jeg lengter hjem
jeg har tenkt litt i det siste. prøvd å finne ut når jeg har vært mest lykkelig. når jeg har følt meg mest rett; at jeg er der jeg skal være, var ment å være. det samme øyeblikket dukker opp om igjen og om igjen. det er ikke ett øyeblikk, egentlig, mer en stemning som hører til et sted. det er vår, jeg går langs uasfalterte grusveier som er møre under føttene. sola skinner. det er vår, du trenger bare en genser og ei bukse. det er nesten sommer, snøen ligger i fjellene over fjorden. lungene dine fylles av vårluft, frisk vårluft, havluft, solluft. luft som er småvarm av strålene fra den flekken på himmelen som egentlig er så enorm at du ikke engang kan fatte det, den som ser ut som et hull i alt det blå, der noe varmt og kvitt får strømme gjennom. det surker under beina dine. veien er gjørmete, det glitrer i vanndråper som en gang var snøkorn, men nå har smeltet til vanndråper igjen. to sider av samme sak; vann og is. kan vi også være to? flytende og fast?
og rundt deg hører du fugler. alt er som det skal.
men alt er ikke som det skal. jeg vet ikke hvordan jeg skal finne dette øyeblikket igjen. jeg vet ikke hvor. det hører hjemme i ei fortid jeg ikke kan vende tilbake til. det hører hjemme på ei lita øy jeg engang følte meg ett med. nå er det som om vi lever i forskjellige tider. kunne jeg reist i tid, hadde jeg gjort det? gitt opp dette, og vært der igjen?
noen ganger tror jeg det. ikveld, for eksempel. idag. livet før alt dette andre var så mye enklere. jeg trengte bare å puste for å være lykkelig. nå er det så mye mer som skal til, virker det som. og jeg savner roen. ikke bare på utsida, rundt meg, det sakte livet der det var så mye tid, men også den roen inni meg. den jeg i alle fall syns å huske var der. følelsen av å høre til i evigheten, ikke bare være et enkeltindivid, et punkt i en vrimmel, løsrevet fra alt og uten kontakt med det som har vært og det som kommer.
de øyeblikkene som føles som ett, da/når jeg bare sitter i ro der ute, ser på havet, fjorden, snøen i fjellene, gresset på plenen, skyene på himmelen, rognebærene på trærne, da/når jeg går på grusveier mens snøen smelter inn i bakken og gjør veien mjuk, og det er fugler i lufta, måser på fjøstaket … jeg husker hesjene. vi lekte sisten i dem og fikk kjeft av bonden, naboen. sauebjellene i marka, rett utfor døra. mosen, alltid mosen som vi plukket fra plenen og laget hus med engang, på små pinner slengt over plenen etter oppussinga. små hus av mose og gress og trepinner. små hus vi krabba fram i det meterhøye strågresset. utsikten til ferga som kom og gikk, lyden av båter, bølger mot fjærsteiner. vinden som nesten alltid blåste, sterk eller svak, men som regel litt sur. rabarbraen.
en nordavindshage ut mot en åpen fjord
kanskje var det sånn det var.
og jeg vet at barndommen min tilhører en svunnen tid, på flere måter. ingen hesjer lenger. jeg husker da asfalten kom, og spredde seg lenger enn til bare fergeleiet. jeg satte fotavtrykk i varm asfalt utenfor barnehagen da jeg prøvde å stikke av til mamma som jobba like ved. før den tid var veiene humpete og hullete. når asfalten kom ble de glatte om vinteren. jeg ble aldri advart mo mennesker, skumle menn i biler for eksempel. trengte bare passe meg for bilene når ferga kom, ellers lekte vi på veien, hoppa strikk, sykla. jeg husker høststormer og strømmen som gikk. den gjorde det så ofte før. plutselig var det mørkt, og man måtte tenne lys mens vinden ulte i huskantene og trærne vaiet ute (men det kunne man ikke lenger se, alle lyktene var mørke). og det var ikke så mange trær heller. kanskje var det lyktestolpene som vaiet, ledningen som henger bøyd over bakken etter alle fuglene som har tynget de ned.
nei, det er ikke egentlig barndommen. det er ikke den. det er følelsen. ligge på gresset og se skyene. alle stjernene om vinteren. gå langs veien, dårlig asfaltert, med fotoapparat og walkman. puste salt havluft.
jeg savner noe. jeg vil finne noe igjen. jeg kan ikke dra tilbake. tida har gått, jeg vet det. jeg må forsone meg med tida.
men hvordan?
