ting jeg savner

det blomstrete sengetrekket

gråmønstret betonggolv og mintgrønne vegger

det tidvis altfor trange kjøkkenet

helfigurspeil

alle bildene som ble tatt etter dette (og stjelt sju måneder senere)

å kunne låne dette skjørtet

solbrillene. den lånte jakken. mørkt hår?

og en følelse jeg hadde i fjor

en gang før

stine,

en gang hadde jeg en bestemor

og en bestefar jeg aldri kjente, men jeg kan se hvor familiemedlemmer ligner på både henne og ham. kan ikke se meg selv. kanskje noe i øynene som skrår nedover. kanskje noe i de store ørene.

og

en gang hadde jeg en mormor

og en morfar jeg heller aldri kjente. som regel husker jeg ikke navnet hans engang, men jeg husker hvordan han døde, og at ingen fikk fortelle ham at det var kreft i magen hans. men han visste det. enten har æ kreft, eller så eksperimentere de med mæ. jeg tror det var det han sa mens han ble tynnere og sykere. jeg syns å huske å ha hørt historien.

og

en gang var jeg et lite barn

blant mange (allerede da med et blad fast i handa, bokstaver, ord, bilder. gode kroker må tidlig krøkes)

det forundrer meg ikke om strykebrettet på bildet fremdeles er det som brukes hjemme. krakken har vi ennå. golvet og tapeten er borte. og egentlig er gjengen på bildet også borte. spredd. dårlig på å holde kontakt. dukker aldri opp på juletrefester mer. bortsett fra meg, og av og til minstejenta i midten.

så hva skjedde?

man er nære, så er man ikke det lenger. man har noe, så mister man det.

a vision too removed to mention

jeg vil fortelle, men jeg gjør det ikke

sykle hjem midt på natta, småkrangle på tull om sykkel som fremkomstmiddel er fortida, men såklart; jeg ser tilbake, jeg har alltid sett tilbake. framtida tilhører andre, og tydeligvis ikke en ueffektiv sykkel. men jeg er ikke enig, og beviser syklingens effektivitet ved å trå halvhardt på pedalen og få masse fart, var det det jeg sa? og jeg suste avgårde, eller trilla ganske fort i alle fall, ned Brugata på vei hjem til en bakgård med bål og ei kald øl.

kanskje gjør jeg av og til ting litt på trass

men det betyr ikke at jeg ikke mener dem

heller ikke at jeg vet hva jeg egentlig mener eller tenker om noe som helst, anna enn at jeg ikke stoler på følelser og ikke stoler på logikk, så da stoler jeg vel ikke helt på den menneskelige tilstanden, og jeg stoler ihvertfall ikke på fulle noen-som-helst, enda jeg tenker at det godt kan hende man er sitt indre selv mer enn noe annet når man er full. i så fall burde fulle folk være de man stolte på, så kunne man heller være skeptisk til våre edruelige alter egoer. jeg vet at jeg i kjenner meg sånn noen ganger, når jeg har drukket for mye rødvin eller øl, eller rom og cola, som om jeg er meg selv i større grad enn når jeg er edru; som om den personen jeg husker at jeg var plutselig dukker opp igjen og ikke lenger er så redd for å bli sett og gjøre seg selv sett. og det er vel derfor vi drikker og, ikke for å glemme hvem vi er, men for å huske hvem vi var? eller bare for å slippe å ta ansvar for våre handlinger. eller bare for å ha det gøy, hva vet vel jeg.

bortsett fra at det er noe der

og jeg vil pirke i det og forstå det. men det er tryggest å la vær. det er alltid tryggest å la vær.

og Sam Beam, herr Jern og Vin, ga ut en plate i mai som selvfølgelig har passert meg hus forbi. på den er den fineste sangen han har laget: om å huske, om å leve, om kjærlighet og døden; og håpet om noe etter det siste hjerteslaget; tell my mother not to worry.

jeg har skrevet meg inn i et hjørne. Sam får være veiviseren ut:

svimmelheten, alltid denne svimmelheten

det er mange grunner til at vi blir som vi blir. det hender for eksempel at jeg lurer på hvem jeg ville vært om jeg hadde blitt født dagen jeg skulle ha kommet til verden på, istedet for en dag tidligere. ville det hatt noe å si? om jeg var hanne født 30. august i stedet for hanne født 29. august, ville jeg følt meg annerledes? ville det ha betydd noe om det som var datoen som hørte til meg var 300885, ikke 290885? delt bursdag med mary wollstoncraft og cameron diaz og ikke ingrid bergman og michael jackson?

