You are currently browsing the category archive for the 'sjeleføde' category.
jeg har funnet en ny favoritt
type tv-serie altså. eller serie laget av tv-selskap men som fint kan streames på nettet og helt sikkert lastes ned, for hvem ser på tv lenger egentlig? med mindre det er Jakten på kjærligheten, såklart. noen sosiale eventer/ritualer må man beholde.
i alle fall. denne nye fantastiske oppdagelsen heter Glee og kombinerer humor, parodi, high school-drama og MUSIKAL på en enestående original måte. og jeg er musikal-junkie. nesten, i alle fall. serie-junkie definitivt.
perfekt kombo.
ja, jeg er definitivt en gleek.
er du?
still waters run deep
but busy waters can be quite interesting too
sa en fra Fairport Convention (han til høyre, tror jeg) om Sandy Denny onsdagskveld før jeg skulle dra nordover. så satte den gamle gjengen i gang med Denny’s signaturlåt, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta frem Eva Cassidy-platene mine når jeg kom hjem og høre på henne og tenke “ja, hvem vet egentlig hvor tida blir av?”
istedet har jeg omtrent bare hørt på John Olav Nilsen og Gjengen synge om diamanter og kirsebær og hull i himmelen og kjærligheten, for guds skyld “ikkje fåkk med kjærligheten”
og om jeg ikke har hørt gjennom “For sant til å være godt” på Spotify har jeg snurra låtene i hodet mitt, til og med da jeg lå nede på svabergene i fjæra nå mens lyset forsvant over i blått blåere nesten svart og alt var så fint og vakkert, lufta kald og klar, himmelen uten en sky, havet nesten uten en krusning og noe i meg begynte å verke, så plutselig at jeg ikke klarte å undertrykke det og istedet begynte å høre “diamanter og kirsebær” om og om igjen i hodet mitt mens jeg lå på berget og … gråt. og var trist. eller bare så innmari glad i dette stedet, og det vakre været, og å være hjemme en høst igjen. det er to år sia sist, og jeg hadde kanskje glemt hvorfor jeg alltid har elsket høsten: de fantastiske fargene, lyset som gradvis forsvinner, lufta som renser lungene, følelsen det hele gir som jeg rett og slett ikke kan forklare.
og i hodet mitt sang John Olav triste linjer om kjærlighet og løgn og sjølbedrageri, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var ulykkelig forelsket jeg og. men det er jeg jo ikke. jeg vil bare være her litt til. kjenne mer på dette stedet. puste. være hjemme, for dette er hjemme. oslo er vel og bra og fryktelig artig for tida, og jeg vil være der, jeg vil ikke flytte hit igjen, ikke nå i alle fall. likevel er det dette som er hjemme.
men flyet tar meg sørver i morra.
av alle søndagssanger er vel dette den ultimate.
(kanskje med unntak av “det er sommer, det er sol og det er søndag”, men den gjelder bare i et par varme sommermåneder, og i Norge er det stort sett ikke sommer. søndagsmorgener er det derimot året rundt)
Sunday Morning fra The Velvet Underground and Nico (riktignok i en litt irriterende dobbeltversjon, men hei; fine bilder!) du vet, plata med bananen. fin søndagsstart. høstsol ute over oransje-røde-gule-lysegrønne-grønne trær, fjelltopper over fjorden med snø halvveis ned til havet og barnedåp på tapeten. søndagsfrokosten jeg skulle stille med ble ofra til fordel for søvn. jeg har våkenatt-(jet)lag. must be it.
jeg vil fortelle, men jeg gjør det ikke
sykle hjem midt på natta, småkrangle på tull om sykkel som fremkomstmiddel er fortida, men såklart; jeg ser tilbake, jeg har alltid sett tilbake. framtida tilhører andre, og tydeligvis ikke en ueffektiv sykkel. men jeg er ikke enig, og beviser syklingens effektivitet ved å trå halvhardt på pedalen og få masse fart, var det det jeg sa? og jeg suste avgårde, eller trilla ganske fort i alle fall, ned Brugata på vei hjem til en bakgård med bål og ei kald øl.
