jeg fikk ikke sove i natt

i hodet mitt skrev jeg en lang lang tekst. jeg husker mange gode poenger. jeg husker jeg diktet setninger som jeg tenkte at jeg burde bevare, men det ville kreve at jeg måtte gi opp prosjekt “fall i søvn” og jeg ville ikke det, jeg ville sove, og nå har jeg mistet noe fint som kunne vært skrevet ned, jeg aner ikke hva det var, jeg husker det ikke, bare aner det såvidt, det ligger bakpå tunga et sted, eller på høyre side av hodet oppafor øret og litt inn

det er alltid der det føles som hodet mitt åpner seg mot verden

som om det var et hull der, eller noe gjennomtrengelig, et tynnere lag med hud og bein som vinden kan blåse gjennom og lufta gli inn og ut gjennom.

og det føles som tankene har sine egne sted: jeg planlegger oppe til høyre, over øyet, bak panna og litt til høyre, ca rett bak hårfestet, og når jeg snakker høyt inni meg er det som regel i midten av hjernen et sted, midt i, litt nærmere bakhodet enn panna, litt nærmere toppen av hodet enn nakken halsen.

og musikken setter seg i et spenn fra høyre til venstre, øverst.

det finnes ikke bedre tidspunkt for standard jazz/showtunes-nummer i svart-kvitt enn timene rundt midnatt, halv elleve til halv to, perfekt, perfekt. høst og vinter i tillegg? perfektere.

fashematics! gotta love it.

jeg har en føkka døgnrytme for tida

det er greit å stå opp til lunsj i helgene, etter lange netter, men hver dag i ei heilt normal uke: not so much

og det er så rart hvordan hjernen fungerer, eller eventuelt velger å ikke fungere: du vet hva du ikke bør gjøre, men gjør det likevel, enda du tenker “dette er teit, dette er det motsatte av hva jeg burde gjøre nå” gjør du likevel det du vet at du ikke bør gjøre og du gjør det med overlegg, du er fullstendig klar over at du gjør noe teit, men det når ikke fram til den delen av hjernen din som bestemmer handlingene dine, du klarer ikke nå fram til deg selv

akkurat som om du har to tanker i hodet samtidig, som om det er en brist i kommunikasjonen; det har vært en ulykke på hjernestien, elektronkollisjon, eller det gnistrer for mye et sted, over en liten hump arrangeres det kolonnekjøring; alt kommer frem for sent

jeg gikk rett bak Kristopher Schau idag og pusta inn røyk fra røyken han holdt mellom den ene handa mens han trilla på sykkelen med den andre, eller kanskje det var han andre fyren som trilla sykkelen, kanskje var det hans røyk jeg pusta inn, mest sannsynlig en blanding av begges, to sigaretter i lårhøyde, eller kanskje tilsvarende hoftehøyde om jeg hadde stilt meg atmed. jeg følte meg nesten som en stalker, en som fulgte etter, kanskje fordi jeg allerede da begynte å formulere denne teksten som jeg akkurat har skrevet inn, der jeg går rett bak Kristopher Schau på vei til Tronsmo og føler meg som en stalker og tenker at jeg skal late som om jeg ikke vet at han skal til Tronsmo han også for å snakke om På vegne av venner og at det er derfor jeg er på vei til Tronsmo, for jeg vet hvem han er men han aner ikke hvem jeg er og det er noe rart med det der, å ha informasjon andre ikke har, å vite mer enn andre

noe ubehagelig nærmest, så jeg later litt sånn halvveis som at jeg ikke aner at det skjer noe på Tronsmo, at jeg bare tilfeldigvis er på tur dit for å se på bøker og andre fine ting, og jeg gjør det selv om det ikke har noe som helst å si, for noen andre enn meg selv, for han ser ikke bak og hadde vel neppe tenkt to ganger over det om han gjorde det heller

og det er litt som boka hans også, å gå i andre folks begravelser har ikke noe å si for dem, selv om man kanskje føler det sånn. det er noe man gjør for seg selv.

og når han sa at det ikke er noe som er riktig i denne verdenen, men mye som er feil, og at det at ingen er i en begravelse er feil, og at det riktignok kanskje var litt motstridende at han som ikke tror det er noe etter døden og at når den som dør ikke aner om noen er der eller ikke, hvorfor skulle det ha noe å si om han var i begravelsen eller ikke, hvorfor føltes det feil at ingen var der, når han sa disse tingene tenkte jeg på det; at en begravelse aldri egentlig er for den døde, men for de levende, de etterlatte, de pårørende.

alt vi gjør, gjør vi for oss selv.

jeg vil ha et mummitroll i kaffe min neste gang, thankyouverymuch

jeg kan aldri bare gå rett i seng

før leste jeg bøker før jeg sovna, nå henger jeg rundt på internett. jeg tror nok dette er et tilfelle der før var bedre enn nå. det er ikke så produktivt å klikke refresh refresh refresh midt på natta, ingenting skjer da uansett.