eller om jeg hadde fått et anna navn, om pappa hadde fått viljen sin og ingen med etternavnet mitt allerede het kjersti, hva ville det gjort med meg? jeg kunne vært en kjersti, tror jeg. mamma ville kalle meg camilla, sikkert med c, det var sånn de gjorde det på 80-tallet. jeg ser ingen camilla i meg. kamilla med k, kanskje. hun har kanter som er litt røffere, litt tøffere. det finnes ingen c-er i meg. en kantet k, kanskje, men ingen c.

jeg ville alltid ha et mellomnavn. da jeg hadde lest sofies verden tenkte jeg at jeg kunne vært hanne sofie. senere irriterte jeg meg over at mamma og pappa ikke kalte meg opp etter noen, ga meg en link til historien. de kunne brukt bestemors mellomnavn, så jeg ble elise, eller hanne elise, men det går ikke helt for e+e blir bare e, en glidende overgang, så jeg ville blitt hanne lise, og det kunne jeg aldri stått inne for.

ei stund la jeg til mammas etternavn. jeg var demokratisk og rettferdig anlagt, men jeg forsto etterhvert at to -sen-navn i rekkefølge ikke var en kombiansjon man godtok. ei stund føltes det annerledes. et ekstra navn for å tydeliggjøre hvem jeg var. men nå føles det tydeligere uten.

eller om vi aldri hadde flyttet inn til byen, som egentlig bare er et stort tettsted, men i norge er vi ikke borstskjemte med byer så vi er rause med tittelen, men blitt boende på øya til jeg skulle begynne på videregående? alt hadde vært annerledes da. jeg ville ikke vært meg. eller, jeg ville ikke vært den jeg er i dag. delvis, noe ville vært det samme, men så mye anna ville ikke vært der. ingen får noengang vite hva.

og det hender, det hender dette snurrer rundt i hodet mitt, fra venstre til høyre i form av gnistrende elektroner, og det føles som en malstrøm eller en omvendt skypumpe som slynger seg ut i et utall retninger med et utall mulige historier og versjoner av meg, av livet.

det er mange grunner til at vi blir som vi blir. javisst, javisst. men det er enda flere grunner til at vi ikke blir noen andre.

fashematics! og et glimt av noe annet

jeg fant en herrrrlig blogg via om kläder som er vackra, som jeg igjen fant på mamamdamens lenkeliste (som igjen … nei. la oss ikke gå dit). denne nye oppdagelsen heter fashematics og er blogg der fashion + mathematics blir ting som dette:

hæhæ! fan-tastisk!

og egentlig skulle jeg skrive noe annet, et ordentlig innlegg med masse tekst, kanskje nevne at jeg har lånt franskkurs på cd-rom og lytteøvelser på cd og fargerike tegneseriehefter, at jeg har gått bonanza i å melde meg som frivillig her og der, at jeg ikke skjønner hvordan jeg engang kunne være sånn passelig flink til å danse, for jeg klarer knapt å følge med på aerobic-moves (men jeg skylder litt på klumpete joggesko og manglende aerobicerfaring. man lærer annerledes når man danser. man skrur av musikken og teller 1 2 3 4 og 5 6 7  og ått! og så repeterer man til det sitter. så prøver man med musikk. det er noe med det å kunne ting ordentlig før man gjør dem, sant). kanskje hadde jeg skrevet noe om filmen jeg så igår på Cinemateket (som er et av de stedene jeg ikke skjønner at jeg ikke har vært før), for den var så fantastisk fin og fikk meg ti lå tenke på barndom og øyliv og havet, kjære havet; jeg kunne nesten lukte saltvann (om jeg bare konsa for å ikke legge merke til at noen i ganske umiddelbar nærhet hadde et sånn passelig sterkt tilfelle av B.O., liksom) og tang, slimete fjæresteiner, frisk luft. alt som jeg kjenner så godt, innerst inne, det som sitter i ryggmargen som et fundament alt anna jeg er er bygd oppå.

æ e ei øy, alt det andre e bære hav.

fremdeles.