kanskje gjør jeg av og til ting litt på trass
men det betyr ikke at jeg ikke mener dem
heller ikke at jeg vet hva jeg egentlig mener eller tenker om noe som helst, anna enn at jeg ikke stoler på følelser og ikke stoler på logikk, så da stoler jeg vel ikke helt på den menneskelige tilstanden, og jeg stoler ihvertfall ikke på fulle noen-som-helst, enda jeg tenker at det godt kan hende man er sitt indre selv mer enn noe annet når man er full. i så fall burde fulle folk være de man stolte på, så kunne man heller være skeptisk til våre edruelige alter egoer. jeg vet at jeg i kjenner meg sånn noen ganger, når jeg har drukket for mye rødvin eller øl, eller rom og cola, som om jeg er meg selv i større grad enn når jeg er edru; som om den personen jeg husker at jeg var plutselig dukker opp igjen og ikke lenger er så redd for å bli sett og gjøre seg selv sett. og det er vel derfor vi drikker og, ikke for å glemme hvem vi er, men for å huske hvem vi var? eller bare for å slippe å ta ansvar for våre handlinger. eller bare for å ha det gøy, hva vet vel jeg.
bortsett fra at det er noe der
og jeg vil pirke i det og forstå det. men det er tryggest å la vær. det er alltid tryggest å la vær.
og Sam Beam, herr Jern og Vin, ga ut en plate i mai som selvfølgelig har passert meg hus forbi. på den er den fineste sangen han har laget: om å huske, om å leve, om kjærlighet og døden; og håpet om noe etter det siste hjerteslaget; tell my mother not to worry.
jeg har skrevet meg inn i et hjørne. Sam får være veiviseren ut:
det regner i oslo ikveld
intet nytt under skyene, med andre ord
det føles som høst, jeg hører på nina simone og kjenner at jo, jo, litt rødvin kunne funka nå. litt rødvin, stearinlys, hele pakka. hadde jeg røyka, hadde jeg gjort det nå. åpna vinduet og blåst giftige gasser ut i lufta som sikkert allerede er full av smog og gift uansett, hva hadde det hatt å si.
etter permanten som ga mer fall og bølger enn krøller har håret mitt blitt lysere. jeg ser meg i speilet og er litt annerledes. etter helga skal jeg tilbake og spørre om noen flere krøller er on the house. fall kan jeg alltids fikse sjøl med vått hår og strikk, eller litt busting, litt manglende børsting. greit at jeg ikke vil ha et superkrøllete hode, ikke i praksis i alle fall, men litt mer må man da kunne få.
et par, tre-fire.
og jeg tenker ennå på hva jeg skal stemme. aftenposten mener jeg bør gå for venstre. jeg tror vg sa det samme. nrk mente sv. noen ganger tenker jeg på de grønne. men jeg vet ikke lenger. jeg er så ute. jeg vil ikke ha olje i lofoten og vesterålen. jeg vil stenge pelsdyrfarmene. jeg vil at bevilgningene til de forskjellige opplysningskontorene for mat (kjøtt, fisk, grønt) skal fordeles mer rettferdig. jeg tror jeg vil fjerne arveavgiften. kanskje eiendomsskatten og. eller, senke den i alle fall. eller formueskatten kanskje. eiendommer står jo som formue, gjør det ikke?
og jeg vil ha en offensiv miljøpolitikk. en fiskeripolitikk som ikke favoriserer jævla trålere. se: jeg er realist. 90 % vegan kanskje, ganske sikker på at melk ikke er særlig sunt for menneskekroppen, men hovedfokuset mitt er et mer økologisk og bærekraftig samfunn.
men jeg vil at mattilsynet skal skifte navn og at økt fokus på dyrevern/rettigheter blir en del av den offentlige debatten. noe ikke bare “ekstremister” bryr seg om.
og jeg vil beholde subsidiering av landbruket, fordi jeg mener at ethvert land og enhver regin har godt av å være så sjølforsynte med mat som de kan. jeg heier på mat som har reist kort, ikke fra new zealand til norge. samtidig vil jeg har mer fairtrade. men jeg ser ikke helt motsetning her. vi trenger ikke kjøpe potet fra peru, liksom. vi har allerede sørga for å frakte den over atlanteren, vi kan fint dyrke den sjøl.
