You are currently browsing the category archive for the 'musikk for massene' category.
det er noe med søndager, etter lange lange lørdager som varte helt til søndagsmorgen ca, noe med disse søndagene som starter etter for få timers søvn utpå formiddagen en gang. de er alltid bra. gjennomført fine. jeg tar meg selv i å le høyere og høyere og friere og friere, og det finnes egentlig ingenting bedre enn det, disse søndagene der livet ikke er annet enn å vandre mellom steder i byen og spise og fortelle historier fra kvelden før og le.
og se Robocop til øynene begynner å merke at linsene er over et døgn gamle og kroppen ikke er helt sikker på om den bare er sliten og trøtt eller litt pre-sjuk.
tomorrow only knows.
jeg har funnet en ny favoritt
type tv-serie altså. eller serie laget av tv-selskap men som fint kan streames på nettet og helt sikkert lastes ned, for hvem ser på tv lenger egentlig? med mindre det er Jakten på kjærligheten, såklart. noen sosiale eventer/ritualer må man beholde.
i alle fall. denne nye fantastiske oppdagelsen heter Glee og kombinerer humor, parodi, high school-drama og MUSIKAL på en enestående original måte. og jeg er musikal-junkie. nesten, i alle fall. serie-junkie definitivt.
perfekt kombo.
ja, jeg er definitivt en gleek.
er du?
men ikke Velvet Underground. i dag er det regn ute. de fleste døde bladene på trærne har falt mot bakken den siste uka, ikke kunnet stå imot regnet og vinden for treet har dratt sevja tilbake og kvistene og festet tørker opp. et gult blad er som et menneske som blir blåere og blåere i ansiktet, lilla lepper, full mangel av surstoff. gule blader kveles.
men de er fine å se på.
uansett. det regner. dagen trenger litt piff. litt sterke farger. et lite spark bak. No Doubt:
men knock yer selves out, party people
jeg skal dra mitt slitne hode over til The Nam og se på tv. og film. og spise meg feit. word, word.
jeg innser at denne serien neppe blir så langvarig som jeg hadde håpet. det finnes ikke så mange sanger om mandag som jeg hadde håpet på. hvorfor, hvorfor låtskrivere? er det én dag som trenger musikk er det jo mandagen, som enten må kickstartes eller eases inn i. selv gjorde jeg mer av det første, og selv om mandagen ikke føles så veldig manisk så har jeg jo noen ting jeg må få unna. må.
så with no further ado, all the way from 1986:
The Bangles – Manic Monday
jeg håper det er billetter igjen
klokka er kvart over tre, midt på natta. jeg fryser og har trøtte øyne, men jeg legger meg visst ikke likevel. historien gjentar seg selv, om og om igjen. jeg våkna på sofaen på kjøkkenet i natt, med halve meg lent mot Namra sine bein. vi bedrev helt vill nachspillfail, og drakk ikke engang opp rødvinen som sto igjen. for opptatt med å spise ferdig de kalde, skuffende falaflene våre antageligvis. frem til da var kvelden imidlertid ikke full av så mye failing, kanskje med unntak av mitt forsøk på å herme etter mr wacky-danse-dude. jeg endte opp med å se teitere ut enn han, for å si det sånn. noen ganger tror jeg at jeg er en 180 cm lang jente fanget i en kropp på 154,5, og det kun fordi jeg er mer klumsete enn høyden min skulle tilsi. det er akkurat som om beina mine noen ganger gjør ting uten å si ifra. jeg ramler flere ganger enn jeg kan huske. i det minste har jeg sjølironi. hahaha. sånn.
men nå digregerte jeg. det jeg skulle si var at jeg sovna på sofaen i natt, og våkna, for så å gå rett inn på rommet mitt og legge meg under dyna og prøve å få varmen inn i kroppen igjen. så sovna jeg, og våkna. sovna og våkna. sovna og våkna. sovna og våkna, og ga opp. da var klokka halv ti, og mitt sedvanlige post-fylla-energinivå raste oppover. Namra sov på sofaen ennå, men etterhvert begynte vi å drømme om Revolvers veggisversjon av engelsk frokost, som ikke lenger er tilgjengelig sia Revoler Kjøkken som skulle åpne i september er stengt på ubestemt tid. trist. jeg savner Revolver-suppene. good times.
så gikk vi. langt og lenger enn langt. bort til Løkka, der vi gjorde oss selv til lett bytte for et par Jehovas vitner idet ordet “umoralsk” lokka dem til oss. senere satt jeg på et grønt kjøkken og leste opp på engelsk alle utfordringer dagens samfunn gir youths, mens jeg glemte å drikke teen min. det er jo forsåvidt fintat to stk 24-ere (eller en 24-er, en nesten 24-er) kan gå for å være youths, det får være dagens kompliment. vel. tida gikk, og klokka nærma seg to. vi la på vei ut i høstsola, retning Litteraturhuset (og Baker Hansen müeslibolle, mmm) og Tore Rems foredrag om Bjørneboes femtitall, som jeg hadde planlagt å gjøre til grunnlaget for dagens bokmerker-post. jeg lekte skribent og noterte på ei blank side i utgaven av Natt og Dag, som jeg hadde rasket med meg fra en stand inne på en Kiwi. jeg noterte ting som “svikeren; Iskariot; hva var det hele blitt til uten meg?” og “vi har de navn vi skulle ha” og “estetisk vakker gavbok”, og jeg tenkte en del: at det er snålt at jeg bodde rett overfor Litteraturhuset i et år uten å komme meg på mer enn ett arrangement der for eksempel, og at jeg nok burde gi Bjørneboe en ny sjanse.
(jeg likte nemlig aldri Haiene)
så spaserte vi hjemover langs Karl Johan, mens jeg overrasket noterte meg at det var veldig mange søndagsåpne butikker på gang. ti minutt senere innså jeg at det var lørdag.
i retrospekt skulle vi lekt mer i løvet. folk så kanskje på oss og pekte og smilte og lo litt, men who cares, jeg tror de ble glade av oss. voksne folk som kaster løv i lufta og sir woooo i all offentlighet, midt i Slottsparken en krystallklar høstdag er kanskje ikke hverdagskost. hadde jeg ikke hatt på meg kort skjørt og støvletter skulle jeg lagt meg ned og rulla rundt. kanskje neste gang, da skal jeg stille forberedt.
nå: søvn.
woop woop, nittitallsfavoritt
(men usa-versjonen er finere. ikke så hard i kantene liksom. kjipere video da. veldig.)
Siste kommentarer