og jeg er fremdeles mett etter veganjulebord. mmm. gløgg og pepperkaker, kaffe og middag med cashewnøttesteik og medisterkaker av TVP og havre og krydderier og søtpotetmos og rotfruktblanding og rødkål og grønn salat med saus til. mmm. mett. to runder. så et par timer med venting og underholdning og så dessert. herregud. mettere enn på lenge lenge. drakk et glass vann på Revolver en time senere. ble mett all over again.

prøvde danse det av meg  litt her og der. på John Olav Nilsen og Gjengen på Rockefeller, der gulvet til slutt gynget av hoppende mennesker, litt på Revolver helt til dansegolvet plutselig gikk fra å være dansbart til å bli fullstappa av mennesker som dyttet oss over på andre siden av rommet før vi helt rakk å registere hva som var i ferd med å skje, så på knøttlille og stortsett stappfulle Robinet. så nachspielfail. vel vel, you can’t win ‘em all. jeg er i det minste blitt en ræser på akustisk versjon av Lucky.må bare øve inn tostemt, så er vi klar for å ta over ethvert nachspiel.

P.S. akutt videoinflasjon i bloggen kanskje?

Jeg ser på ferge til Færøyene og tenker at jeg vil reise dit i sommer, ta et par uker og ta med sykkelen og dra til Færøyene, Tòrshavn, sykle rundt omgitt av grønt gress, daler og klipper og blått, blått hav. Det er ikke bare fordi jeg nærmer meg å være halvveis i Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men fordi jeg har et så svakt hjerte for de nordiske landene og enda mer for åpne øylandskap, grønt og blått i kontrast og samspill. Jeg vil til Færøyene i sommer. Jeg skal ta med meg en sykkel på båten og sykle rundt på Færøyene. Kanskje ta båten til Shetland og tilbake igjen. Bare fordi vi nå kan fly høyt i lufta og komme frem raskere betyr det ikke at vi burde. Jeg vil reise over havet også, i overflaten, se bølgene kruse rundt kjølen, kjenne saltet kile i nesen.

Jeg vil komme frem sakte.

Ta den transsibirske jernbanen til Kina. Haike gjennom Europa. Ta toget gjennom Norge, bussen til Sverige, København. Hvorfor skal vi alltid ha så dårlig tid? Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe som tar tid?

Da jeg satt og så på billetter hjem til jul den her uka, tenkte jeg mye på det. Jeg så på toget. NSB hadde fremdeles minipris til Fauske ganske tett opp mot jul. Det er søtten timer på toget, det. Et togbytte i Trondheim også. Og fra Fauske og hjem er det seks timer i buss. Minus en halv time på ferga over til Lødingen. Det er en fin tur. Masse fjell å se på, masse hav. Men det tar et døgn å komme hele veien hjem.

Hvor langt ut i Europa kunne jeg ha reist på et døgn, med buss, tog, bil? Og hva skal jeg finne på et helt døgn på toget, og bussen? Det var slitsomt nok bare å reise fra Røra stasjon. Hvor mange timer tok det igjen? Seksten, søtten?

Så jeg bestilte en dyr flybillett. Hva anna skulle jeg gjøre. Bruke tid på å reise?

Nei. Sånt kan man ikke bruke tid på.

Now I know your window and I know it's late
I know your stairs and your doorway
I walk down your street and past your gate
I stand by the light at the fourway

vinteren ble borte igjen

jeg leser fremdeles på Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet og tenker at jeg må være den tregeste litteraturelskeren i verden, men jeg skylder på digital ADHD, konsentrasjonen min ligger på internettnivå der alt kommer i små doser og forsvinner igjen før du rører mer enn overflata. det er denne tida, som det er så mye og så lite av på samme tid, at tid er en mangelvare, som om et abstrakt fenomen kan pakkes på boks og selges: her, værsågod, kjøp mer tid for en tier, en hundrings, tusen! første gang, andre gang: solgt! og så sitter du der med din egen boks med mer tid i fanget, og lurer på om du skal dosere den ut eller bruke alt på en gang; når kommer du til å trenge den ekstra tida du sitter med nå, når bør du benytte deg av den; fem minutter ekstra pause, ti minutter ekstra søvn, et døgn med flere timer, en kveld du ikke vil skal ta slutt.

men tid er ikke noe du kan dosere ut eller spare på eller ta igjen. tida bare er. eneste forskjellen er hvordan den oppleves. jeg husker da jeg følte at en time var eviglang ventetid. en time tok aldri slutt, den kunne romme alt.

i dag er en time ingenting. delt opp i fire kvarter, og et kvarter er i alle fall ingenting, femten minutter er over før du rekker å registrere det.

(med mindre du venter på bussen en kald vinterdag)

det er noe med søndager, etter lange lange lørdager som varte helt til søndagsmorgen ca, noe med disse søndagene som starter etter for få timers søvn utpå formiddagen en gang. de er alltid bra. gjennomført fine. jeg tar meg selv i å le høyere og høyere og friere og friere, og det finnes egentlig ingenting bedre enn det, disse søndagene der livet ikke er annet enn å vandre mellom steder i byen og spise og fortelle historier fra kvelden før og le.

og se Robocop til øynene begynner å merke at linsene er over et døgn gamle og kroppen ikke er helt sikker på om den bare er sliten og trøtt eller litt pre-sjuk.

tomorrow only knows.