haha. everybody knows about mississippi, synger nina simone nå, everybody knows about michael jackson, og jeg kunne ikke la være å småsmile litt og tenke; and if ya don’t know, now you know, nigga. men det er en annen, ihjelfortalt historie.
jeg hører på nina simone og drikker imaginær rødvin. kjenner litt buzz i hodet. hvem trenger alkohol når man bare kan gå i manko på søvn? billigere. kanskje mer helsevennlig. kanskje like ille.
nina simone. barnebarnet hennes var på tv idag. hun ser ånder. sa bestemor nina fremdeles hang rundt i hjemmet deres, i biblioteket, passet på huset.
det kan jeg godt tro.
fordi jeg så Walk the Line her om dagen
fordi jeg er svak for gode coverversjoner
fordi dette er en av de fineste sangene jeg vet om
og fordi dette klippet burde gi deg et smil om munnen
jeg kjenner meg skikkelig høy. gira, liksom. full av noe boblende, varmt. litt som å være forelska, men dette går nok fortere over. jeg tror ordet jeg leter etter er “oppstemt”. ja, jeg er skikkelig oppstemt. jeg har akkurat sett Upperdog, Sara Johnsens nye film, og er overbevist om at den kommer til å gå inn i historien som en norsk klassiker. den er varm, velspilt og elegant fortalt; vakker å se på og med noen nydelige overganger, scener og utsnitt. i tillegg har den en historie å fortelle. eller kanskje flere, det kommer an på hvordan du definerer. mennesker i “storbyen” (hei, det er Oslo, det er grenser for hvor stor denne byen kan bli (skjønt det er jo ikke det. den kommer til å vokse. jeg mener bare: det er grenser for hvor storby Oslo kan være akkurat nå) som finner hverandre, ensomme, sjenerte, utadvendte, svake, sterke. det er historien om forhold som blir til; vennskap, kjærlighet, lidenskap, et søskenforhold. Yanne og Axel er et adskilt søskenpar, adoptert fra Vietnam til to forskjellige familier som valgte ikke å holde kontakt. Yannes polske venninne og kollega Maria jobber også som hushjelp for en familie på beste vestkant (særdeles nær Frognerparken, virka det som) og gjett hvem sønnen i huset er? og så har du Per fra nord, med soldatfortid i Afghanistan, spilt av Mads som en gang for ti år sia var kjekkasen alle jentene swoona over på NUK, der han satt med gitaren og spilte Creep. true story.
men tilbake til filmen:
dette er hovedbrikkene. Yanne, Axel, Maria, Per. vil du se puslespillet lagt ut i sin fulle form bør du finne en kino og dra og se selv. du kommer ikke til å angre.
nei, det tror jeg virkelig ikke.
Edit: etter å ha snusa litt rundt på anmeldelser nå i dag ser jeg at noen kritiserer filmen for å ha et banalt og forutsigbart plot. andre mener filmen er for lite ambisiøs og derfor feig. det kan kanskje stemme det. vi gikk til feil sal og så altfor høy reklame (fy til oslokino for å ha så høyt volum på reklamen at man må rope til hverandre og putte papir og ørepropper i ørene), så vi glipp av introen. kanskje er det en standard historie, som på sett og vis forherliger Norge og nordmenn. jeg fikk riktignok ikke helt med meg det. men saken er jo den at klisjeer er det livet vårt er bygd opp av. gjenkjennelige historier er gjenkjennelige ikke bare fordi de har blitt fortalt til oss før, men fordi de resonnerer med våre liv. det som skiller en bra film fra en dårlig film er hvordan klisjeene behandles, hvordan de fortelles til oss. colour me en del av majoriteten, men jeg syns faktisk Upperdog lykkes der. filmen er ikke et drama, men dramakomedie. den gjør oppstemt. det er feelgood, men med sjel, og en feelgood gjør jo akkurat det med sitt publikum, bekrefter en forestilling om verden som et sted der tilfeldigheter kan føre til store oppdagelser, der kjærlighet kan dukke opp på de merkeligste steder, der det er en reell mulighet til å bli lykkelig.
Siste kommentarer