selv om vi trodde det på nittitallet, da vi hadde levd med MacGyvers lommekniv og kreative problemløsning i flere år. noen sa han døde av hiv, andre at han døde av kreft. men han var død, i alle fall. fyren på tv med hockeysveis og smilehull og en jente i hver episode var et spøkelse som ikke lenger eksisterte.
bare at han gjorde jo det. og gjør det ennå.
reiser til andre planeter og galakser på tv. jeg vil og. bort, langt, et anna sted. så jeg fôrer meg selv med eskapistiske serier og filmer. andre univers. for gudene må vite, dette er ikke bra nok, akkurat nå er ingenting bra nok, bare av og til i små øyeblikk kjenner jeg at dette stedet gir meg noe. eller kanskje det bare er små øyeblikk jeg klarer å se det som dette stedet kan gi meg, jeg vet ikke. antageligvis er det det siste. dette er ikke nytt for meg, å være i denne tilstanden av stillstand, av dårlig døgnrytme, manglende motivasjon, prokrastinasjon. jeg er lei. men å bli lykkelig, finne den fundamentale balansen av fornøydhet, tilfredshet; den lykken, er hardt arbeid, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.
i mellomtida
vel
i mellomtida planlegger jeg å gjøre ting jeg vet jeg ikke kommer til å gjennomføre. hvorfor er det så vanskelig å gjøre det man vet man trenger å gjøre, det som kommer til å få deg til å føle deg bedre?
push me back into a tree
gi meg røtter og vinger på samme tid. for med røtter i himmelen / brytes og fremkalles linjene i ditt ansikt / du skjærer en revne speilet / og rekker hendene frem
Tilbaketråkk: STATS « vaarloek