You are currently browsing the category archive for the 'småpolitiske utblåsninger' category.
skjønt, så veldig gal er han vel egentlig ikke, fjerdegenerasjons farmer fra Montana, USA Howard Lyman, som etter over førti år som del av det som var en stor-skala familiefarm ble vgetarianer i 1990 og har brukt 20 år på å promotere veg*anisme og dyrevelferd.
tvert imot virker han ganske så sinnssfrisk. smart dude. vet hva han snakker om. respekt.
(du kan like gjerne hoppe frem til ca 1:40)
klippet er en del av en tidvis bra film fra et Nederland som i aller høyeste grad har grunn til å frykte global oppvarming og stigende hav. så kan man jo spørre seg hvorfor Al Gore, den Store Klimaforkjemperen unnlater å nevne den største bidragsyteren til klimagassutslipp … industrielt landbruk altså.
kjøttindustrien.
takk til dere for jakob-kreutzfeld, resistente superbakterier og svineinfluensa. much appreciated.
jeg knør
og lurer på om ikke det er et ganske så nordnorsk uttrykk; å knø. jeg vet ikke helt hva jeg legger i det. styre, utsette, vakle, slite. kanskje særlig vakle, og prokrastinere. jeg knør med å bestille tur hjem. jeg har funnet datoene jeg vil reise på, og ganske billige billetter. men så er det norwegian da, som legger til gebyr på hver eneste lille ting. da det viste seg å være gebyr på kredittkort blei jeg litt oppgitt, og bega meg over til sas, der jeg først trodde jeg fant en billigere reise, men den viser seg å være ca 50-100 kr dyrere, til og med når jeg legger til ett kolli hver vei på norwegian-versjonen.
men da har jeg i alle fall betalt for alt, ikke sant. sas, mener jeg. ingen gebyr her og gebyr der. jeg får te og/eller kaffe. frokost på morraflygingen (kanskje klarer jeg til og med å faktisk få en veganfrokost denne gangen, vem vet). og jeg liker sas. de er litt sånn pålitelig nordisk. og de legger ikke til ekstra gebyrer. selv om prisen er lavere totalt sett med norwegian, er det likevel et irritasjonsmoment.
for ingen liker å betale ekstra for hver lille ting man får inkludert med et annet flyselskap. lzm.
så jeg knør.
ute er det strålnde høstvær. sola skinner, himmelen er blå med spede småskyer her og der. jeg kan se månen over grønlands torg. den nederste delen er like blå som himmelen, mens toppen ser ut som en liten ball av en luftig sky. jeg har ting på tapeten idag. jeg har ting på tapeten hver dag. til å ikke jobbe særlig mye er jeg faktisk ganske travel. det betyr jo ikke at jeg gjør alt jeg skal hver dag, for det hadde vel vært å ta litt hardt i. fitter, happier, more productive, kanskje, men man skal ikke overdrive.
det er viktig å ikke overdrive. det blir som når man spiser for mye mat. magesekken er tross alt ikke større enn dine to knyttnever til sammen, og da kan du jo tenke deg hvorfor det er så ubehagelig å spise alt for mye mat. det er viktig å moderer seg. i det meste. kanskje i alt?
men når det gjelder meninger er jo det moderate noe som konstant beveger seg og flytter på seg. relativiseres, etter som tiden går og folk endrer syn. en gang var det ekstremt å mene at kvinner skulle ha stemmerett. idag er det vel ganske ekstremt å mene det motsatte.
ergo: jeg må bestemme meg. jeg vingler. knør her også. jeg vil ikke ha oljeboring i LoVe, og jeg stoler ikke på AP i denne saken. jeg stoler aldri på Arbeiderpartiet. aldri. ikke engang da jeg var i AUF stolte jeg på Arbeiderpartiet. men nå har hele dette valget blitt et taktisk spill uten like, der det plutselig ser ut til at den sikreste måten å beholde en rød regjering på er å stemme AP. men hvor rød (og grønn, ikke minst) er en regjering med kun AP egentlig? det er jo ikke sånn i politikken at statsministerens parti bestemmer alt. regjeringen foreslår og henter støtte til forslagene sine der de kan. et AP alene kommer til å bevege seg mot Høyre, det er jeg sikker på.
så hvordan kan jeg gi en stemme til et parti jeg ikke stoler på? ikke er jeg særlig glad i SV heller, men de er i det minste prinsippfaste på at de ikke vil ha oljeboring i LoVe. men så er det taktikkeriet som plutselig gjør at det ser ut til at flere SV-velger går over til AP denne gangen, i en taktisk frenzy (og kanskje i skuffelse over at SV ikke lenger er friskt og freidig opposisjonsparti?), så da får det hele en smak av “hva er vitsen”, akkurat som det virker poengløst å stemme Miljøpartiet De Grønne for de er jo så små uansett, og Rødt?
dette ble mye vanskeligere enn jeg trodde.
og den lille Venstrevelgeren i magen min er litt sånn, hei: du liker jo Venstre litt, gjør du ikke?
men, de er jo borgerlige! svarer den indoktrinerte sosialdemokraten i meg, og grøsser litt som en ekte grøssesmiley. sånn her, altså: :S
jeg stoler ikke på noen. men jeg har en borgerplikt å gjøre, og bare to dager å gjøre den på.
så ja. jeg knør. med det meste.
