gikk gjennom den rutete kokeboka

endte oppe med å lese om vitalkost – helsekost. vegetarmat anno 1980-tallet.

Husk på

• at varmretter skal brukes som tilbehør til den daglige råkosten
• at de fleste vegetarianere ikke drikker noe til maten, men heller mellom måltidene
• at den som likevel vil ha melk ved siden av råkostmåltider bør velge sur melk, f.eks. skummet kulturmelk
• at det til mer festlige vegetarmåltider kan serveres vanlig vann, mineralvann, sitronvann, en eller annen grønnsakssaft, druesaft eller urtete
• å tygge maten godt, ellers kan det forårsake visse fordøyelsesproblemer

 

forøvrig, i innledninga, kan en lese dette:

Bildene er gode og realistiske. Anretningene er laget så enkle at de fleste vil kunne kopiere dem. Utstyret er ikke mer overdådig enn det vi kan finne i de fleste hjem. Og det er i seg selv en inspirasjonskilde, at vi kan bruke de tingene vi allerede har.

 

oh. how the times have changed.

jeg skal jo spare opp penger. shitloads. ikke bruke dem opp. jeg trenger en konkurranse. og en konkurransepartner. kjøre “fattig februar”, ikke bruke penger på ting jeg ikke trenger. det vil si alt, egentlig. bortsett fra mat.

og kanskje et par vintersko. om jeg finner dem.

og telefon. men det er jo et av målene for januar, så det går greit, har seks dager igjen før det blir søndag og så februar. eller noe sånt.

men ja. noen å konkurrere mot. hvem klarer å leve gjennom februar på minst cash.

jeg liker å vinne. alltid. bortsett fra når det innebærer løping, eller svømming, eller sportslighet generelt.

da liker jeg ikke å vinne. det betyr bare at noen har latt meg vinne, og det er no fun.

hva gjør man på en sånn dag? står opp, skrur på radioen, tar ut av oppvaskmaskinen. drikker kaffe, spiser frokost. planlegger søndagstur.

du vet, sånne trivielle ting.

må være fordi jeg er kvinne.

For livet består jo ikke av trivialiteter for menn, eller for kvinner som ikke blogger. Og alle som ytrer seg i et eller annet forum, ofte, har visst et ansvar for å ytre seg om de Store, Viktige Tingene. politikk og samfunn. Ha en mening liksom. Oppskrifter på brød, alternative vaskemidler, bra nettsider, ommøblering og oppussing, hvordan se best mulig ut – det er trivielt. Det betyr ingenting. Ikke i den store sammenhengen. Og kvinner hører jo ikke til i den store sammenhengen, i den store verden. Kvinner hører til i den lille verden. I hjemmet, i relasjoner til andre mennesker.

Sånn har det alltid vært.

Og om blogging hadde vært en “manneaktivitet”, ja, så hadde de jo såklart blogga om de Store, Viktige Tingene, hele tida. Aldri om sport. Aldri om musikk. Aldri om fylla. Aldri om problemer med NAV, irriterende telefonselgere, fine fjellturer, den nye sykkelen, hvordan man best holder bilen ren og pen, den fine gaven fra kjæresten, barnets første ord, hvordan en god kopp kaffe på det rette tidspunktet kan berge en dag.

Nei, de hadde nok aldri blogga om så trivielle ting som det. For menn er ikke trivielle. Kvinner derimot, kvinner er trivielle. Det kvinner bryr seg om er trivielt. Andre mennesker, håndarbeid, mat, sminke, mote, interiør, helse. Alt, kjempetrivielt. Det ligger vel i vår natur. i genene våre. Det ligger vel nedarva der et sted. Must be it.

At kvinners interesser stadig avspises som “trivielt” , “tullete” (Lesernes VG linker til Frøken Makeløs og skriver: “Derfor blogger kvinner om tull” – 21.01.2012, no joke), “overflatisk” og “lett”, mens menns interesser på en eller annen måte er viktigere – veier  tyngre – teknikk, mekanikk, alle verdens “hvordan” mot kvinners “hvorfor” – det er en nedarvet debatt, eldre enn feminismen, like gammel som vår (fremdeles, til tross for påstander om et statsfeminisert Norge) patriarkalske kulturstruktur. Aristoteles, for eksempel, sa at kvinner var kvinner i kraft av sine mangler. Vi er ufullstendige menn, med andre ord.

Kvinnemenneske. For et menneske er jo automatisk en mann. Aldri mannemenneske.

Men dette skulle ikke handle om feminisme. Og det skulle ikke handle om patriarkatet. Ikke om ordbruk heller.

Det skulle handle om trivialiteter.

En tur på kafé. En kopp kaffe. En spasertur langs sjøen. En søndag, kanskje. en vanlig dag. ingen katastrofer, ingen store spørsmål, og i alle fall ingen store svar. Dere vet hva han sa, han svensken?

“Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet.”

Så hva er så galt med å skrive om livet?

ingen stråler på torget, ingen på kirkespiret

og snøen smelter og veiene er glatte

jeg skriver brev, lager liste for januar

to mål

jeg fant ei lita rosa dagbok fra da jeg var, vel, lita

3 innføringer fra 94

så kommer ganske mange flere fra 2000

pussig at ei så lita bok kan inneholde så mye drama

død mormor, seks års opphold, død barndomsvenn

vel, rosa har aldri vært en garanti mot kjipe ting uansett

sukkersøtt kun på papiret

nå står det navn i bøkene våre

First Aid Kit – Emmylou

fader

det er ikke verre enn at det har blitt et nytt år, at vi har bytta ut 11 i 2011 med 12, så det blir 2012, men det er da det slår meg at det er to år sia jeg så filmen, 2012, og at dette er året jeg fyller 27

26 gikk fint, jeg kan leve med det

men 27 virka plutselig så … som noe som skulle vært langt unna, langt, langt unna, mye lengre enn åtte ni måneder, alltid et halvt liv

og når de sier at tida egentlig ikke er lineær, at det er en illusjon, at alt skjer samtidig, før og etterpå og nå, at det egentlig ikke kan skilles ut i en linje som vi gjør, vi sier i går, i dag, i morgen, vi sier i fjor, i år, neste år, og vokser opp, og blir eldre, og vet at det som har skjedd aldri skjer igjen, det er vår verden, og når de sier at tida ikke egentlig er lineær, at det er en illusjon, at alt skjer samtidig snakker de ikke om vår verden, om men om noe over oss, noe abstrakt, noe vi ikke kan forholde oss til

for om alt skjedde samtidig, hvorfor kan vi ikke når som helst oppleve det, om igjen og om igjen og om igjen, om alt skjer samtidig, hvorfor kan vi ikke leve i øyeblikk på nytt og på nytt og på nytt