å våkne opp til livet

jeg vet ikke hva som skjedde

jeg rota det skikkelig til

singapore, alt jeg skulle gjøre, det forsvant i en tunghet som omfavnet kroppen min og gjorde hver eneste bevegelse til et krafttak. jeg følte meg nummen, amibvalent, misfornøyd og jeg skjønte det ikke engang før jeg våkna opp. jeg så ingen ende på alle essayene jeg måtte skrive, jeg kom ingen vei, jeg kjøpte dårlig mat for å snacke tristheten bort mens jeg så en film, pc-en kræsja, jeg gråt hver kveld i fire dager. så begynte jeg å le. ikke bare le fordi noe var morsomt, men le fordi jeg var glad, fordi jeg hadde energi, fordi jeg følte meg lett igjen. som om hele jeg, det som er meg, sjela mi, hjernen min hadde vært nummen på den måten beinet ditt blir når du sitter på det eller handa di når du sover på den. og når alt kollapsa og jeg kræsja og pc-en kræsja og jeg begynte å føle igjen, så gjorde det vondt på den måten det gjør vondt når nervene i beinet eller arma våkner opp etter å ha sovet.

jeg tror det alltid gjør litt vondt å våkne. noen ganger tenker jeg at det er det beste beviset på at døden ikke er en slutt, men en begynnelse. en følelse av at livet består av en rekke oppvåkninger, smertefulle prosesser du må gjennom for å bli et helt menneske. jeg hadde en sånn en her, i singapore. jeg skulle bare ønske det hadde gått litt fortere. jeg våkna opp og innså hvor mye tid jeg hadde kasta bort, og det gjorde det enda verre. fem måneder går fort. jeg har snart bare én igjen. og jeg er ikke klar til å dra.