11 comments
Comments feed for this article
19 februar, 2009 kl. 10:36
abre
Dette var veldig gjenkjennelig. Fine skildringer.
19 februar, 2009 kl. 18:48
Ragna
Så flink du er til å skrive! Jeg har funnet meg et sted som er mitt i voksen alder og det er i Nydalen, ved elva. Jeg går innom Kaffepikene og kjøper meg en enkel latte med hasselnøttsirup og så går jeg og setter meg og kikker på elva mens jeg tenker på ingenting og vann. Vi hadde ikke kaffe med hasselnøttsirup da jeg var liten og godt er det, så dette er et ekte voksenminne som jeg har laget meg helt selv :-)
19 februar, 2009 kl. 20:59
vaarloek
abre: ja, jeg er nok ikke den enesten. vi er aldri den eneste. takk :)
ragna: takk! så bra :) det er fint der oppe, sikkert finere når det blir vår? er titt og ofte i strøket, for å ta t-banen til skolen. får teste ut kaffepikene en dag det er sol og rennende vann i elva.
20 februar, 2009 kl. 01:28
Alter Ego
…og jeg vet ikke hvordan jeg skal si at dette kunne jeg nesten skrevet selv, for det er saa mye jeg kjenner igjen fra meg selv og mitt liv, delvis fra naa og delvis fra foer. Jeg er nok litt avstandsforelska i deg ;-) Og saa har jeg levd litt lenger og funnet den forsoninga du soeker, paa sett og vis. Heldigvis. It aint always easy, but it’s at least there.
20 februar, 2009 kl. 17:47
Dr. Borg
Skal vedde på at du finner fram. Nydelig skrevet.
21 februar, 2009 kl. 15:58
vaarloek
alter ego: ja, man er vel sjelden alene om å ha følt noe eller tenkt noe ;) håper den forsoninga er rett rundt hjørnet nå. det er litt slitsomt å ikke ha den. men samtidig tror jeg jo ikke det er mulig å forsone seg fullstendig med tida og alt som blir fortid (for det er jo det som er så vanskelig å godta, ikke framtida for den finnes ikke, men fortida som har vært) og aldri kommer igjen. litt motstand, eller friksjon, eller gnissing; hva man nå skal kalle det, vil det nok alltid være.
dr. borg: takk! en gang :)
22 februar, 2009 kl. 12:10
ORDFRONT
Så fint du skriver. For meg som bor midt oppe i det landskapet du lengter hjem til, men ikke i Harstad, mind you – det får da være grenser – er det flott å lese beskrivelsene dine. Og du skiver virkelig malende, vakkert.
I tillegg har jeg oppdaga Julie Doiron på grunn av bloggen din. Ikke verst.
23 februar, 2009 kl. 00:11
vaarloek
jo flere som oppdager Julie, jo bedre!
og takk :) jeg lengter tilbake til Tromsø også. alt som er nord, omtrent. men selvfølgelig, barndomsstedet/ene har alltid en spesiell plass i hjertene våre, ikke sant?
23 februar, 2009 kl. 06:04
Ingen grunn til mer kontakt « Mannfolkprat
[...] En påminnelse om at ting aldri blir slik de var, uansett. Og man må forsone seg med [...]
23 februar, 2009 kl. 07:38
ORDFRONT
Det med barndomsstedene i hjertet vet jeg ikke helt…for min egen del. Jeg har ikke akkurat Narvik som mitt favorittsted, men jeg lengter alltid hjem til Nordnorge når jeg er lenge borte. Fjellene, lyset – og bikkja, mest av alt.
Men også språket, humoren.
Det med tida som er blitt borte, syns jeg du behandler veldig fint i teksten din. Jeg vet ikke hvor tida ble av. Men borte blir den, mens noen få avtrykk sitter igjen. Jeg opplever at det å skrive er en måte å ‘beholde’ tida og opplevelsene på – i hvertfall en liten ‘etter’følelse av dem. I hvert fall for ei lita stund…
23 februar, 2009 kl. 14:00
vaarloek
vel, vi er vel alle forskjellige :) kan selvfølgelig skjønne det når det er Narvik vi snakker om, liksom ;P
jeg er helt enig, å skrive er en måte å holde fast på det som har vært. å ta bilder også. derfor er det jo ekstra kjipt å miste skrevne ord og knipsa bilder (så fra nå av skal jeg virkelig passe godt på telefoner og kamera!). det føles som om noen stjeler minnene dine! ikke gøy. og jeg tenker mye på tida, det har jeg alltid gjort. den er så rar å forholde seg til.