You are currently browsing the category archive for the 'singapore' category.
overspiste kveldsmat
er supermett
vil fikse rommet ferdig
men er SUPERMETT
var på speedintervju hos Manpower idag. snodig opplevelse.
drakk earl grey med sitron på Internasjonalen.
gikk innom TT supermarked i Torggata for å lukte på durian. mmm, durian. det var nesten som å være i Singapore igjen.
hodet mitt er tomt, ute er det mørkt og jeg føler meg litt fanget mellom sommeren og høsten. men gitaren min er på vei sørover, kanskje er den sørpå allerede, og det gjør meg varm og lykkelig innvending (som om man kan være lykkelig utvendig. det må da være et spill for galleriet). må rydde plass til den, spikre opp en krok på veggen. dét tror jeg faktisk jeg er praktisk nok til å klare.
(egypt 09) er det rart jeg vil ha et kamera med widescreen-funksjon?
nei, ikke sant.
jeg savner lumixen.
happy days.
ja, vi hadde noen fine stunder. og plutselig var de alle forbi. past tense suxxx.
jeg koker ris til frokost. nei, jeg har ikke vært i asia.
og dette er fjerde dagen uten at jeg har klart å finne brillene mine. nå er det selvfølgelig ekstra vanskelig å finne savnede briller når man er nærsynt sia hei, man ser liksom ikke så godt da! og jeg har ikke linser. det vil si, jeg er fri for linser. må kjøpe nye, men det innebærer så mye styr jeg ikke var helt klar for enda. så jeg tenker å bare kjøpe nye briller istedet. like mye styr, men jeg trenger virkelig nye briller. de savnede nærmer seg ti år nå. åtte, er de kanskje. eller ni, jeg husker ikke helt. det kommer an på om det var i 2000 eller 2001 jeg fikk dem. nei. 99 eller 2000, jeg gikk fremdeles på ungdomsskolen. ni år, tenker jeg vi sier da. brilleglassene har vært skifta ut en gang, men det er lenge sia nå så de er for svake. og ramma er bare … vel, slitt. ikke lenger så burgundebrun, mer full av sølvfargede metallflekker.
ja, det er på tide med nye briller.
helt klart.
sliten i øya, ondt i hodet. mandagsfornøydheta svinner hen.
syka har ingenting bedre å gjøre, so here goes: fra herr nordbergs hybel kom en utfordring om å finne det sjette bildet i den sjette bildemappa på pc-en og poste det på le blog. nå er det vel litt kommer-an-på over det hele, hva som regnes som den sjette mappa er i stadig forandring ettersom man omkategoriserer og snær, men akkurat NUH heter den sjette mappa sing nov. singapore november altså. det sjette bildet viste seg å være en mørk og blålig affære som egentlig er et filmklipp, så det teller ikke. og det sjette bildet var så uklart og kjappistatt at jeg føler et sterkt behov for å veie opp med det femte.
i alle fall. historien er som følger: jeg og kanadieren er på museum. national museum of singapore, for å være mer nøyaktig. og ja, singapore KAN museumer. man må faktisk gjennom to ganger for å få med seg begge versjonene av singapores historie, for en er viet de store hendelsene, den andre er viet menneskene – det lille livet. jeg valgte det siste, naturligvis. det er først gjennom livene at man ser hva historien egentlig innebar for folk, sånne som deg og meg.
jeg husker ikke om jeg tok dette bildet før veien delte seg eller etter. jeg tror kanskje det var før, så sånn sett var vel hele denne anekdoten unyttig. oh well.
det sjette bildet er et bilde av et bilde (phu!) av George Earl, kalt: A British trader discovers the exotic.
og så det bildet som var så mye finere og som hadde vært nummer seks om jeg bare hadde vært klarsynt. det er jeg så langt fra, så det ble bare nummer fem … men regler er til for å brytes uanz.
så jeg bryter dem mer enn gjerne wohoo
la solitude est une condition necessaire de la liberté
sende utfordringen videre? til bare en? hm. jeg tror jeg sender den tiiiil: slikejenter
og til rullerusk, fordi det er en enkel ting å gjøre mens man er influensaish og ikke gidder å skrive. poste bilder i stedet, riiiight.
det var den siste dagen i singapore. jeg hadde øynene ekstra med meg, prøvde å ta alle bildene jeg ikke hadde tatt, fange alle øyeblikkene som hadde gått forbi selv om jeg hadde en veldig bestemt plan og en stram tidsramme å følge: jeg skulle til sim lim square og bytte inn min gamle pc mot litt cash og så rett hjem og pakke og “vaske” og swooshe til flyplassen.
men jeg prøvde altså å se litt likevel, se litt ekstra rundt omkring meg. det var tross alt siste gangen jeg tok 26a ned til clementi, siste gang jeg tok den grønne linja til byen.
