å ta Nietzsche et steg videre

Gud er en død fisk.

Maggie Peren, tysk forfatter, i tittelen på sitt filmanuskript. (Tysk fjernsynsfilm 2002)

hentet  fra Brage forlags sitatside

the mad cowboy: I was a factory farmer. The worst of them all.

skjønt, så veldig gal er han vel egentlig ikke, fjerdegenerasjons farmer fra Montana, USA Howard Lyman, som etter over førti år som del av det som var en stor-skala familiefarm ble vgetarianer i 1990 og har brukt 20 år på å promotere veg*anisme og dyrevelferd.

tvert imot virker han ganske så sinnssfrisk. smart dude. vet hva han snakker om. respekt.

(du kan like gjerne hoppe frem til ca 1:40)

klippet er en del av en tidvis bra film fra et Nederland som i aller høyeste grad har grunn til å frykte global oppvarming og stigende hav. så kan man jo spørre seg hvorfor Al Gore, den Store Klimaforkjemperen unnlater å nevne den største bidragsyteren til klimagassutslipp … industrielt landbruk altså.

kjøttindustrien.

takk til dere for jakob-kreutzfeld, resistente superbakterier og svineinfluensa. much appreciated.

 

my special monday morning tape

it’s fucking monday afternoon!

men det er det ikke. og istedet for en mandagsmelodi, starter jeg dagen med å le litt av High Fidelity og platebutikknerdhumor. først solhilsen, så litt latter, og sol og lyseblå himmel ute (og jeg vet, jeg vet, jeg nevner denne sola hele tida, men jeg hadde forventa å komme hjem til regn og sludd all den tid det har regna her en måned i strekk; den mest regnrike septembermåneden i manns minne, visstnok).

selv om jeg stikker sørover idag, som en annen trekkfugl og ikke holder ut som den standhaftige gråmåsen (tar du den referansen får du ti poeng, en kopp kaffe og en klem (i tanken), i alle fall om du kan vise til null nordnorgetilhørighet), så er det en fin dag i dag, herregud førr en herlig dag! så snart jeg får pakka og spist litt og unnagjort skattekortbusiness, i alle fall.

og nå trenger jeg å le litt igjen. here goes:

og det føles som høst

still waters run deep

but busy waters can be quite interesting too

sa en fra Fairport Convention (han til høyre, tror jeg) om Sandy Denny onsdagskveld før jeg skulle dra nordover. så satte den gamle gjengen i gang med Denny’s signaturlåt, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta frem Eva Cassidy-platene mine når jeg kom hjem og høre på henne og tenke “ja, hvem vet egentlig hvor tida blir av?”

istedet har jeg omtrent bare hørt på John Olav Nilsen og Gjengen synge om diamanter og kirsebær og hull i himmelen og kjærligheten, for guds skyld “ikkje fåkk med kjærligheten”

og om jeg ikke har hørt gjennom “For sant til å være godt” på Spotify har jeg snurra låtene i hodet mitt, til og med da jeg lå nede på svabergene i fjæra nå mens lyset forsvant over i blått blåere nesten svart og alt var så fint og vakkert, lufta kald og klar, himmelen uten en sky, havet nesten uten en krusning og noe i meg begynte å verke, så plutselig at jeg ikke klarte å undertrykke det og istedet begynte å høre “diamanter og kirsebær” om og om igjen i hodet mitt mens jeg lå på berget og … gråt. og var trist. eller bare så innmari glad i dette stedet, og det vakre været, og å være hjemme en høst igjen. det er to år sia sist, og jeg hadde kanskje glemt hvorfor jeg alltid har elsket høsten: de fantastiske fargene, lyset som gradvis forsvinner, lufta som renser lungene, følelsen det hele gir som jeg rett og slett ikke kan forklare.

og i hodet mitt sang John Olav triste linjer om kjærlighet og løgn og sjølbedrageri, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var ulykkelig forelsket jeg og. men det er jeg jo ikke. jeg vil bare være her litt til. kjenne mer på dette stedet. puste. være hjemme, for dette er hjemme. oslo er vel og bra og fryktelig artig for tida, og jeg vil være der, jeg vil ikke flytte hit igjen, ikke nå i alle fall. likevel er det dette som er hjemme.

men flyet tar meg sørver i morra.

fra de gamle grekerne

“Can you really ask what reason Pythagoras had for abstaining from flesh? For my part I rather wonder both by what accident and in what state of soul or mind the first man did so, touched his mouth to gore and brought his lips to the flesh of a dead creature, he who set forth tables of dead, stale bodies and ventured to call food and nourishment the parts that had a little before bellowed and cried, moved and lived. How could his eyes endure the slaughter when throats were slit and hides flayed and limbs torn from limb? How could his nose endure the stench? How was it that the pollution did not turn away his taste, which made contact with the sores of others and sucked juices and serums from mortal wounds?

… It is certainly not lions and wolves that we eat out of self-defense; on the contrary, we ignore these and slaughter harmless, tame creatures without stings or teeth to harm us, creatures that, I swear, Nature appears to have produced for the sake of their beauty and grace. But nothing abashed us, not the flower-like tinting of the flesh, not the persuasiveness of the harmonious voice, not the cleanliness of their habits or the unusual intelligence that may be found in the poor wretches. No, for the sake of a little flesh we deprive them of sun, of light, of the duration of life to which they are entitled by birth and being.” —Plutarch

eller som Pythagoras sa selv:

“As long as men massacre animals, they will kill each other. Indeed, he who sows the seeds of murder and pain cannot reap the joy of love.”
—Pythagoras
peace

andre har sagt: om å ikke spise kjøtt

Dan Piraro, mannen bak Bizarro, har samla fine sitater fra store menn og ei temmelig ålreit kvinne (her burde nok feministeni meg bli sint og sur og kreve likestilling, huh? keep in min at de fleste sitatene her er ganske gamle da. fra den tida kvinner ikke fikk så mye annen utdannelse enn piano og husstell, liksom) om hvorfor man kanskje bør vurdere å legge om kosthold og tankesett litt. just a thought.

we play

fylltekst

and i’ll never forget

nobody knows

nobody knows

who we are now

du vet det ikke engang det selv, don’t even bother, vi er aldri de samme som vi var og vi er aldri det samme som vi blir, etterhvert som tida går og endrer oss og vi endrer oss med tida, med alt som skjer. det er en stadig flakking, fra et øyeblikk til det neste, og vi glemmer oss selv og finner oss igjen, vi lager nye versjoner av oss selv, foteller historien om oss selv litt annerledes fra gang til gang, person til person.

og det er det som er den menneskelige tilstanden. å være et menneske er å være litt annerledes hele tida, er å stadig være i endring uten å egentlig skjønne det selv. du er ikke en person, du bærer en hel menneskeslekt i deg, og de som ikke blir realisert mens du vokser til og former deg selv og formes av omstendighetene lurer under overflaten og presser seg fram nå og da, idet du gjør ting ingen ville trodd du kunne gjøre, idet du bryter mønster du har grodd inn i og vent deg til. du er uendelige muligheter. når du skjønner det er det som regel for sent.

men det har ennå ikke blitt kveld; livet er fremdeles ungt.

you just need to cross the line of you

i told myself

et utdrag om sannhet

så ka e sannheta da?, sa han.

og i et øyeblikks innsikt svarte jeg

sannheta e summen av alt!

for hvordan kan den være noe annet?