You are currently browsing the category archive for the 'kultursjokkert' category.
eller Haarlem, strengt tatt. skriver paa en latvisk mac, er forkjoela igjen takket vaere ca null soevn soendag til mandag og en heftig temperaturveksling, smaakjoelig nordnorsk sommermorgen til hothot heteboelgeoslo, til iskaldt fly paa vei mot Amsterdam. og smart som jeg er har jeg ikke engang pakka sokker og ei bukse, eller mer enn ei stroempebukse engang. brainz, i has it.
men jeg kom meg til Amsterdam i alle fall. og Haarlem noen timer seinere, etter at Sjoerd og Damien hadde veksla paa aa trille kofferten min fra sentralstasjonen til et sted med mat og videre gjennom Red Light District med kvinner utstilt som varer. og de er varer. en kropp til forlystelse. kanskje er det bare min norske moraliserende og puritanske bakgrunn som dukker opp, men jeg finner det faktisk en smule forstyrrende. mennesker burde ikke vaere varer, paa den maaten. og mest av alt foeltes det som aa gaa rundt i et eneste stort performancestykke. alle damene i vinduene: hoftevrikkingen, hendene som loefter puppene og stirrer ut i natten, smiler mot potensielle kunder. kan du forestille deg et saant liv?
naa sitter de andre ute og roeyker. jeg skriver. i have asthma and a cold, so i think i’ll pass tonight, sa jeg. men jeg roeyker jo ikke, ingenting. kanskje shisha om sjansen byr seg igjen, men antakelig ikke. lungene mine har nok aa streve med, strengt tatt. og naa er jeg forkjoela. halsen min er saar. aesj. nesten borte, var en. all kvitloeken og c-vitaminet og honninge hjalp, men jeg rota det nok litt til for meg selv.
forhaapentligvis hjelper kveldens inntak av varm curry og honning i store doser litt. krysser fingrene, og vender nesa mot senga og en morradag full av severdigheter akkompagnert av matpakke. turist paa budget.
peace \/
jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt “ka som ikkje gikk galt”-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.
likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.
merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.
og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte “men hva er en harstadvøring?” og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om “harstadværingen”. det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke “oljebyen i nord, oljebyen i nord” uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror “harstadværingen” mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?
men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.
vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.
hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da? hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?
jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.
bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.
og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.
er det ikke det man kaller det? alt det man ikke vil ha her hjemme på bjerget, alt man ikke tror kan skje her. “dette er ikke AMERIKA”, liksom. eller, for den tilsvarende norske varianten: i OSLO, ja …
men ikke i Harstad, vel?
det er unektelig litt spesielt å se barneskolen man tilbrakte flere år på avbildet som hovedoppslag på nasjonale nettaviser. det er unektelig enda mer spesielt å se den avbildet der som åstedet for Norges første skoleskyting.
DET hadde jeg i alle fall aldri trodd. ALDRI.
ja, jeg er faktisk så forundra at jeg trenger CAPS LOCK FOR Å UTTRYKKE DET.
og nå skal vi hva? kjøre debatt om mobbing, våpenkontroll, dataspill?
men jeg har ingen ord, ingen ting å komme med, ingen ting annet enn denne følelsen av å leve i en uvirkelighet. jeg ser ting skje, jeg hører om dem; finanskrise, svineinfluensa; og nå denne epidemien også, nå har skoleskytinga nådd trygge, lille Norge; søvnige, lille Harstad?
jeg hadde ikke ventet det.
jeg skjønner at oslo føles litt som min nå, når alle andre byer frister og lokker med å være noe annet, nytt og spennende og attråverdig. andre byer i andre land, f’örstås. jeg var en snartur i København, og det var varme solstråler, bare brosteinsgater, brede, store skilt, rent, ca bilfritt, og Oslo med sørpe, skitten snø, skitne vanndammer, kaotisk sentrum, biltrafikk, oppgravninger og ombygginger og søppel virka plutselig som en annen verden. usivilisert og slitsom. om jeg har vært positiv til bilfritt sentrum før, er jeg i alle fall det nå.
og jeg tenkte at jeg kunne flytte hit.
men det tenker jeg alltid. hvert nye sted, hver nye by, jeg kan nesten alltid flytte dit. jeg kan se meg selv gli inn der, endre meg litt. jeg er en kameleon, på så mange måter. kanskje trenger jeg å leve det ut oftere enn jeg gjør. kanskje er jeg bare lei av oslo fordi det fremdeles er vinterfint og sørpete om en annen, fordi alt er grått og skittent, og jeg har mange oppgaver å skrive og tekster å lese. kanskje er det bare våren som mangler.
en måned til, så blir det nok stadig finere å være her; se parkene våkne til liv igjen.
og menneskene gjøre det samme.
