hei pappa

vinter: dag én

kalde fingre, temperaturen synker og jeg har ikke montert panelovnen jeg tok ned under ommøbleringa i sommer. det var liksom ikke særlig bruk for den da. nå derimot, nå har høsten kommet for fullt, og vinteren lurer like om hjørnet. dagene blir kortere og kortere, i alle fall om man måler etter lyset. rundt halv sju-sju på kvelden er det nydelig skumring, og jeg merka meg det spesielle lyset da jeg og Jenny from the blog tusla hjem fra første del av prosjekt “hver dag er en bikinidag: sommer 2010″: yoga. jeg er ganske mjuk fremdeles. det må være jazzballetten og cats-dansinga som fremdeles sitter i, for til og med i vår, da jeg omtrent ikke hadde gjort annet enn å sitte/ligge i senga og leve meg inn i alskens tv-serier online mens jeg spiste meg feit og trist (eller, var på god vei i alle fall) fikk jeg den kommentaren på første yogatimen jeg gjorde.

at jeg var ganske mjuk til at det var første gang (på lenge), altså. kanskje sitter tøyde ledd og strekte muskler lenger i enn kondis og styrke? je ne sais pas, men kanskje noen andre gjør?

men dette var i går

i dag stilte jeg ovnen opp og fikk etterhvert spredt varmen rundt i rommet. da jeg kom tilbake fra en tur langs elva i en helt fantastisk høstsol var rommet fremdeles varmt. riktignok var jeg også varm, og lett rød i kinnene. jeg liker kulda. ute, vel og merke, når jeg har votter og skjerf. jeg satt på en slags dekorativ steingreie nede ved elva i Vaterlandsparken, med en dobbel soyalatte i hendene, og så på endene og årets måser nede i vannet. det glitret så fint. lav høstsol lager dette varme lyset som gjør kjølige dager litt varmere og finere. av en eller annen grunn klarte jeg ikke få Æ ut av hodet. en fin fyr, eller en jævla idiot kværna rundt og rundt. jeg nynna på den til og med. noen ganger bytta jeg ut eller med og, for det finnes de som er begge deler, og det kunne jeg le litt av for meg selv mens jeg gikk langs elva og så duer på rekke og rad på gelenderet, ender som racersvømte med strømmen og en kvit svane som gled rolig nedover mens den plukka med nebbet i fjærdrakten. jeg stoppa opp og begynte å tenke kvite svana har svarte bein / som nysny over byen / lure dæ tell å tru den e rein

for jeg stoler ikke på svaner, de er kanskje vakre å se på når de strekker halsen opp og bøyer hodet ned som om de er elegante og ydmyke, men det bor noe mannevondt i svanene, det tror jeg. og denne svanen begynte etterhvert å svømme mot elvekanten, der den padla med de svarte beina under vannflata på samme sted, mens en stirra på meg, og stirra, og jeg stirra tilbake, tenkte at nå kom den hvert øyeblikk til å hoppe opp av vannet og flakse mot meg med et hissig nebb, men den holdt seg rolig. kanskje fordi jeg til slutt feiga ut og bevegde meg videre.

…..

og løvet er er rødt og gult og grønt. nede på den gule veggen til Asylet er et tre avbildet som et skyggeavtrykk. det er kanskje den første vinterdagen i dag, men jeg holder en knapp på at høsten fremdeles er her. den fineste høsten i manns minne, skal vi si det slik?

sukkersøndag? bingo!

trøtte øyne igjen, lang helg, bra helg; dancing shoes, red red wine, #nachspillfail, infotainment om Bjørneboe på Litteraturhuset, høstsol og løvlek, proffe Nouvelle Vague, litt mer dance dance dance og en treg, treg søndag som tok seg opp med bursdagsfeiring på Blitz for Nettverk for Dyrs Frihet: burger-og-kakebonanza, særlig det siste, masse kake; gulrotkake, nøttekake, blåbærpai og kaffe. og et enormt stykke sjokolade -og banankake jeg ikke hadde sjangs til å spise opp. det er ikke så ofte jeg får sjansen til å spise kaker, all den tid jeg aldri baker selv. egentlig like greit, kaker er ikke sunt og ikke bra for tennene, men fryktelig godt. så da er det like greit å kjøre bonanza-stil når man først har sjansen.