(men istedet postet jeg et bloggtips. hva skjedde?)

god natt/god morgen

make me forget every moment that went by
 and left me so half-hearted
 cuz i felt it so half-assed

bird is the word

jeg tror jeg var på årets Øya-konsert. kanskje fordi jeg ikke kommer så godt overens med store scener, der menneskene blir som små dukker jeg føler jeg kan ta mellom pekefingeren og tommelen og bare løfte opp, så de kan dingle og slenge der, med gitaren i hendene og trommestikkene uten et trommesett å slå på. da er det bedre med små scener, scener der man kommer nærme og får se på riktigt, ikke via en skjerm, så du bruker store deler av konserten på å finne et bedre sted der du kan se de virkelige menneskene, ikke bare høre det de spiller. jeg er på konsert for visuelt input, stort sett.

men når det er sagt; Andrew Bird er en … virtuos. spiller fiolin, plystrer fiolin, spiller fiolin som en liten gitar, eller en ukulele. spiller andre instrumenter. sampler live og spiller over samplinga. plystrer som en fugl, synger med en jazzete croonerstemme, klapper rytmer, blander taktarter. og noen ganger går det litt i stå. starter litt for raskt, surrer med samplinga, kobler fiolinen ut ved et uhell, men vi klapper likevel. applaud the failure! bare at det ikke er failure, det er ikke fiasko. det er live, ekte, sjarmerende, morsomt og gjennomført fan-tastisk.

og hadde dette klippet (som dukker opp litt lenger nede) vært fra kveldens konsert, hadde jeg vært verdens lykkeligste et sted mellom 3.40 og 3.50, kanskje akkurat på 3.50, idet jeg hadde innsett at jeg faktisk får høre Sovay, sangen jeg kunne høre om og om igjen den sommeren jeg var nitten og nettene jaget skyene vekk så sola kunne spre nattlige stråler over byen, men med dagen kom alltid skyene tilbake igjen, det var skyer hele tida. og jeg hørte Sovay om natta, drakk øl ute på byen, hørte sauebjeller, tok bilde av ei død kråke midt på natta. tegnet sirkler rundt et stadig svakere omriss av deg, var det ikke sånn det var?

det har gått noen år.

jeg burde hørt mer på Andrew Bird i mellomtida.

bird flew by

noen ganger har jeg ting jeg vil fortelle deg, ting bare du ville forstått. men vi snakker ikke lenger, så jeg kan bare fortelle dem til meg selv og forestille meg hva du ville svart. det er et tynt substitutt; som å drikke utvanna light-saft, høre en kjip cover av ei god låt, spise god mat når man er forkjøla og smaksløkene er midlertidig ute av drift. det er ikke nok, but it’ll do. når man ikke kommer nærmere er substituttene i det minste en påminnelse om hva som finnes der ute et sted. eller hva som engang fantes.

(jeg snikså Antony på Operaen ikveld. han sang “i’ll grow back like a starfish”, mørke skyer kom sigende inn fra fjorden mens flyvende fugler fløy som bevegelige silhuetter mot den svakt rosa-oransje himmelen over byen. jeg leste ei bok som fikk meg til å le og gråte før det var gått tretti sider. da jeg hadde vannkopper og de var på det verste begynte jeg å grine hver gang jeg så meg selv i speilet. jeg hadde hjemlengsel og oslo var a town with no cheer. oftere og oftere tenker jeg på å slette deg fra msn. jeg hører på Nick Drake igjen og føler toget rulle rundt meg selv uten å lukke øyene. fremdeles drømmer jeg om øyhopping langs Helgelandskysten, og jeg later som teposen egentlig er et fiskesnøre eller ei juksa (uten kroker, for jeg spiser ikke fisk lenger og da kan jeg ikke fiske den heller), fordi jeg savner havet og den repeterende rykkinga som så lett kan føre meg inn i en meditativ tilstand av sinnsro, balanse, sjelefred. jeg har ikke lenger farga hår, men jeg ligner for det meste på meg selv. noen år eldre kanskje, men det er vi alle, alltid. så lenge vi lever blir vi eldre. det er en vei vi ikke kan lure oss unna. underveis møtes man og sklir i forskjellige retninger, blir fremmede igjen. du er en fremmed nå. du har vært det lenge. jeg er sikkert så fremmed at du ikke lenger tenker på meg engang. jeg var aldri særlig flink til å glemme. kanskje det hjelper å si det høyt, skrive det så jeg ser det svart på kvitt. ha det bra.)