Dan Piraro, mannen bak Bizarro, har samla fine sitater fra store menn og ei temmelig ålreit kvinne (her burde nok feministeni meg bli sint og sur og kreve likestilling, huh? keep in min at de fleste sitatene her er ganske gamle da. fra den tida kvinner ikke fikk så mye annen utdannelse enn piano og husstell, liksom) om hvorfor man kanskje bør vurdere å legge om kosthold og tankesett litt. just a thought.
eller Haarlem, strengt tatt. skriver paa en latvisk mac, er forkjoela igjen takket vaere ca null soevn soendag til mandag og en heftig temperaturveksling, smaakjoelig nordnorsk sommermorgen til hothot heteboelgeoslo, til iskaldt fly paa vei mot Amsterdam. og smart som jeg er har jeg ikke engang pakka sokker og ei bukse, eller mer enn ei stroempebukse engang. brainz, i has it.
men jeg kom meg til Amsterdam i alle fall. og Haarlem noen timer seinere, etter at Sjoerd og Damien hadde veksla paa aa trille kofferten min fra sentralstasjonen til et sted med mat og videre gjennom Red Light District med kvinner utstilt som varer. og de er varer. en kropp til forlystelse. kanskje er det bare min norske moraliserende og puritanske bakgrunn som dukker opp, men jeg finner det faktisk en smule forstyrrende. mennesker burde ikke vaere varer, paa den maaten. og mest av alt foeltes det som aa gaa rundt i et eneste stort performancestykke. alle damene i vinduene: hoftevrikkingen, hendene som loefter puppene og stirrer ut i natten, smiler mot potensielle kunder. kan du forestille deg et saant liv?
naa sitter de andre ute og roeyker. jeg skriver. i have asthma and a cold, so i think i’ll pass tonight, sa jeg. men jeg roeyker jo ikke, ingenting. kanskje shisha om sjansen byr seg igjen, men antakelig ikke. lungene mine har nok aa streve med, strengt tatt. og naa er jeg forkjoela. halsen min er saar. aesj. nesten borte, var en. all kvitloeken og c-vitaminet og honninge hjalp, men jeg rota det nok litt til for meg selv.
forhaapentligvis hjelper kveldens inntak av varm curry og honning i store doser litt. krysser fingrene, og vender nesa mot senga og en morradag full av severdigheter akkompagnert av matpakke. turist paa budget.
peace \/
jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt “ka som ikkje gikk galt”-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.
likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.
merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.
og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte “men hva er en harstadvøring?” og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om “harstadværingen”. det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke “oljebyen i nord, oljebyen i nord” uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror “harstadværingen” mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?
men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.
vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.
hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da? hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?
jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.
bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.
og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.
vært på lesesalen siden halv ni-ish, prokrastinerer oppgaveskriving med blogglesing og heftig wikipedia, fryser litt, gidder ikke hente varmt vann til teen, blir ikke varmere og mer våken av kaldt vann (selv om det kommer fra min helt nye vannflaska i rosalilla/lillarosa farge, med en liten kenguru på. nå er jeg miljøvennlig og økonomisk, ENDELIG) og hvorfor hvorfor hvorfor er persiennene nede nå? det er ikke sol ute, klokka er ti over ni og jeg trenger dagslys førr fan. ikke rart jeg bare vil legge meg ned over pulten når alt her inne er grått og gammelt og tungt, om ikke solen, så gi meg lyset i alle fall.
og det er så mange småting som irriterer meg grønn for tida.
1) Sophus Bugges manglende miljøvennlighet, økonomiske tenkning og brukervennlighet, for da jeg forsøkte å kutte ned på antall ark som ble printa ut endte jeg opp med dobbelt så mange istedet og det var fryktelig irriterende, og jeg tenker å sende et brev til administrasjonen og klage min nød, si noe sånt som:
Kjære Humanistisk Fakultet. Printerne deres er teite. De vil bare printe ut på den ene sida av arket! Dette er da verken miljøvennlig eller økonomisk eller engang litt nødvendig, for hva skal jeg (og alle andre) med utkast og artikler og andre ting man printer ut for å lese en gang og så kaste, når man lett som bare det kan halvere mengden papir ved å sørge for at printerne PRINTER DOBBELSIDIG?
jeg har en kampsak på gang. HF will hear from ME.
2) at jeg ikke fikk stempel på kaffekortet da jeg kjøpte en kopp på Forskningsparken i går. riktignok ikke en hyppig problemstilling, da jeg ikke vil befinne meg på det slitsomme stedet med sin utbredte nøkkelkortfascisme igjen før først i juni engang (andre pinsedag tilogmed, så da er vel ikke kantina åpen engang), men akkurat der og da, før jeg ble opplyst om at kantina der er Sodexo, ikke Sio, var det en fryktelig start på dagen. fryktelig, faktisk.
