søvnvill. døgnløs.

jeg får ikke sove

det er midt på natta og jeg får ikke sove, enda jeg burde slokna med en gang hodet møtte puta. jobba ti timer i går, helt til klokka halv fire på natta. sovna ikke før i sjutida, sov ikke en gangn fire timer før jeg ble vekt av bankelyder og frokost. så jobba jeg igjen, etter å ha fått masse frisk og kjølig luft, sett julegrana på Universitetsplassen bli tent for 90. år på rad. jeg burde sovna med en gang jeg la meg ned. men døgnrytmen min blir bare mer og mer føkka, og hjertet mitt trekker seg sammen og vider seg ut så fort at jeg kjenner det mot ribbeina, oppover i halsen. jeg er stressa, trøtt, våken og gira på samme tid.

jeg vet hva jeg må gjøre. jeg har en plan.

kvantesprang

en gang i tida kunne jeg danse. jeg mener, jeg kunne ta koreografi ganske kjapt og det så ikke så verst ut.

men det er lenge sia. koreografisenteret i hjernen min ligger i en intens dvale. av og til glimter det til og gir meg aha-opplevelser, der jeg prøver å henge med på hiphoptimer eller enklere aerobictimer eller hva det måtte være, egentlig, men stort sett har det form som et eneste stort spørsmålstegn. jeg tror hjernen glemmer fortere enn musklene. de er fremdeles ganske tøyelige. kanskje ikke spagatmjuke, men jeg kan bøye meg frem og ta hendene bak leggene og legge hodet inntil beina, som jeg kunne i åttendeklassen da jeg fremdeles hadde jazzballetten i kroppen.

musklene husker mer enn hjernen. kroppen, kroppen husker mer. alt man har lært sitter liksom der, som om cellene har en hukommelse som strekker seg lenger bak enn de sju årene de har eksistert, som om cellen før har overført alt den visste, lastet det ned i de nye før den selv døde ut og forsvant.

men klart. det kan ikke stemme. det ville bety at kropp og hode ikke er en sammensveiset gjeng, og vi vet jo alle at alt sitter i hodet. du har vondt i kroppen fordi hjernen kjenner det, eller gjenkjenner det. det er det som er smerte. så hvorfor føles det så ofte som om hodet ikke er med når kroppen gjør noe, eller omvendt; at hjernen skjønner, men kroppen forstår ingenting? om kroppen og hjernen

(og sjela, den der greia vi i denne kristne kulturen har misforstått og skilt ut fra både kropp og hode enda Bibelen sier kroppen og sjela er ett, når du dør dør sjela di og, flyr ikke opp til himmelen og gror vinger sammen med kvitkledde engler og alle du har kjent og elsket, nei, sjela er eksistensen, livspustet Gud blåste inn i deg med sine guddommelige lunger: alt du trodde du visste er egentlig feil)

er ett, eller egentlig bare hjernen, all kunnskap, alt du er; én ting: hvorfor føles det så ofte som de skiller seg og ikke forstår hverandre, som om du betrakter deg selv utenfra og ikke er en del av det du ser: denne kroppen, dette organiske hylsteret av celler og muskler, sener og hud, øyne, ører, hår.

og alt på innsida du ikke ser, der det lever andre ting; bakterier, virus, sopper, parasitter. om vi er en hel verden, et lite univers er det kanskje slik at vi selv er små bakterier i en annens kropp, som igjen er en bakterie en enda større kropp (som i sin målestokk ikke er større enn normalt) og slik fortsetter det: utover og utover, innover og innover, til det stedet der det ikke finnes noen ende

på noe som helst.

du kjenner det i kroppen

en plutselig skjelv som setter seg i musklene dine, som om du drakk for mye kvelden før og har fyllenerver, faktiske fyllenerver, ikke sånn angst for at du gjorde noe teit (for det gjør du jo nesten aldri), men slitne, skjelvende nervetråder i alle musklene og senene i kroppen din. du kjenner det særlig i hendene, fingrene som plutselig kjennes svake og puslete ut, noe som kiler langs underarma, overarma; men kvelden før drakk du ingenting annet enn te og vann.