og jeg så dem nesten med en gang jeg kom opp rulletrappa til perrongen. på clementi mrt-stopp sto disse to, og jeg tenkte at det var noe av det vakreste jeg hadde sett. gamle mennesker som tar vare på hverandre, sånne som ser ut som om de aldri kunne klart seg uten den andre, som om de bare hadde gitt opp livet om de ble alene; de sto der på perrongen og ventet på et tog. og vi venter alle på et tog, en buss, en trikk, en båt. og den kommer tidsnok.
det er meg
og byen jeg snart
skal forlate
det føles som historie allerede
jeg mangler alle bildene fra Singapore pre-Vietnam. jeg finner ikke minnebrikken min, og jeg tror den er borte for alltid, og har vært borte lenge. godt over ei uke, i alle fall. fan.
og jeg drepte en edderkopp idag. det var ikke en lykkelig edderkoppfamilie i taket mitt likevel. det var en stor edderkopp med liten kropp og lange ben og fire andre i minkende størrelse, det stemmer det. men bare én av dem bevegde seg. jeg tror han var en kannibaledderkopp. muligens er, for etter at jeg prøvde å klemme han flat med den inntørka svampekosten min og han ramla ned på SENGA mi og kravla rundt med det som så ut som et skada ben og sikkert et anfall av dødsangst før han endte opp på en handduk som lå på gulvet og overlvde alle mine forsøk på flatklemming, så tok jeg til slutt bare og rullet sammen handduken i en fei. med edderkoppen inni. svoosj, søppeldunken neste. ute av syne, ute av sinn. bare fire døde edderkopper i taket nå, noen maurer fanget i silketråder. døde, selvfølgelige. jeg følte meg skjelven, som en morder.
[send meg tilbake til steinalderen og jeg overlever på nøtter og frukt og blad. eventuelt det kjøttet andre slakter dyr for å få tak i. er jeg skikkelig sulten kan det hende jeg spiser. overlevelse er tross alt primærmål 1]
jeg var febersyk i Kuala Lumpur. det startet på lørdag og ble verre på søndag, og sikkert enda verre av at jeg måtte tilbringe fem timer i en iskald airconditioned buss. jeg kledde på meg; superundertøy, strømpebukse, ullsokker, skjerf, cardigan, pledd. jeg frøys fremdeles. da jeg hadde dusja på kvelden hadde jeg røde kinn og blanke øyne. men jeg så Petronas-tårnene lyse opp som magiske tårn i et eventyr idet dagen går over i kveld som går over i natt.
og innom Ruen Qings hus i utkanten av Kuala Lumpur, etter en lang kjøretur takket være stillestående rushtidstrafikk og en radio som spilte de samme låtene om og om igjen (nei, Beyoncé er faktisk ikke så innmari bra), titter jeg gjennom bildene hennes. de hun har malt altså, som står oppstilt i rekke og rad på ei hylle. på det ene kommer jeg over et merkelig insekt. jeg vil ta bilde av det, selvfølgelig. ekle ting fascinerer meg. jeg har bilder av kakerlakker og edderkopper, maur, sauehoder henslengt i fjæra, død fugl i en undergang, overkjørt due på veien; that’s how i roll, med en forkjærlighet for det groteske. og det er noe intuitivt groteskt over insekt. de minner meg om død og forråtnelse. til slutt vinner de uansett og får et festmåltid når hjertene våre ikke lenger slår. fram til da er det en kamp på død og liv. så jeg ville ta bilde, men det kravla fort rundt omkring og det var mørkt så alt ble bare ufokusert, og da RQ kom for å se hva slags merkelig insekt det var jeg hadde kommet over sa hun bare: it has to die.
hvorfor?
fordi det var en babykakerlakk.
neida, ikke det minste ekkelt. men den var litt søt. kravla omkring alene på et maleri. en ensom babykakerlakk. hvordan er det egentlig? å være en kakerlakk som kan få vesener så utallige ganger større enn seg selv til å hyle vettskremt, eller stå paralysert i kjøkkendøra og se som etter vitner som kan bekrefte at det øynene ser faktiske er virkelig. det var meg, i august. meg, og en kakerlakk jeg kunne sverget på var ENORM på kjøkkengulvet. neida. jeg frika ikke ut i det hele tatt.
så jeg kommer ikke til å savne insektene i alle fall.
