my OH my

jeg skal på jobb ikveld

gjett hvem som spiller?

hint: blast from the bubblegum-past

eventuelt sjekk ut denne:

å vekke sin praktiske sans fra en tung, tung søvn

jeg prøver å utfordre den praktiske delen av meg selv. la oss si det slik at å si den har vært i dvale 20 år av mitt 23-årige liv er å være snill … jeg kan ikke huske sist jeg likte å fikse ting. bygge noe. og enda mer; jeg kan ikke huske sist jeg begynte på noe og ble ferdig med det. vi skulle for eksempel bygge ei kiste i tiendeklassen. jeg ville ha bua lokk, men av en eller annen grunn var det ikke mulig å fikse det, så jeg måtte ta til takke med et kjedelig flatt ett. den kista ble aldri ferdig. gudene må vite hva som skjedde med den. det eneste møbelet jeg har laga er en liten krakk. da var jeg vel ti år, og allerede da ganske klar over hvordan jeg likte at ting så ut. pappa lakka den nemlig da jeg tok den med hjem. med klar lakk. jeg tror jeg ble så sint at jeg nesten gråt. tre skal ikke glinse, det skal være matt. jeg er snart 24 og kan fremdeles stå for den estetiske vurderinga.

når jeg tenker meg om kan jeg faktisk fremdeles stå for ganske mange av de estetiske vurderingene mine. jeg liker fremdeles rutete flanell (fremdeles, ikke på nytt igjen, nå som H&M svømmer over av flanellplagg), for eksempel. hadde jeg hatt den grønne kåpa fra 2.klassen vgs her hadde jeg brukt den. i fjerdeklassen brukte jeg mammas åttitallsbelter (de i stretch, du vet) rundt minikjolene jeg hadde. platåskoene kommer jeg riktignok ikke til å begi meg utpå igjen, men hadde jeg passa de lyse linskoene med skaft som rakk over ankelen og hæl hadde jeg sikkert gått med de fremdeles.

jeg har alltid visst hvordan jeg ville at ting skulle være. det betyr ikke at jeg alltid har fått det til 100 %. det er her den praktiske sansen kommer inn, den som knapt eksisterer hos meg, eller i alle fall har blitt kraftig undertrykka og feilernært oppgjennom årene. stakkars praktiske Hanne, jeg har virkelig ikke tatt vare på henne. det har alltid vært enklere å ha en idé og la det bli med det. mindre styr, mindre slit. kanskje mindre fornøydhet og, helt sikkert, men det var en pris jeg var villig til å betale.

nå vet jeg ikke lenger om jeg er det. derfor har jeg bestemt meg for å få fiksa ting nå. ikveld. jeg trenger å få det ut av systemet. få hylla opp på veggen, så jeg kan flytte alle bøkene opp dit og frigi gulvplass, vinduskarmplass og skapplass. så jeg kan flytte senga , og hente pc-pulten og etterhvert kanskje flytte ovnen så senga kan stå inntil vindusveggen, ikke dørveggen, og dra på ikea og kjøpe høyere sengebein så det blir masse lagringsplass under senga.

jess. fikses. her skal det fikses.

sommerkassetten

jeg hadde en kassett da jeg var yngre. en kassett med sommerhits. kanskje het den Absolute Summer Hits, jeg vet ikke lenger. den ligger sikkert hjemme et sted. fan. det er for langt mellom Harstad og Oslo. jeg har prøvd å huske låtene som var på den, jeg googla etter den, men internett svikta meg. jeg vet Inner Circle med “Sweat” også kjent som a-lalalala-long var en av dem, og en jeg ofte spolte over, all den tid “girl i want to make you sweat, sweat ’till you can’t sweat no more, and if you cry out, i’m gonna push it some more” var en tvetydig setning for mitt tiårige sinn; good, bad?  jeg  ville heller høre Roxette synge “it must have been love, but it’s over now”, Haddaway be “baby don’t hurt me”, R.E.M miste religionen … og jeg ville heller høre denne, i alle fall da jeg ble et par år eldre og tok referansene i det som tidligere var ei slitsom og masete og bråkete låt jeg helst spolte over.

in Vietnam it was nineteen

og på åttitallet laga de musikk som hørtes ut som dette:

og jeg savner sommerkassetten min. good times i baksetet, på vei sørover. sommerhits og jannicke. så sommerhits og hjemmeteipa samlekassetter. rec, stop, og vips hadde man et sammensurium av radiolåter. jeg kunne rekkefølger utenat. noen ganger rakk jeg ikke hele låta, og hadde bare noen sekunder, et halvt minutt. fragmenter, bare. alt er alltid så annerledes før. nå er annerledes enn før og etter. etter virker alltid så langt unna …

hei, virker låtene kjent, hadde du også denne sommerkassetten fra 94, 95? refresh my memory, pretty please!

en vandring

det er enkelte ting som bare er i meg, er meg.