og du fryser. helt uti fingertuppene. selv etter å ha tatt imot 147 jakker kjenner du at varmen ikke sitter i. mer klær, te med honning (for selv om du er vegan, har du ikke slutta med honning, og ikke gitt opp ull, for du er for kald til det og bomull er ikke varmt og syntetiske stoffer er ikke det samme heller, dessuten er de farlige å ha på seg om det skulle begynne å brenne, ikke at du tenker så mye på det når du kjøper billige klær på H&M) for å hindre det som kjennes som en slags forkjølelse fra å bre seg i kroppen og sette seg fast.

for det er ikke tid til å være syk nå.

neste uke, men ikke nå.

og likevel er det nå kroppen kjennes annerledes ut. som om den ikke er helt med, eller ikke helt tilstede. som om kraften i musklene ebber ut fortere enn du får fylt på energi. du skjelver liksom innvendig. kan man sammenligne seg selv med et ospeløv uten å bli en romantisk dikter?

i så fall: det kjennes som om innsida di er fylt av ospeløv, som om den har blitt ospeløv, og rundt dem er det en lett bris du ikke helt klarer å stoppe. den bare blåser på. og blåser og blåser.

du kjenner det i kroppen.

men hva?

og det føles som høst

still waters run deep

but busy waters can be quite interesting too

sa en fra Fairport Convention (han til høyre, tror jeg) om Sandy Denny onsdagskveld før jeg skulle dra nordover. så satte den gamle gjengen i gang med Denny’s signaturlåt, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta frem Eva Cassidy-platene mine når jeg kom hjem og høre på henne og tenke “ja, hvem vet egentlig hvor tida blir av?”

istedet har jeg omtrent bare hørt på John Olav Nilsen og Gjengen synge om diamanter og kirsebær og hull i himmelen og kjærligheten, for guds skyld “ikkje fåkk med kjærligheten”

og om jeg ikke har hørt gjennom “For sant til å være godt” på Spotify har jeg snurra låtene i hodet mitt, til og med da jeg lå nede på svabergene i fjæra nå mens lyset forsvant over i blått blåere nesten svart og alt var så fint og vakkert, lufta kald og klar, himmelen uten en sky, havet nesten uten en krusning og noe i meg begynte å verke, så plutselig at jeg ikke klarte å undertrykke det og istedet begynte å høre “diamanter og kirsebær” om og om igjen i hodet mitt mens jeg lå på berget og … gråt. og var trist. eller bare så innmari glad i dette stedet, og det vakre været, og å være hjemme en høst igjen. det er to år sia sist, og jeg hadde kanskje glemt hvorfor jeg alltid har elsket høsten: de fantastiske fargene, lyset som gradvis forsvinner, lufta som renser lungene, følelsen det hele gir som jeg rett og slett ikke kan forklare.

og i hodet mitt sang John Olav triste linjer om kjærlighet og løgn og sjølbedrageri, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var ulykkelig forelsket jeg og. men det er jeg jo ikke. jeg vil bare være her litt til. kjenne mer på dette stedet. puste. være hjemme, for dette er hjemme. oslo er vel og bra og fryktelig artig for tida, og jeg vil være der, jeg vil ikke flytte hit igjen, ikke nå i alle fall. likevel er det dette som er hjemme.

men flyet tar meg sørver i morra.

