You are currently browsing the category archive for the 'litterært relatert' category.
jeg tror du vil fortelle historier
jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.
og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.
men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?
å se mennesker. sammenhenger. seg selv.
og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.
de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.
eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.
våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.
kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?
make me forget every moment that went by
and left me so half-hearted
cuz i felt it so half-assed
kan lett begås et sted på internett
bare se på hvor mye penere heite Scarlett hadde vært om JEG var innblanda:
c’est vrai, n’est-ce pas?
her teama jeg opp med Marilyn Monroe
mens denne lekkerbisken er 25 % Alexis Bledel, 25 % Scarlett Johansson og 50 % moi:
og her er det Liv Tyler og meg + meg, altså 33 prosent Liv, 67 meg. noe som helt klart gir konklusjonen: jo mer meg, jo bedre!
(noe som igjen gir denne konklusjonen: jeg burde virkelig ha funnet på et bedre tidsfordriv denne kvelden. en fest, for eksempel. eller romrydding og organisering. eller fortsatt på Extremely Loud and Incredibly Close som allerede, uten at jeg engang er halvveis, seiler opp som en klar favorittbok, all den tid den har klart å få meg på gråten to ganger allerede, om ikke flere. egentlig litt på gråten konstant. det er sjeldent bøker gjør det med meg, fordi det er sjeldent språket er så godt, så treffende at det når inn. men Jonathan Safran Foer klarte det. hadde han vært littegranne yngre og littegranne kjekkere hadde jeg gifta meg med han på flekken. særlig sia han er veggis også. go Jonathan!)
well now you know!
det er natt og øynene mine er så trøtte og tørre at de nesten gjør vondt, som om de har hovnet opp av for mye våkenhet, for sein kveld, for mye frihet og ansvar for egen tilværelse, for mye tv, for mye internett, for mye søvn på toppen av det hele. neglene på tærne mine er knallrøde, og jeg kan ikke engang huske når jeg lakka dem, i motsetning til fingerneglene mine, med sin avflakkete lillalakk fra forrige helg, fredagen jeg kom hjem fra Nederland og skulle rett til ny hybel og bakgårdsfest og hadde et kvarter på meg før flytoget gikk. jeg lakka neglene mens jeg venta, og klarte å ta meg selv på nesen, så det tyske, noe eldre paret (eller kanskje var de nederlendere?) smilte og lo litt og leta fram kleenex til meg da jeg snudde meg og spurte om jeg hadde neglelakk på nesa og holdt fingrene opp så de skulle skjønne. heldigvis hadde jeg ikke bare med meg lakk, men også neglelakkfjerner. viktigheten av en god, mild neglelakkfjerner nådde nye høyder den kvelden.
men i alle fall. jeg kan se de rødlakkede neglene mine og høre Regina Spektor synge looking out the window at another window i see toenails changing colors like the leaves of fall i hodet mitt, for nå har Us (som er annen sang, men av Regina, ergo assossiasjon) gått over til Natalie Merchants St. Judas, og jeg tenker at jeg ikke har hørt Lulliby på lenge (sangen om tåneglene og høsten). det blir alltid så høstlig av regn. gråere, fuktigere. men det er sommer ennå, og i morra skal det bli sol.
og jeg prøvde å finne Lulliby på Spotify, for jeg tenkte at jeg kunne trenge en slags nattasang nå, midt på natta i klassisk for-trøtt-til-å-legge-meg-modus. men den er ikke der. Reginas nye album, derimot. jeg visste ikke at det fantes en gang. jeg har blitt en sånn gammel person jeg aldri trodde jeg ville bli. jeg vet ikke lenger hva artister og sanger heter, kjenner ikke igjen hitlistenavnene, vet ikke når artister jeg like kommer med nytt materiale. hva skjedde, og når? og kan det skje om igjen, så jeg begynner å bry meg igjen? kommer jeg til å føle et like intenst behov til å gå rundt med musikk på ørene som før, da jeg knapt kunne forlate huset uten 1) cd-spiller, brent-plate og gjerne et par plater til just in case og senere 2) mp3-spiller?
eller har jeg nok i hodet mitt nå, har det blitt en samling av sanger jeg kan utenat og kan spille for meg selv (for jeg spiller dem for meg selv) de gangene jeg ikke skriver mentale noveller, blogginnlegg, dikt, romanbegynnelser? jeg tror det har noe med tankemønster å gjøre. det var flere bilder før, flere følelser, stemninger, farger, scener jeg spilte om igjen og om igjen. all den visuelle strømmen trengte et soundtrack.
men ordene har visst nok med seg selv.
skriv et innlegg om ani difranco, ah!