nostalgien, den lette melankolien, den har vært der så lenge jeg kan huske. av temperament er jeg mer melankolsk enn noe annet, når alt kommer til alt. jeg tenker for mye, jeg henger  meg opp i det som har vært, det som er trist og leit. allerede som barn hadde jeg en hang til tragiske historier og hjerte-smerte. at Farvel, Rune er den barneboka jeg aldri glemte er nok ikke så rart. kanskje lever jeg for smerten, fordi det å kjenne at det gjør vondt et ubestemmelig sted inne i brystkassa i det minste betyr at jeg er i live, at jeg eksisterer, at jeg er virkelig.

og når jeg var det veslevoksne barnet jeg som regel var, så er det kanskje derfor; fordi deler av meg var voksne, deler av meg hadde vokst opp fortere enn man burde trenge i denne delen av verden, der livet i så stor grad dreier seg om å la barn være barn så lenge som mulig. jeg vet ikke om det er så sunt, at barn hele tiden skal lulles inn i en verden av lykke og perfekthet. hvordan kan vi klare å vokse fra tryggheten? hvordan kan vi gå ut i verden og leve og være ambisiøse og ønske å ha det bedre, når hele samfunnet forteller oss at den beste tiden er den du aldri kan få igjen, når alt handler om barna og barnlig glede: søttende mai, julaften, sommerferien. vi vokser opp til evige barndomsnostalgikere, fordi barndommen var en dans på roser for oss, for det kollektive oss var barndommen den beste tida.

så jeg er nostalgisk. når jeg kjenner lukta av nyslådd gress kastes jeg ti-tjue år tilbake i tid, kjenner sommervinden på kinnet og gresset under bena, jeg er aldri her når lukta av nyslådd gress når nesen min, jeg er der: der jeg aldri kan være igjen, fordi jeg ikke lenger er et barn og lever i det landet. hele livet mitt har jeg prøvd å holde fast på det. jeg følte meg allerde for gammel da jeg fylte fjorten. det er snart ti år sia, og jeg følte meg stor nok (hei, det kan stoppe nå, fjorten år liksom, hvor gammel er det meninga jeg skal bli før jeg dør?), og ti år senere føler jeg meg ikke i nærheten av å være stor nok, innvendig er jeg ikke stor nok til å matche 24 år. hele livet mitt har jeg ønsket å fryse tida, fordi å stadig bevege seg fremover er å bevege seg inn i det ukjente, det man ikke kan kontrollere eller forutse. å være der man er er tryggere. å være der man var enda tryggere, for man vet allerede hvordan det kommer til å gå. greit nok, jeg var redd mye, jeg var redd for verdenskrig, atombomber (hata jaques chiraq som prøvesprengte i stillehavet), jeg var redd brann, redd for kreft, redd da NATO gikk inn på Balkan og Jeltsin trua med å trykke på knappen, jeg var redd satanistene som brente ned stavkirker og tegna opp-ned-kors på skolen min og djevelen i undergangen (coming to a church yard near you), jeg sprang forbi han noen ganger, den svarte skikkelsen malt på grå murvegger. det var mye å være redd for, jeg husker det. det var ingen dans på roser, og likevel var det tryggere. det er noe her som ikke er helt rett. selektiv hukommelse på gang, kanskje.

og nå fyller jeg 24 år om noen få små måneder. jeg vet ikke hva jeg har gjort med de siste 4 årene. jeg vet ikke hvor jeg har vært. det vil si, jeg har vært i Tromsø, i Oslo, i Singapore, jeg vet det. men jeg vet ikke hvor jeg vært.

som om jeg finner meg selv (skjønt, man kan ikke miste seg selv, man har alltid seg selv), eller mer som om jeg har klart å grave meg selv fram, eller vekke meg selv opp fra en eller annen slags døsig tilstand av nummenhet og fjernhet. jeg har vært fjern. ufokusert. ubevisst. jeg har mangla noe, en del av meg selv; driv, vilje, lyst.

og jeg har sagt det før, tror jeg, i forskjellige varianter. jeg kommer sikkert til å si det igjen. det er sånn det skal være. jeg gjentar meg selv til stadighet, det gjør vi alle. våre liv er bygd på repetisjoner, historien skrives i sirkler.

