bruer og ballonger

det fantes engang et meg som fremdeles trodde intenst på magien. hun hørte på joanna newsom fra oktober til desember det året hun gikk på folkehøgskole og gikk langs jordbruksjorder og kulturlandskap, dro til trondheim med jevne mellomrom og tok tog og buss opp og ned gjennom nord-trøndelag og nordland, helt til sør-troms.

jeg tror ennå på magi, innimellom, når det er natt og stjernene lyser, eller det henger fargede lys i trær eller fra tak, eller lufta farges av en stemning som man aldri kan sette ord på. av og til. ikke nå kanskje, men om jeg begynte å ta frem joanna igjen, the milk-eyed mender, så tror jeg kanskje det hadde kommet frem igjen oftere. samtidig er det farlig. jeg blir så sugd inn i det. jeg blir en som blir for knytta til ordene og magien, poesien og musikken, at jeg glemmer å leve (ikke spise, jeg glemmer aldri å spise). never get so attached to a poem you forget truth that lacks lyricisism. jeg gjorde det ei stund. verden er ikke lyrisk, virkeligheten har ikke poesi. ikke før noen finner den, skaper den. så kunst er ikke sannheten, men et forsøk på å finne den kanskje?

jeg vet ikke

men denne videoen, den er fin. sangen er kanskje enda finere. den lille je ne sais quoien har de i alle fall. og jeg tenker det er på tide å tro litt på magien igjen.