A REAL REVOLUTIONARY, sa Mos Def, one of my heroes (så vi deler i alle fall én, Mos og jeg)
jeg savner ani på spotify. og platene mine, alle platene mine. jeg nynner på ani difranco-låter hele tida nå, det er så lenge sia jeg har hørt dem, og jeg husker hvordan jeg trodde hun sang “i see you and i die a little” helt til jeg leste i heftet at det var “i see you and i dilate”, men det betyr jo egentlig det samme, gjør det ikke? og da en abortlege nylig ble skutt tenkte jeg på “a bullet insuring the right to life whizzed past his kid and his wife and knocked his glasses right off of his face“, og da jeg gikk nedover gata mot Sagene Torg igår sang jeg “and i am stuffing toast and sausages into my pockets” enda jeg ikke har spist pølser på flere år. ikke av kjøtt, i alle fall.
og jeg kunne sikkert ha skrevet et innlegg selv, om hvorfor ani difranco er en kvinnekonge, men det er mer stas å lese hva andre sier. jeg vet jo allerede hvorfor jeg fremdeles, etter 6-7 år (!!!) syns dama er sånn ca den tøffeste i verden.
type:
og
for eksempel. ah. å være 19 igjen og høre på ani hele tida. fint, det hadde vært fint.
det er enkelte ting som bare er i meg, er meg.
nostalgien, den lette melankolien, den har vært der så lenge jeg kan huske. av temperament er jeg mer melankolsk enn noe annet, når alt kommer til alt. jeg tenker for mye, jeg henger meg opp i det som har vært, det som er trist og leit. allerede som barn hadde jeg en hang til tragiske historier og hjerte-smerte. at Farvel, Rune er den barneboka jeg aldri glemte er nok ikke så rart. kanskje lever jeg for smerten, fordi det å kjenne at det gjør vondt et ubestemmelig sted inne i brystkassa i det minste betyr at jeg er i live, at jeg eksisterer, at jeg er virkelig.
og når jeg var det veslevoksne barnet jeg som regel var, så er det kanskje derfor; fordi deler av meg var voksne, deler av meg hadde vokst opp fortere enn man burde trenge i denne delen av verden, der livet i så stor grad dreier seg om å la barn være barn så lenge som mulig. jeg vet ikke om det er så sunt, at barn hele tiden skal lulles inn i en verden av lykke og perfekthet. hvordan kan vi klare å vokse fra tryggheten? hvordan kan vi gå ut i verden og leve og være ambisiøse og ønske å ha det bedre, når hele samfunnet forteller oss at den beste tiden er den du aldri kan få igjen, når alt handler om barna og barnlig glede: søttende mai, julaften, sommerferien. vi vokser opp til evige barndomsnostalgikere, fordi barndommen var en dans på roser for oss, for det kollektive oss var barndommen den beste tida.
så jeg er nostalgisk. når jeg kjenner lukta av nyslådd gress kastes jeg ti-tjue år tilbake i tid, kjenner sommervinden på kinnet og gresset under bena, jeg er aldri her når lukta av nyslådd gress når nesen min, jeg er der: der jeg aldri kan være igjen, fordi jeg ikke lenger er et barn og lever i det landet. hele livet mitt har jeg prøvd å holde fast på det. jeg følte meg allerde for gammel da jeg fylte fjorten. det er snart ti år sia, og jeg følte meg stor nok (hei, det kan stoppe nå, fjorten år liksom, hvor gammel er det meninga jeg skal bli før jeg dør?), og ti år senere føler jeg meg ikke i nærheten av å være stor nok, innvendig er jeg ikke stor nok til å matche 24 år. hele livet mitt har jeg ønsket å fryse tida, fordi å stadig bevege seg fremover er å bevege seg inn i det ukjente, det man ikke kan kontrollere eller forutse. å være der man er er tryggere. å være der man var enda tryggere, for man vet allerede hvordan det kommer til å gå. greit nok, jeg var redd mye, jeg var redd for verdenskrig, atombomber (hata jaques chiraq som prøvesprengte i stillehavet), jeg var redd brann, redd for kreft, redd da NATO gikk inn på Balkan og Jeltsin trua med å trykke på knappen, jeg var redd satanistene som brente ned stavkirker og tegna opp-ned-kors på skolen min og djevelen i undergangen (coming to a church yard near you), jeg sprang forbi han noen ganger, den svarte skikkelsen malt på grå murvegger. det var mye å være redd for, jeg husker det. det var ingen dans på roser, og likevel var det tryggere. det er noe her som ikke er helt rett. selektiv hukommelse på gang, kanskje.
og nå fyller jeg 24 år om noen få små måneder. jeg vet ikke hva jeg har gjort med de siste 4 årene. jeg vet ikke hvor jeg har vært. det vil si, jeg har vært i Tromsø, i Oslo, i Singapore, jeg vet det. men jeg vet ikke hvor jeg vært.
som om jeg finner meg selv (skjønt, man kan ikke miste seg selv, man har alltid seg selv), eller mer som om jeg har klart å grave meg selv fram, eller vekke meg selv opp fra en eller annen slags døsig tilstand av nummenhet og fjernhet. jeg har vært fjern. ufokusert. ubevisst. jeg har mangla noe, en del av meg selv; driv, vilje, lyst.
og jeg har sagt det før, tror jeg, i forskjellige varianter. jeg kommer sikkert til å si det igjen. det er sånn det skal være. jeg gjentar meg selv til stadighet, det gjør vi alle. våre liv er bygd på repetisjoner, historien skrives i sirkler.
Siste kommentarer