nittitallsnostalgi

på nittitallet tenkte vi på åttitallet som overfladisk, boblete (hubba bubba, boblejakker, puffy hair, store øreringer. mye bobler ute på spasertur der, med andre ord) og temmelig … glade år, ikke sant? jeg tror i alle fall det. åttitallet var lett, det var ball-gensere, hockeysveis og et liv uten tv2 og butikkøl. alt var liksom så greit og ordna, var det ikke? de fleste tiår er vel kanskje sånn i retrospektiv, men likevel, dette nittitallet folkens; om noe årti burde få tittelen som boblete og overfladisk, er det ikke dette? kanskje fordi jeg var barn store deler av nittitallet, om ikke hele (er man barn når man er fjorten?), men det slår meg gang på gang hvor mye jeg forbinder nittitallet med alt som er lett og lykkelig. jeg vet på et nivå at dette er en selvillusjon, jeg var aldeles ikke alltid glad og fornøyd på nittitallet; folk døde, jeg hadde vokseangst, det var noe med mobbing der et sted, frykten for Hullet i ozonlaget, krig på Balkan og Y2k og jeg som leste Nostradamus og gråtkvalt så en full Jeltsin på tv under Balkankrigen, snøvlende gjennom skjermen noen ord om at nå måtte vi ikke forhaste oss, før vi gjorde noe  vi ville angre på. jeg tror “vi” var NATO, på tur inn over det som da var Jugoslavia for å bombe Milosevic og de andre folkemordgeneralene tilbake. så det var ikke peachy-peachy hele tida, jeg vet det.

og det fantes sinte og deprimerte og frustrerte folk på nittitallet også. Rage Against the Machine, for eksempel, de var sinte. Tori Amos og PJ Harvey var sinte, og/eller dystre og intrikate. jeg kjenner at mens jeg skriver dette kommer så mye tilbake til meg. Portishead var triste også, og ja, Metallica, stemmer, og Prodigy, de var i alle fall ganske harde.

men likevel

det er noe med nittitallet. noe neonfarga og pulserende, oversminka damer i merkelige kostymer syngende over dancerytmer, diskokuler og platåsko, dongerijakker og grilldresser, og jeg ser Tore Renberg snakker om rene linjer og minimalisme, men det er ikke mitt nittitall, det er så langt fra mitt overflodsnittitall som det kommer, jeg mener, hvor var minimalistene på nittitallet? var de foreldrene våre? var det de som fylte husene vi vokste opp i med furu og veggpanel? de som malte fargesterke vegger med svampmønster på, eller kjøpte oss lysegule sommerkjoler og oransjestripete t-skjorter, batikkmønstrete klær og matchende joggedresser? jeg kjenner ikke det nittitallet som var kjedelig og strengt. jeg tror ikke jeg kjenner noen som gjør det heller.

vi hadde ikke IKEA i nord. vi hadde Bohus.

(og det jeg egentlig skulle skrive om var det meningsfrie nittitallet med eurodance og tyggegummipop om Barbie og hvordan det liksom ikke fantes trist musikk, men det stemmer jo ikke, selv om det ikke er som tidlig 2000-tall, post y2k-depresjon over hele linja og enhver gutt med gitar har gjenoppdaget Nick Drake og vil vrenge sin sjel og være myk og trist, for noen var jo triste og intense selv på nittitallet, selv i dancelåtene er de noenganger triste, det virker bare mindre ekte fordi det er data og programmert og laget for diskotek og rave og glo-sticks)

(og som et artig apropos: det handler kanskje egentlig bare om hvor gammel en er på et gitt tidspunkt. i følge frøken makeløs anno 2007 var visst nittitallet en tid for depressiv musikk. man er kanskje ikke så depressiv som tiåring? heia vg-lista topp 20, sier jeg bare)

man er seg selv lik

Jeg tenker ofte at jeg burde skrive om andre ting enn det jeg skriver om; interessante ting jeg har lest (som for eksempel hvor intelligente dyr egentlig er, intelligente på en måte som ligner menneskenes intelligens (snart er det eneste som skiller oss fra dyrene de varige fottavtrykkene vi setter på stakkars Gaia). Hvor mange er for eksempel klar over at en blekksprut har en distinkt personlighet, eller at elefanten er selvbevisst og kjenner igjen seg selv i et speil?), teite ting folk har sagt (som den (sikkert noe fulle) mannen på jobb som prøvde å sjarmere meg i senk med “du er utrolig pen!” etterfulgt av “jeg går bare bak deg og ser på rompa di”) og smarte analyser av politikk.

Men æ bære “føkk det”, og serverer heller 12-13 år gamle dagboknotater fra mitt tiårige selv, med kommentarer i klammer. Litt morsommere. Kanskje. Eller?

“27. des. 95 Onsdag .3 juledag [smør på flesk + en ortografi som ikke er heeelt på plass]

E æ førelska eller.?.? [snurrig ortografi going twice] Han (…) ligne på (…) og begge e søringa!! [med smilefjes under utropstegnene] [og nei, jeg avslører ikke mine 12 år gamle crush for offentligheten] Æ har aldri førelska mæ i nording. [glemte nok "en" her + conja nytt ord?] Det plage mæ. ["det plage mæ"? Ti år og allerede overdrevent patriotisk, altså. Og hvor mange har jeg nå egentlig vært forelska i på det her tidspunktet? To? Kanskje tre? Hvilken krise!]“

Legg også gjerne merke til hvordan jeg var forut for min tid, med dialektskriving hele 4 år før mobilen gjorde sitt inntog i livet mitt. Nåja. Vi skrev vel lapper på dialekt før vi skrev meldinger. Men i 4. klassen? Neppe! Je suis l’avant-garde …)