å kunne kjøpe annen nattmat enn falaffel og chips, derimot. (men å få stekt ris med stekt egg når jeg spesifikt ber om vegetarian fried rice og peker på menyen og vet at stedet tidligere har gitt meg nettopp dét; vegetarisk stekt ris, og å først oppdage det vel hjemme og kledd for senga med en sulten sulten mage … nei).
jeg veier pros and cons. håper jeg får plass til alt i kofferten. for mange ting, for lite tid, for lite plass, for lite tillatt bagasje. woops.
jeg har fem edderkopper i taket (mor far storesøster mellombror og likjebanet?), koffertinnhold som har spredd seg over hele golvet, begynnende forkjølelse, en laptop jeg må kvitte meg med og tre dager å gjøre det på. dvs; imorra krysser jeg grensa til Malaysia (endelig, kanskje? kremt) og drar til Kuala Lumpur for å besøke RQ. hun har et anna navn også, men det var visst for kinesisk og vanskelig for de internasjonale skolefolkene, så RQ it is. så to og en halv dag i KL, etterfulgt av to netter her, to dager. så fly til Istanbul. så fly til Oslo. så møte folk og avlevere gave (for andre og, til og med). så sove. så fly til Harstad. så ut. om ei uke, ungfär. va konstigt.
ting føles stillestående. som edderkoppfar i taket, opp ned, stille. jeg vil egentlig at noen skal komme og røske dem med seg og kaste de ut. eller være nådeløse og skvise dem. jeg er ikke så nådeløs. men jeg har ikke så lyst til å sove med fem edderkopper hengende oppned i taket over senga mi heller. jeg venter, jeg ser an situasjonen litt til. utsetter å pakke, utsetter å sove.
spiste pasta på japanske vis i dag. foretrekker italiensk enn så lenge. jeg tror ikke japansk mat og jeg er helt på g. men wasabi var kult, selv om Sophia kalte det baby-wasabi. jeg er en wasabinovise uansett, like greit å starte i det små. jobbe meg oppover. det føltes i alle fall som en nesespray fra innsida. sterkt.
og før jeg la meg klokka seks i natt spilte jeg gitar i en halvtime. jeg crasha hos Sophia, riktignok etter å ha henta tannbørsten min først. det var ikke engang en omvei. vi dro fra Zoukout litt for tidlig, men det gjør ikke så mye. jeg så Nouvelle Vague spille på ei scene på sandstranda. plutselig skjønte jeg ikke helt hva jeg har tenkt på, jeg har bodd en halvtime unna sand og sol og hav i fem måneder, men aldri … gidda? ikke at jeg er en solslikker eller strandbabe, akkurat. men litt av og til er da fint. gå barbeint, bli brun, lukte saltvann. åkei. når jeg kommer tilbake på ferie! eller eventuelt: januar. jeg skal gjøre tre kontinenter på under en måned. Asia, Europa, Afrika. Egypt. jentetur. SYDEN. jess.
og jeg gleder meg. jeg gleder meg til mye. jeg gleder meg til å sitte på en buss i fem timer og få mat og høre på musikk og se ut av vinduet. jeg gleder meg til å ta bilde av meg og Petronas-tårnene. gleder meg til å henge med RQ og ha interessante samtaler, spise god mat, se en ny by. jeg liker byer. de er alle så like, men så forskjellige. Singapore kanskej mest forskjellig fra dem alle. type, er det et land, er det en by, er det en jungel? hvem vet. trærne vokser her, regnskogen har ikke blitt borte, og den kommer tilbake. du føler bare at det er en storby når du er i Central Business District, eller Chinatown, Little India, Kampong Glam. og plutselig har du innsett at byen er mindre enn du trodde, at mrt-stoppene ikke er forskjellige verdener men nabolag, at å gå mellom dem tar ti minutter, et kvarter. byen forandre seg, du har navigert etter grønne, røde og lilla linjer: north-east, east-west, north-south. byen har vært punkter på en linje. nå er den rund, sirkulær, i bevegelse. den kartlegger seg selv foran øynene dine, mens du plutselig får nye perspektiv på avstand. en taxitur fra orchard på seks dollar er bare to mer enn dere betalte fra utgangspunktet til mrt-stasjonen. så 2 dollar til undergrunnen og tjue minutts reise. what a waste.
og jeg gleder meg til å komme hjem. jeg gleder meg til folk, fest, jul, stearinlys, lester, votter, snø, mørketid, nordlys, stjernehimmel, grovbrød … gleder meg til folk. gleder meg til å begynne Oslo på nytt, si et par sannhetsord til UiO og HF studentinformasjon som ikke kan sine ting i det hele tatt, tydeligvis. og jeg gleder meg til å flytte inn på et rom på ordentlig, fylle opp matskapet, lage middag, se på tv, gjøre ting på den måten jeg var vant til.
og dra ut og spise indisk nå og da. for å overleve abstinensen etter fem måneder med indisk til middag ca hver dag. du vet, man blir vant til det meste og plutselig liker man det. trenger oppskrift på rød bønnesuppe. det blir en hit.
Siste kommentarer