og bingo da. bingobonanza. jeg vant ingenting, mens stakkars Namra satt og venta på B5 i flere runder, bare for å se SE-telefonen ved enden av bingobuen gå til noen andre. jeg tenkte bare at alt dette uhellet i spill burde ha vist seg i form av hell i kjærlighet, men konklusjonen vi nådde senere var at femtilappen jeg alltid vinner på Flax-lodd kjøpt på Evenes er bøygen (for mitt vedkommende, that is). kan forklare alle de økonimske og yrkesrettede tarotkortene som dukket opp i dag. visstnok inneholder livet mitt og den nære framtid mye drama. jeg holder ikke pusten i spenning, for strengt tatt har det aldri vært så dramafritt som det er nå. det er egentlig bare gøy. kanskje det er derfor jeg er så glad, hele tida. oppriktig glad, helt til den innerste delen. jeg er happyface stort sett 24/7.

så vi satt altså hjemme på Namras grønne kjøkken og la tarotkort og hørte på sadcore, for å lade opp til Julie Doiron (uttales sjuli dwarån (med svak bak-i-ganen-n) for den som måtte lure) på Mono i morra, før vi gikk via Cocorosie og 5,6,7,8’s til Nancy Sinatra og June Carter/Jonny Cash og skikkelig kjernesunn all-american countryunderholdning:

(livet før youtube; hella mindre underholdende)

og endte opp i en latterkrampe av fjortiskaliber over spesialeffektene til Namras webkamera. ansiktsvrengning har sjelden vært så gøy.

jeg gir helga tomlene opp, og går inn i en ny uke ganske blakk, men alt for en god sak. eller to.

peace

og det føles som høst

still waters run deep

but busy waters can be quite interesting too

sa en fra Fairport Convention (han til høyre, tror jeg) om Sandy Denny onsdagskveld før jeg skulle dra nordover. så satte den gamle gjengen i gang med Denny’s signaturlåt, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta frem Eva Cassidy-platene mine når jeg kom hjem og høre på henne og tenke “ja, hvem vet egentlig hvor tida blir av?”

istedet har jeg omtrent bare hørt på John Olav Nilsen og Gjengen synge om diamanter og kirsebær og hull i himmelen og kjærligheten, for guds skyld “ikkje fåkk med kjærligheten”

og om jeg ikke har hørt gjennom “For sant til å være godt” på Spotify har jeg snurra låtene i hodet mitt, til og med da jeg lå nede på svabergene i fjæra nå mens lyset forsvant over i blått blåere nesten svart og alt var så fint og vakkert, lufta kald og klar, himmelen uten en sky, havet nesten uten en krusning og noe i meg begynte å verke, så plutselig at jeg ikke klarte å undertrykke det og istedet begynte å høre “diamanter og kirsebær” om og om igjen i hodet mitt mens jeg lå på berget og … gråt. og var trist. eller bare så innmari glad i dette stedet, og det vakre været, og å være hjemme en høst igjen. det er to år sia sist, og jeg hadde kanskje glemt hvorfor jeg alltid har elsket høsten: de fantastiske fargene, lyset som gradvis forsvinner, lufta som renser lungene, følelsen det hele gir som jeg rett og slett ikke kan forklare.

og i hodet mitt sang John Olav triste linjer om kjærlighet og løgn og sjølbedrageri, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var ulykkelig forelsket jeg og. men det er jeg jo ikke. jeg vil bare være her litt til. kjenne mer på dette stedet. puste. være hjemme, for dette er hjemme. oslo er vel og bra og fryktelig artig for tida, og jeg vil være der, jeg vil ikke flytte hit igjen, ikke nå i alle fall. likevel er det dette som er hjemme.

men flyet tar meg sørver i morra.

ting jeg savner

det blomstrete sengetrekket

gråmønstret betonggolv og mintgrønne vegger

det tidvis altfor trange kjøkkenet

helfigurspeil

alle bildene som ble tatt etter dette (og stjelt sju måneder senere)

å kunne låne dette skjørtet

solbrillene. den lånte jakken. mørkt hår?