(som de godt voksne damene som danset i ring og tøyset og tullet entusiatisk da det kjipe danskebåtcoverbandet fyrte løs med abba-hits. nå tar de av, sa jeg til venninna mi. og det gjorde de)
duden i bakgrunnen, eieren av Hurghadas famøse Aqua Fun Disco har i alle fall moovsa inne. jeg bare knipser, jeg. good times på chartertur? så definitivt. men neste gang tar jeg nok en ring på fingern, sånn bare for å gjøre det hele litt enklere.
jeg har fem edderkopper i taket (mor far storesøster mellombror og likjebanet?), koffertinnhold som har spredd seg over hele golvet, begynnende forkjølelse, en laptop jeg må kvitte meg med og tre dager å gjøre det på. dvs; imorra krysser jeg grensa til Malaysia (endelig, kanskje? kremt) og drar til Kuala Lumpur for å besøke RQ. hun har et anna navn også, men det var visst for kinesisk og vanskelig for de internasjonale skolefolkene, så RQ it is. så to og en halv dag i KL, etterfulgt av to netter her, to dager. så fly til Istanbul. så fly til Oslo. så møte folk og avlevere gave (for andre og, til og med). så sove. så fly til Harstad. så ut. om ei uke, ungfär. va konstigt.
ting føles stillestående. som edderkoppfar i taket, opp ned, stille. jeg vil egentlig at noen skal komme og røske dem med seg og kaste de ut. eller være nådeløse og skvise dem. jeg er ikke så nådeløs. men jeg har ikke så lyst til å sove med fem edderkopper hengende oppned i taket over senga mi heller. jeg venter, jeg ser an situasjonen litt til. utsetter å pakke, utsetter å sove.
spiste pasta på japanske vis i dag. foretrekker italiensk enn så lenge. jeg tror ikke japansk mat og jeg er helt på g. men wasabi var kult, selv om Sophia kalte det baby-wasabi. jeg er en wasabinovise uansett, like greit å starte i det små. jobbe meg oppover. det føltes i alle fall som en nesespray fra innsida. sterkt.
og før jeg la meg klokka seks i natt spilte jeg gitar i en halvtime. jeg crasha hos Sophia, riktignok etter å ha henta tannbørsten min først. det var ikke engang en omvei. vi dro fra Zoukout litt for tidlig, men det gjør ikke så mye. jeg så Nouvelle Vague spille på ei scene på sandstranda. plutselig skjønte jeg ikke helt hva jeg har tenkt på, jeg har bodd en halvtime unna sand og sol og hav i fem måneder, men aldri … gidda? ikke at jeg er en solslikker eller strandbabe, akkurat. men litt av og til er da fint. gå barbeint, bli brun, lukte saltvann. åkei. når jeg kommer tilbake på ferie! eller eventuelt: januar. jeg skal gjøre tre kontinenter på under en måned. Asia, Europa, Afrika. Egypt. jentetur. SYDEN. jess.
og jeg gleder meg. jeg gleder meg til mye. jeg gleder meg til å sitte på en buss i fem timer og få mat og høre på musikk og se ut av vinduet. jeg gleder meg til å ta bilde av meg og Petronas-tårnene. gleder meg til å henge med RQ og ha interessante samtaler, spise god mat, se en ny by. jeg liker byer. de er alle så like, men så forskjellige. Singapore kanskej mest forskjellig fra dem alle. type, er det et land, er det en by, er det en jungel? hvem vet. trærne vokser her, regnskogen har ikke blitt borte, og den kommer tilbake. du føler bare at det er en storby når du er i Central Business District, eller Chinatown, Little India, Kampong Glam. og plutselig har du innsett at byen er mindre enn du trodde, at mrt-stoppene ikke er forskjellige verdener men nabolag, at å gå mellom dem tar ti minutter, et kvarter. byen forandre seg, du har navigert etter grønne, røde og lilla linjer: north-east, east-west, north-south. byen har vært punkter på en linje. nå er den rund, sirkulær, i bevegelse. den kartlegger seg selv foran øynene dine, mens du plutselig får nye perspektiv på avstand. en taxitur fra orchard på seks dollar er bare to mer enn dere betalte fra utgangspunktet til mrt-stasjonen. så 2 dollar til undergrunnen og tjue minutts reise. what a waste.
og jeg gleder meg til å komme hjem. jeg gleder meg til folk, fest, jul, stearinlys, lester, votter, snø, mørketid, nordlys, stjernehimmel, grovbrød … gleder meg til folk. gleder meg til å begynne Oslo på nytt, si et par sannhetsord til UiO og HF studentinformasjon som ikke kan sine ting i det hele tatt, tydeligvis. og jeg gleder meg til å flytte inn på et rom på ordentlig, fylle opp matskapet, lage middag, se på tv, gjøre ting på den måten jeg var vant til.