3) …
ved nærmere ettertanke var det kanskje bare disse to. aller mest den første. de andre tingene som irriterer er ikke egentlig småting, så de hører ikke med på lista. og når jeg tenker meg om så er kanskje ikke den manglende dobbelsidige printinga heller en småting? jeg mener, det er sløsing, og sløsing i så stor skala … vel.
det er ikke bra.
så nå har jeg et mål, en plan, én ting jeg skal få utretta før jeg forlater det som arktitektonisk ofte refereres til som “lille-sovjet” på folkemunne (vel, sånn ca i alle fall):
jeg skal får HF til å skjerpe seg. DOBBELSIDIG PRINTING NÅ, dammit.
om noen trodde det, da.
Øyvind holen har postet noen interessante glimt fra Fantomet, versjon 2009, der det er tydelig at Fantomet ikke lever i 2009. Det vil si, for alt jeg vet gjør han det, for hvis orientalismen ikke er død må nødvendigvis fordommene og stereotypiene den skapte og pleide fremdeles leve. Det er kanskje takket være denne tankegangen at vi fremdeles lever i en oss-dem-verden, et sted der Vest og Øst representerer to diametrale motsetninger. Og man kan lure seg selv med yin-yang-tankegang, der det ene utfyller det andre og begge kreftene er nødvendig for å oppnå balanse, men det er bare det den vestlige kulturarven er basert på. Det er ikke engang det den menneskelige kulturarven er basert på. Vi definer oss som oss, og alle som ikke er oss er de andre. Og vi er alltid bedre enn dem. Høy er bedre enn lav. Smart er bedre enn dum. Rik er bedre enn fattig. Mann er bedre enn kvinne (selv om noen sikkert vil protestere på den, men altså, se på verden og historien da!). Og for oss er Vest alltid bedre enn Øst. Kristendom bedre enn Islam. Å ikke føle at man kan bevege seg ut døra en sommerdag uten maskara, lipgloss og nybarberte legger og armhuler er bedre og friere enn å måtte dekke håret sitt med hijab og kroppen med klær. Vel, alt kan diskuteres. Vi lager fremdeles fengsler for oss selv, for du vet
zoos are full
prisons are overflowing
oh my, how the world still dearly loves a cage
Og det er akkurat det orientalismen er. Det er akkurat det alle fordommer og stereotypier er, fengsler, bur, stengte dører og fastlåste roller. Kan man aldri bli fri?
tusener av fakler mot nattsvart himmel for fred. beretninger fra en beleiret by, om familier uten mat, barn som venter på å dø. så stillheten, hele Youngstorget i stillhet. det var dette som rørte meg mest. jeg kom ikke for å rope, for å velge side, jeg kom fordi det var et fakkeltog for fred, ikke for aggresivitet.
men det eskalerer alltid. det er alltid folk med meninger, og sinne. etter at fakkeltoget løste seg opp etter rådhusplassen endte jeg opp utfor Nationaltheatret. et sted lenger oppe i gata hørtes et smell (rakett?), bråk, høye stemmer. rop. folk med palestinaflagg gikk raskt i retning den israelske ambassaden. noen ser du det bare på. du vet hva de vil. de bryr seg ikke egentlig om det som skjer, og om de gjør det har de ikke anelse om hvordan de skal uttrykke det på en konstruktiv måte. vold for fred? når begynte det å fungere? og vold i Norge for fred i et annet land? nei. jeg dro tilbake til gammelleiligheta for å sjekke hva jeg hadde der, se om plantene mine levde (R.I.P.) og ta med meg noe. jeg tok bussen, ante fred og ingen fare. kom hjem, sjekka nettavisene og ser at det er gatekamper i oslo. gatekamper, brannbomber, tenne på julegrana … hva er det med folk? hva er det med sånne folk? hva vil de?
ikke fred i alle fall. de vil bare bråke. hva fan hjelper det Gaza at demonstranter i Norge kaster brannbomber på politiet, at de slår ned en mann med israelsk flagg, prøver å storme gjerdene rundt den israelske ambassaden?
newsflash: det hjelper ingenting. dere skulle gått der, stille. dere skulle tenkt at akkurat der og da, her og nå, dør uskyldige mennesker fordi andre egger opp til aggressivitet og vold, fordi andre oppfører seg som dere gjorde. dét skulle dere ha tenkt på mens dere gikk blant brennende fakler, som ikke brant i sinne, men i solidaritet med mennesker i en fryktelig situasjon, israelere som har levd med rakettrussler i åtte år, palestinere som har tretten dager med intensiv bombing og krigsføring bak seg, og flere i vente; mennesker som ikke får leve fredelige og trygge liv som vi selv får, i en overflod av matvarer, varmtvann, strøm, lys, valgmuligheter, frihet og fred.
Siste kommentarer