men hvorfor ikke bare kalle en spade for en spade

og si at du er feminist?!

så mens jeg sto i dusjen i dag kverna tydeligvis hele feministdebatten i hodet mitt fremdeles,for plutselig slo det meg hvor rart det er at jenter/kvinner syns det er vanskelig å kalle seg feminist fordi de ikke kan identifisere seg med alt feminismen står for, eller har vansker for å se hva feminismen er, for det er jo så mange typer feminisme. og jeg skjønner det. samtidig har jeg ikke møtt mange kommunister som har behov for å debattere hvorfor de har vanskelig for å kalle seg kommunister, med tanke på historien bak, stalin, mao. de sier (jadajada, generalisering blablabla. det er en grunn til at jeg forfatter blogginnlegg og ikke artikler for akademiske tidsskrift) heller at de (stalin, mao) misforsto kommunisme, at det de holdt på med ikke var riktig kommunisme. og det samme gjelder over hele linja; folk setter seg i bås; sosialist, sosialdemokrat, kapitalist, liberal, kristen, muslim, abortmotstander, abortforkjemper, og de gjør det uten å debattere ihjel alle implikasjonene det ene begrepet de kaller seg gir. de godtar at det finnes flere typer sosialisme, flere typer kapitalisme, flere typer kristendom, ikke sant? de godtar at det finnes fundamentalister, posører og idioter, men de kaller seg fremdeles det de er (eller mener, det de mener).

så hvorfor er det så vanskelig for kvinner/jenter å kalle seg feminist når de helt åpenbart er enige med feminismen og en hel gjeng med feminister? hvorfor skal feminisme debatteres ihjel? hvorfor sier vi “jeg er for kvinners rettigheter, men jeg er ikke (hårete, sint, stygg) feminist”?

kan det være fordi vi, kvinner fremdeles faktisk ikke er likestilte og at feminisme ikke har høy nok status i samfunnet, blant menn, til at det er noe man bør flagge? ikke engang i liberale, sekulære, feminine Norge? the shock, the shcok! :O

feminist, javisst. javisst?

argh.

jeg klarer ikke helt å la være, jeg heller. men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, hva jeg skal si.

i åttendeklassen hisste jeg meg opp over at “Vi ere en nasjon, vi med” egentlig het “Smågutternes nasjonalsang. ” jeg ville kaste Aristoteles på havet for uttalelser om at kvinner var kvinner på grunn av egenskaper de manglet. i åttendeklassen ble jeg kalt rødstrømpe. kanskje var jeg litt hissig. jeg har alltid følt meg som en feminist. selv om jeg hadde min “menn er fra mars, kvinner er fra venus: vi har biologiske forskjeller i hjernen mmkei”-fase som seksten-søttenåring, så har jeg alltid vært en feminist.

hvorfor?

fordi uansett hva forskjellen mellom menn og kvinner er; om den er biologisk eller kulturell eller litt begge deler, så er vi like mye verdt, så er vi mennesker av kjøtt og blod med følelser og tanker og ønsker og alt menneskelig. kvinner og menn er like mye verdt. menn og kvinner er like mye verdt. det er dét som er den viktigste likestillingen for meg, at det “kvinnelige” oppheves til å være noe attraktivt ikke bare for jente-jenter, men også for gutter. at en mann kan sminke seg og fortsatt være en mann. at han kan bry seg om hvordan det ser ut hjemme og fortsatt være en mann. at han kan like onsdagsfilmer og fortsatt faktisk være en mann, fordi det å leke med dukker, stelle syke og gamle, passe barn, ommøblere, lage mat, rydde, snakke om følelser; alle disse tingene som liksom skal være “kvinnelige” egenskaper ikke skal ses på som mindreverdig. at jenter ikke skal føle at de trenger å distansere seg fra det “kvinnelige” ved å poengtere hvor lite de faktisk har til felles med andre typiske kvinner, at de tvert imot kommer best overens med gutter og trives best uten baksnakking og andre jentete aktiviteter.

jeg vil at vi skal få lov til å være mennesker.

og like det vi liker, og ikke bli dømt på grunn av det.

og samtidig: jeg kan aldri vite hvorfor jeg gjør ting. jeg liker å sminke meg. jeg liker å føle meg pen. jeg liker å være ei jente, å bli kalt søt, å være lita. jeg er en sucker for tradisjonelle kjærlighetshistorier. jeg er en sucker for utradisjonelle kjærlighetshistorier. liker jeg dette fordi samfunnet har indoktrinert meg? og samtidig som jeg vil at noen skal beskytte meg og være sterk, vet jeg rasjonelt sett at jeg burde komme meg ut og lære selvforsvar og klare meg selv. og der er jeg, midt imellom det som er tradisjonelt jentete og det som er … tja, jeg vet ikke: den moderne kvinna? der er jeg i alle fall, midt i mellom, og tenker: vel, det er nå sånn jeg ble. og dette er meg. og om jeg liker shopping, såpeoperaer og sminke så er jeg for fan ikke verdt mindre på grunn av det. og om jeg liker fotball, fiske og … biler, så er jeg for fan ikke verdt mer.

og om det finnes noe fornuftige i dette resultatet av late night ranting, så hadde det vært fint. jeg aner ikke. jeg strømskrev bare. det fikk bli som det ble. over & ut.