og en følelse jeg hadde i fjor

en gang før

stine,

en gang hadde jeg en bestemor

og en bestefar jeg aldri kjente, men jeg kan se hvor familiemedlemmer ligner på både henne og ham. kan ikke se meg selv. kanskje noe i øynene som skrår nedover. kanskje noe i de store ørene.

og

en gang hadde jeg en mormor

og en morfar jeg heller aldri kjente. som regel husker jeg ikke navnet hans engang, men jeg husker hvordan han døde, og at ingen fikk fortelle ham at det var kreft i magen hans. men han visste det. enten har æ kreft, eller så eksperimentere de med mæ. jeg tror det var det han sa mens han ble tynnere og sykere. jeg syns å huske å ha hørt historien.

og

en gang var jeg et lite barn

blant mange (allerede da med et blad fast i handa, bokstaver, ord, bilder. gode kroker må tidlig krøkes)

det forundrer meg ikke om strykebrettet på bildet fremdeles er det som brukes hjemme. krakken har vi ennå. golvet og tapeten er borte. og egentlig er gjengen på bildet også borte. spredd. dårlig på å holde kontakt. dukker aldri opp på juletrefester mer. bortsett fra meg, og av og til minstejenta i midten.

så hva skjedde?

man er nære, så er man ikke det lenger. man har noe, så mister man det.

eksistensbevis

det finnes tre bilder av Vincent Van Gogh
dette er det ene
hvordan de vet at det er Vincent som sitter med ryggen til kan jeg ikke fortelle, for jeg vet det ikke selv, men museet i Amsterdam påsto hardnakket at det er ham.

og det er unektelig litt rart, i dagens digitale bildetyranni, å tenke seg at det finnes mennesker som etterlot seg kun tre bilder, hvorav det ene er en uidentifiserbar rygg. enda mer: det finnes mennesker som aldri ble bevart i et eneste bilde, eller mennesker som ble bevart tilfeldigvis i en mengde, men aldri identifisert.

når folk for første gang så bevegelige bilder på lerretet er det ikke så rart de ble tolket som spøkelsesaktige, skumle. så de la til lett pianomusikk, så bildene ikke skulle minne om livet, hvordan det ser ut, hastig drar forbi, hvordan vi er små og u(be)tydelige prikker i vrimmelen i den store sammenhengen.

og noen finnes det tusenvis av bilder av. et helt liv dokumentert, stadig oftere. barn vokser opp nå med hele livet sitt synlig på blogger og facebook og twitpic og hvem vet hva fremtiden bringer av digitale krumspring. det er rart å tenke på. jeg tror jeg foretrekker muligheten for selvredigering. det er en fin ting med å være et barn av åttitallet i alle fall. vil jeg brette ut livet mitt kan jeg gjøre det, og det er mitt valg. jeg finnes ikke dokumentert steg for steg på nett, i digitale bildemapper eller arkiver. jeg kom hit som et stort sett voksent menneske, det har vært mitt valg hele tiden.

Vincent malte selvportretter. for å se seg selv, bekrefte sin eksistens? i så fall hadde han bare trengt en mobiltelefon i dag.

edit: men istedet tok han fram en pensel og malte seg selv i en virvel av blåtoner. blant annet.

noen ganger liker jeg pastell

litt fordi det er som en drøm, kanskje
eller fordi alt i pastell føles som et minne

den litt fine nostalgiaen, den med bilder i sepia og gamle tynne kaffekopper med lyse påmalte blomster og gullkant. den med nedarvede grammofoner, slitte dagbøker, en gammel hand så lys og tynn i huden at du nesten ser rett gjennom den; lyse, lyseblå øyne, gullkantede rammer, kamferdrops og en sommerkjole du vokste ut av for lenge, lenge sia.

som om pastell er ideen om noe sart og mykt, noe ungt og samtidig så gammelt; søte barneklær, et ullpledd mormor ga deg, en prinsessedrøm du alltid bar på, sukkerspinn på tivoli, love hearts i lomma.

noen ganger liker jeg pastell. nå, for eksempel. kanskje det er krøllene som krøller seg inn i meg og gjør meg sukkersøt og romantisk. peut-être.

i wouldn’t mind by loek featuring Juicy Couture accessories