å komme videre

det er helg i verden. i harstad er det den lyse delen av blåtimen. bak en liten ås med høstkledde trær ligger tjukke og runde skyer som en flodbølge på vei inn over tretoppene og mot meg. det var det første jeg tenkte da jeg så de i sted, men nå ser jeg at de heller ser ut som vinterfjell, litt som de fjellene i det bildet, du vet, det maleriet med kvite runde fjelltopper og klar blåsvart himmel og et lysende kors i fjellet og et kors av trekvister nede i bildekanten, det kjente kjente bildet. Vinternatt i Rondane.

men det er ennå ikke vinter. det er høst, og jeg er hjemme i nord. jeg dro med flyet som skulle gå 08:55, men gikk kvart over, ti på halv. det var såvidt jeg rakk det, enda jeg våket hele natta fikk jeg plutselig akutt dårlig tid og pakket med meg unødvendige klær, særlig sia jeg har “tapt meg” sia sist. eller som mamma sa “ho har sett bedre ut”, mens onkel lo og sa “nei, ho e flott nu”. eller noe sånt. så de tre-fire kiloene som forsvant en gang mellom juni og september er visst merkbare. la oss si det var siste rest av singapore og halv-depresjonen fra første halvdel av fjorsemesteret som forsvant. det er sånn det er. “æ trur du slit nedi oslo” sa onkel, og jeg parererte meg “nei, faktisk ikkje! hadde æ slitt hadde æ ikkje blitt tynnare. tru mæ”. og det stemmer. jeg trøstespiser og kjedespiser. andre har røyk eller alkohol. jeg har mat. jeg elsker mat, men noen ganger tenker jeg at jeg må passe meg litt. når jeg ikke har det bra, da må jeg passe meg litt.

men jeg skulle ikke skrive noe om mat og vekt. det kom inn fordi jeg snakka om klær jeg ikke trengte ta med, fordi jeg passer en helg haug med gamle klær igjen nå. og de ligger her hjemme, så jeg har prøvd meg gjennom plagg jeg har hatt sia jeg var seksten-søtten-atten. mange av de er fine. de jeg prøvde selvfølgelig, fordi jeg prøvde dem for å finne ut om jeg ville ha de på meg. så dro jeg til byen i tweedskjørt og følte meg passelig proff og voksen, med laptop og hæler som ikke er så høye, men klikka litt likevel.

og jeg er i mitt 25.år, men det er sjeldent det føles sånn. og her trodde jeg en gang i tida man var voksen som 25-åring. klar for etablering. giftermål. barn. eller noe sånt. vel, ikke jeg. og når jeg leser gjennom gamle dagbøker på jakt etter boklista fra det året jeg pløyde gjennom en del klassikere, fordi jeg hadde en idé til mitt første innlegg på bokmerker som må være på plass i morra, innså jeg at jeg 1) har det utrolig mye bedre nå og 2) er en person jeg liker bedre.

og når jeg likte meg selv (stort sett) da også, så betyr det kanskje at jeg om en åtte år kan se tilbake på denne tids skriblerier og tenke det samme. at jeg liker meg bedre og bedre, eller; at jeg mer og mer blir den personen jeg egentlig alltid har følt at jeg er, men ikke har klart å finne. eller bli. eller være.

jeg kan se jeg var snevrere. reddere. tristere. mer usikker. mer frustrert. mindre leken. jeg dokumenterte trivielle ting og de føltes så enormt viktige. at noen sa hei. så på meg. det kunne bli et helt innlegg. og jeg analyserte og tenkte videre og endte opp med å leve i hodet og ikke i livet. ikke i kroppen.

en gang for ikke så lenge sia sa noen noe som ville vært ca slik i spørsmålsform: hvordan har du blitt som du har blitt? og jeg svarte ikke, men jeg har tenkt på det sia. i grunnen alltid. jeg analyserer konstant, ofte meg selv. stadig finner jeg biter som forklarer noe. disse dagbøkene for eksempel. de forteller meg at jeg har reist en lang vei. og mens jeg skriver dette kjenner jeg plutselig at den lille sjalusien jeg har mot de som er yngre enn meg og lettere kunne få impulser og lever tenåringslivet nå til lyden av musikk som helt klart er bedre enn den alternative rocken og whatnot jeg hørte på, de som skriver like bra som sekstenåringer som jeg gjorde da jeg var nitten, eller tjueen, fordi det er lettere å skrive nå og lettere å få respons (og særlig for en sånn som meg som er omtrent avhengig av et tastatur og en skjerm for å skrive bra. jeg og penn og papir kommer ikke så godt overens, jeg trenger tastaturet for hurtigheten, skjermen for oversikten, tastene for klipp og lim og back space, back space); plutselig kjenner jeg at den lille sjalusien jeg har følt renner vekk mellom sprinklene under hjertet mitt, der følelsene føles, og ut i blodet og fragmenteres og deles og blir mikroskopiske biter som ikke lenger er sjalu, bare … borte.

