrafta! jeg gjorde det for å strekke ut ei hand til min kjøttvante mor, si “jeg gjør ikke dette for å være vanskelig.” kan hende det funka, for nå, fire år etterpå, har jeg ei mor som kjøper inn dyrt pålegg til meg når jeg kommer hjem på ferie, uten å mukke, uten at jeg har bedt om det. og det er fint.

jeg var veganer i ca fire måneder i vår-sommer. jeg kom hjem på ferie. vi skulle ut til lilleøya ei helg, søskenbarnet mitt skulle være med. da vi var små spiste vi alltid ostepop. jeg elsket ostepop. høydepunktet var fredag, donaldpocket og ostepop. fantastiske fredager. så mamma hadde kjøpt inn ostepop. og jeg måtte si at jeg ikke spiste det, fordi det var … ost, ikke sant. og jeg vet at det såra. mamma ville jo bare være mamma og kjøpe inn favorittgodtet mitt.

men jeg er ikke et barn lenger. jeg hadde tatt et valg. de siste fem månedene kollapsa riktignok det valget av diverse grunner, men det er nå så. jeg kan alltids gå tilbake. å komme hjem vil gjøre det enklere, for hjemme vet de hva jeg ikke spiser lenger. enda jeg har spist mye av det her, melk, ost, ting med egg i. og jeg gjør det fordi det er enklere, fordi da slipper jeg å forklare meg, jeg slipper å dra debatten lenger enn å forklare hvorfor jeg ikke spiser kjøtt. og det er faktisk slitsomt nok, når man må ta den hver gang man møter nye folk, som spiser kjøtt, og skal ut ogspise med dem. å hele tiden måtte forklare seg, ta forbehold, kreve annen mat, føle seg vanskelig, det sliter på. særlig når man har fått høre det hele livet. nå er du vanskelig som ikke vil ha det vi spiser. men jeg mukka ikke, jeg spiste tilbehør uten koteletter, tilbehør uten kylling, jeg plukka vekk kjøttbitene i lapskausen, nitidig arbeid: plukke vekk kjøttrådene én for én. jeg  var ikke vanskelig! tilbehøret var middagen min i flere år, stort sett. så når jeg var på julebord på sjømannskirka var det som å gjenoppleve barndommens julemiddager, dog uten kålrabistappe for i den er det kjøttkraft, jeg spiste poteter, surkål, grønnsaker og tyttebærstyltetøy. en helt vanlig julemiddag for meg, minus allerede nevnte kålrabistappen og krafta. nei, det var ikke jeg som var vanskelig.

og når det kollapser, valget om å være veganer og ikke bare vegetarianer (som merkelig nok er blitt et begrep som inkluderer animalske ingredienser: melk og ost, men samtidig i seg selv referer til “vegetabilsk”), så er det også et resultat av jeg vingler. jeg vingler mellom å lese Heidis poster og nikke og tenke “ja, selvfølgelig“, til å tenke at jeg egentlig ikke ser noe galt i å spise dyr eller ost eller melk, men at jeg ser noe galt i å industrialisere dyr til produksjonsenheter. jeg jobber ennå med å bestemme meg for hva jeg mener, utvikle min egen forståelse av verden slik den er kontra verden slik jeg vil den skal være, slik jeg vil den skal se ut. jeg jobber ennå med å finne ut hva jeg mener er rett og galt, og jeg klarer visst ikke å komme fram til en solid konklusjon. og klarer man ikke det er det lett å snu kappa etter vinden, i guess. det er lett å avvike litt fra prinsippene man hadde for å unngå å være vanskelig eller problematisk, når man kan unnskylde seg med at man faktisk ikke helt har bestemt seg for om man virkelig mener at prinsippene man har er helt rette. noen ganger tror jeg at jeg lurer meg selv av pur bedagelighet. det er enklere å bare gjøre som de andre, ikke sant?

og selv om jeg ikke spier kjøtt lenger, selv om jeg noen ganger føler at selv det å puste inn kjøttos er å innta kjøtt, er å gjøre meg selv uren (det tok bare fire måneders veganisme, altså), contaminated, så er lukta av pinnekjøtt lukta av trygghet, tradisjoner, hjem. det er lukta av jula slik jeg kjenner den. lukter er følelser. jeg vet ikke hvorfor. kanskje fordi vi den første tida i verden ikke kan se? vi lever i et usynlig landskap i en mage i ni måneder. kanskje derfor. uansett grunn er det lukta av våre personlige madeleinkaker som trigger følelser i oss, barndomsminner, assossiasjoner. ville jeg følt at det var julaften uten lukta av kokt pinnekjøtt?

jeg vet ikke. enn så lenge trenger jeg ikke finne ut av det heller. jeg feirer jula hjemme om litt over en måned. i år skal jeg lage nøttestek. så får mamma og pappa spise pinnekjøtt som alltid. å lære en gammel hund nye triks er nok ikke umulig, men det er ikke en oppgave jeg orker eller vil ta på meg. for mat er ikke bare mat. om “mitt språk er min verden”, så er det samme sant for maten vi spiser. kultur, tradisjon, ting som bare er som de er. ting man ikke tenker over. ja, det er faktisk ost i i ostepop, og ja, det er faktisk sånn at ost strengt tatt ikke er vegetarisk. i alle fall ikke om man forholder seg til paradis-sveriges definisjon. og strengt tatt ikke engang for lakto-vegetarianere. med mindre de bruker ost med bakteriell løpe da. og dét tviler jeg sterkt på at vegetarmat med ost tilberedt i diverse kafeer og restauranter i norge gjør.

og ja, tro det eller ei, men til og med smågodt er kjøttmat. men hei, hvem har vel ikke lyst til å innta et protein som er utvunnet fra blant annet knokler og bein fra dyr og fra fisk som lørdagskos?

edit: wow, newsweek kjører hardt på veg*anisme for tida! sjekk ut: The Rights of Animals, Love me, love my tofu og Part time vegetarians

fire saker på forsida! jeg kjenner et lite “wow” inni meg.