i just wanna be, i just wanna dream

det handler ikke om frihet

mer om drømmen om frihet

du tenker du trenger penger

men har du penger vil du ha mer penger

vil du har mer og mer og mer

eller du tenker du trenger å slippe alt og dra avsted

men da slipper du alt og finner det kanskje ikke igjen

for innerst inne vet du det er frihet i trygghet

og det er et fengsel også

for trygghet medfører bånd til andre

medfører vennskap, relasjoner, plikter, ansvar

så du tenker at friheten er et annet sted

at det var noe folk hadde før

eller får en gang i fremtida

at nomader er «fri»

at rike er «fri»

at barn er «fri»

at vi er «fri»

fordi vi lever i et «demokrati»

eller «en fri stat»

eller «den frie verden»

at vi er fri fordi vi kan «velge»

fordi kapitalismen gir oss det beste, hele tida

at konkurranse er «godt»

at informasjonsflyten er «fri»

at vi vet alt vi trenger å vite

at vårt system er «det beste av alle mulige»

at det er det «frieste»

 

men friheten er ikke mer enn en drøm

friheten er de øyeblikkene da ingenting når deg

bare vinden i håret, gress under føttene

friheten er smaken på noe du aldri kan ha hele tida

for finnes det frihet finnes det fengsel

og vet du ikke at du er fanget, vil du aldri kunne slippe fri heller

og har du ikke kjent på friheten, vil du aldri skjønne at du er fanget

uansett hva du gjør

 

don’t tell me our youth is running out

it’s only just begun (Foxes)

eller, eller, eller

chasing visions of our future (Daughter)

garden of simple

så lenge du ikke forsvinner igjen

er det greit

så lenge det ikke blir tomt igjen

er det greit

så lenge ting kan gå litt framover

bli litt stødigere

er det greit

det er greit

det er greit

det er greit

i mellomtiden

jeg ville si noen ting

men nå husker jeg ikke lenger hva

det er snart et nytt år

det blir lysere

året repeteres i kavalkade etter kavalkade:

hvordan var været

hvem presterte i sport

hvilken musikk burde vi hørt

hvilke bøker burde vi lest

hvem mistet vi (hvem fikk vi?)

jeg har gitt opp å holde orden på disse tingene. alt flyter over i hverandre. ingenting er skarpt avgrenset. 2013 begynner ikke om to dager. inni meg er vi allerede der. ute i verden lever vi midt i mellom. desember er opptakten til unntakstilstanden. jula, den siste uka i året, der alt handler om å samle mest til neste år, samle ting, samle fett, samle minner. det er det siste jeg bryr meg mest om. jeg har skjønt såpass. og minner er lagrede følelser mer enn noe annet. lagrede opplevelser, i endring alltid. jeg legger nye lag over dem hele tida.

det er de sangene som en gang fikk deg til å smile, men nå stikker deg mellom ribbeina. det er de tingene du lo av før, men som du ikke lenger syns er morsomt. det er de bildene du hadde av folk som viste seg å ikke stemme. det er det som skulle skje, men ikke skjedde. det er de tingene du likte å gjøre, men som nå føles oppbrukt, repetitivt. det er det du trodde du ville med livet ditt, som kanskje ikke var det du ville likevel.

det endrer seg hele tida. det du trudde du ville føle, glir unna. noe nytt kommer i stedet. eller; noe nytt legger seg til, vokser sammen, endrer form. kjernen er den samme. kanskje oppdager du den bare på nytt, ser den på en annen måte.

som når en låt får ny stemme, ny form, et nytt perspektiv. det er det samme. men det er noe annet.

the politicians lie and i am not fooled

valg i usa. milliarder brukt på valgkamp og propaganda. retorikken sitter. store ord, håp, forandring, en ny morgendag.

men det er den samme gamle historia.

demokratiet eksisterer ikke.

folkestyre, sier du? prøv lobbyisme og pengemakt.

systemet fanger, uansett.

When I run through the deep dark forest long after this begun

jeg vil bli indianer

(og jeg løy, jeg har mye på hjertet, hele tida, men kanskje det skal andre steder, jeg vet ikke helt, jeg tenker meg om)

no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

like janis

jeg er så glad i Rodriguez

and don’t try to enchant me with your manner of dress

’cause a monkey in silk is a monkey no less