jeg har reist en lang vei. jeg har tatt valg for å komme hit jeg er, bevisste som ubevisste, men jeg har valgt å være den jeg er nå. en person jeg liker bedre og bedre. jeg velger stadig, jeg velger hver dag, å bli mer meg selv. å ikke være så redd (for livet, for døden, for ensomhet, for oppmerksomhet, for andre, for meg selv), ikke være så snever, låst, usikker, trist. jeg vil ikke gå rundt å være sånn lenger. jeg har brukt så mye energi på å savne, se tilbake, føle meg mistilpass, føle at noe ikke stemmer. det som ikke stemte var meg, det jeg prøvde å begrave og stenge inne endte opp med å stenge for meg. det har stått i veien i så mange år nå, at det føles rart at det plutselig føles som det er borte (helt, nesten).

jeg liker meg selv nå.

men jeg tror ikke jeg egentlig gjorde det før. og da trodde jeg vel heller ikke at andre kunne like meg, egentlig. og når man tror det stoler man ikke på folk. kanskje opplever man at noen svikter, på en eller annen måte, og tar det som bevis på at man ikke er god nok, og selv om man kommer det så husker man det likevel. det sitter i kroppen, helt til man oppdager det og anerkjenner det og lar det gå, lar det slippe ut og dra med hvert sitt blodmolekyl og bli små fragmenter i blodstrømmen som forhåpentligvis aldri finner tilbake til hverandre igjen.

hvordan jeg ble som jeg er? jeg nektet meg selv å være virkelig.

24 år. det er på tide å eksistere nå. nei, det er på tide å leve. ikke i hodet, ikke i fortida, ikke i framtida, ikke i drømmer. leve her, leve nå.

jeg liker dette.

ting jeg savner

det blomstrete sengetrekket

gråmønstret betonggolv og mintgrønne vegger

det tidvis altfor trange kjøkkenet

helfigurspeil

alle bildene som ble tatt etter dette (og stjelt sju måneder senere)

å kunne låne dette skjørtet

solbrillene. den lånte jakken. mørkt hår?

og en følelse jeg hadde i fjor

en gang før

stine,

en gang hadde jeg en bestemor

og en bestefar jeg aldri kjente, men jeg kan se hvor familiemedlemmer ligner på både henne og ham. kan ikke se meg selv. kanskje noe i øynene som skrår nedover. kanskje noe i de store ørene.

og

en gang hadde jeg en mormor

og en morfar jeg heller aldri kjente. som regel husker jeg ikke navnet hans engang, men jeg husker hvordan han døde, og at ingen fikk fortelle ham at det var kreft i magen hans. men han visste det. enten har æ kreft, eller så eksperimentere de med mæ. jeg tror det var det han sa mens han ble tynnere og sykere. jeg syns å huske å ha hørt historien.

og

en gang var jeg et lite barn

blant mange (allerede da med et blad fast i handa, bokstaver, ord, bilder. gode kroker må tidlig krøkes)

det forundrer meg ikke om strykebrettet på bildet fremdeles er det som brukes hjemme. krakken har vi ennå. golvet og tapeten er borte. og egentlig er gjengen på bildet også borte. spredd. dårlig på å holde kontakt. dukker aldri opp på juletrefester mer. bortsett fra meg, og av og til minstejenta i midten.

så hva skjedde?

man er nære, så er man ikke det lenger. man har noe, så mister man det.

vi vil stadig fortelle

jeg tror du vil fortelle historier

jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan  virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å  hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.

og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.

men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?

å se mennesker. sammenhenger. seg selv.

og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.

de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.

eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.

våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.

kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?