og dra ut og spise indisk nå og da. for å overleve abstinensen etter fem måneder med indisk til middag ca hver dag. du vet, man blir vant til det meste og plutselig liker man det. trenger oppskrift på rød bønnesuppe. det blir en hit.
jeg vet ikke hva som skjedde
jeg rota det skikkelig til
singapore, alt jeg skulle gjøre, det forsvant i en tunghet som omfavnet kroppen min og gjorde hver eneste bevegelse til et krafttak. jeg følte meg nummen, amibvalent, misfornøyd og jeg skjønte det ikke engang før jeg våkna opp. jeg så ingen ende på alle essayene jeg måtte skrive, jeg kom ingen vei, jeg kjøpte dårlig mat for å snacke tristheten bort mens jeg så en film, pc-en kræsja, jeg gråt hver kveld i fire dager. så begynte jeg å le. ikke bare le fordi noe var morsomt, men le fordi jeg var glad, fordi jeg hadde energi, fordi jeg følte meg lett igjen. som om hele jeg, det som er meg, sjela mi, hjernen min hadde vært nummen på den måten beinet ditt blir når du sitter på det eller handa di når du sover på den. og når alt kollapsa og jeg kræsja og pc-en kræsja og jeg begynte å føle igjen, så gjorde det vondt på den måten det gjør vondt når nervene i beinet eller arma våkner opp etter å ha sovet.
jeg tror det alltid gjør litt vondt å våkne. noen ganger tenker jeg at det er det beste beviset på at døden ikke er en slutt, men en begynnelse. en følelse av at livet består av en rekke oppvåkninger, smertefulle prosesser du må gjennom for å bli et helt menneske. jeg hadde en sånn en her, i singapore. jeg skulle bare ønske det hadde gått litt fortere. jeg våkna opp og innså hvor mye tid jeg hadde kasta bort, og det gjorde det enda verre. fem måneder går fort. jeg har snart bare én igjen. og jeg er ikke klar til å dra.
Det går en bølge av sjokkerte utrop gjennom salen, latter bunnet i vel så mye det sjokkerende på skjermen som det morsomme ved scenen. Rundt meg kan jeg se folk måpe, andre tør såvidt å se på skjermen og dekker ansiktet halvveis med hendene. “Gross!”, sier Sonia lattermildt ved sia av meg, mens jeg kjenner et lite kultursjokk bre seg gjennom meg. Det var som å befinne seg i Norge for … say, ti år sia? Som om jeg hadde gjort en reise ikke bare fra et sted til et anna, men fra ei tid til ei anna, bakover. Den sjokkerte, vantro latteren som brøt ut ga meg et øyeblikk en følelse av å se noe litt ulovlig, noe på kanten, men så innså jeg at det eneste på skjermen var to menn som klina.
Klart, jeg befinner meg i landet som fikk omtale i Norge for å vise Brokeback Mountain usensurert, på kino, for et par år sia. Klart, jeg befinner meg ikke i liberale Norge, i et post-Fucking-Åmål samfunn. Klart, jeg vet at Norge antageligvis er et av de beste landene for homofile, et av seks land i verden som har åpnet for homofile ekteskap; jeg vet at Norge er liberalt, Europa er (stort sett) liberalt og at jeg tilhører denne liberale sfæren mer enn noen annen politisk sfære. Det er ikke første gang jeg har merket dét.
[Flashback: Vi, gruppa mi i Japanese Postwar Film (eller "flim", som singaporeanere ofte sier) & Anime, sitter ute på en benk mens en intenst irriterende alarm går like i nærheten. Vi diskuterer mulige løsninger på Japans ungdomsproblemer, og kommunikasjonssvikten som bidrar til økninga i "teenage crime and school bullying", da Eva (som egentlig ikke heter Eva) fra Kina i fullt alvor forteller om hvordan Japan kan forandre loven for å få bukt med kriminaliteten blant landets mindreårige. Man kan jo nemlig ikke bli dømt til døden for noe som helst om man er under atten. Og hun sa det som det var en helt naturlig tanke, at selvfølgelig burde Japan bare innføre dødsstraff for alvorlige forbrytelser utført av mindreårige, at jeg først ikke registrerte va hun sa. Så gjenkjente hjernen min betydningen bak ordene og utstøtte en høylytt protest. Olivia, som egentlig heter Chaochao og kommer fra Kina, flirte, og forklarte mitt utbrudd med at "i Europa er det ikke vanlig å ha dødsstraff for noe". Damn right it's not!]
Jeg visste alt dette, men likevel kunne jeg ikke unngå å føle meg annerledes resten av tida filmen varte. Det gjorde den forøvrig ikke så lenge, så følelsen av å være annerledes, ikke en del av gjengen lzm, varte vel ut forelesninga. Den har strengt tatt ikke gitt seg helt ennå.
Siste kommentarer