tingene som ikke er

det store bildet

jeg har alltid vært allergisk mot urettferdighet

jeg takler ikke når folk snakker dritt om andre, stigmatiserer, skjærer alle over en kam, baserer meningene sine på fordommer, gjør hele folkegrupper til vandrende stereotypier i negativt fortegn

jeg klarer ikke å holde kjeft når det skjer

«alle muslimer» «alle serbere» «alle samer» «alle kvinner» «alle blondiner» «alle whatever» – det finnes ingen «alle», ingen er «alle», vi er sju milliarder individer på denne jorda og ingen av oss er en stereotypi

jeg kommer aldri til å godta det

jeg kommer alltid til å ville nyansere bildet

om jeg er en kverulant, er det basert på det ønsket, på behovet for å nyansere bildet, peke på puslespillbitene som blir oversett, satt på feil plass, så konteksten blir forvridd

så jeg krangler

hele tida

på facebook

kommentar på kommentar

det er ikke greit å kalle muslimer for «muslinga», islam for «pedofiles paradis»

det er ikke greit å fortsette å holde hardnakket fast på denne misforståelsen, fordommen, om at islam har skylda for rævva menneskelig oppførsel, at barnebruder er greit fordi Muhammed gifta seg med ungjenter, som alle andre menn i Det gamle testamentet, var ikke Noah 90 år da han giftet seg med en 11-åring, var ikke Maria, den hellige mor, mellom 11 og 14 år da hun fødte Guds sønn?

jeg leste en artikkel i dag om USAs problem med tvangsekteskap og barneekteskap (muslimer, hinduer, katolikker, whatevers), en ti år gammel gutt gifta bort til ei atten år gammel jente, i USA, godkjent av dommeren, ei 12 år gammel jente til en mye eldre mann, godkjent av dommeren, i USA

det er så lett å se på andre kulturer og ta et utdrag av den som et skrekkeksempel som plutselig gjelder alle, det er så lett å glemme at det fremdeles bare er et eksempel, ikke symptomatisk, ikke vanen – og det er lett å glemme at gifte mindreårige ikke bare er prepubertale jenter som giftes til godt voksne menn og misbrukes, det er alle ekteskap inngått frivillig, ved arrangement eller tvang, der den ene parten eller begge partene er under 18 år

det er svart-hvitt at barn ikke skal tvinges til ekteskap og misbrukes

men «barneekteskap» er ikke svart-hvitt

det er ikke «islamsk» like lite som det er «kristent»

det er ikke «arabisk» like lite som det er «afrikansk»

det er et fenomen født ut av en tid da kvinner var menns eiendom, og giftermål var allianser som sikret familiene økonomisk i framtiden, sikret trygghet. newsflash: den tiden er ikke forbid.

det er et fenomen som ikke bare er ment for å skade jenter, men også for å beskytte dem, for i krig er jenter fritt vilt, seksualitet og giftemål et våpen.

jeg nekter å tro det er jeg som er den naive når jeg påstår at de aller fleste mennesker syns at å ha sex med prepubertale og veldig unge tenåringsjenter er feil når man er en voksen mann er helt feil. det er fucka. det er helt forkastelig. det er like forkastelig om kjønnene er snudd om, om kvinnen er eldre, om gutten er et barn. det skal ikke skje.

å stigmatisere en gigantisk folkegruppe basert på et fucka mindretall, dét er naivt, dér har du naiviteten. det er naivt å la seg rive med av de som sender ut frykt i samfunnet, basert på feilaktige påstander og historieforfalskning. det er naivt å tro alt man lesere på internett. det er naivt å tro at under de 61 tilfellene av gifte mindreårige, langt under én prosent av alle asylsøkere som kom til Norge, skal symbolisere moralsk forkvaklethet blant muslimer, syrere, innvandrere. det er naivt å la seg bruke av sjølerklærte nynazister, «rasebevisste» og andre høyreekstreme i den kulturkrigen de så gjerne vil starte, gjennom å dele usannheter, ukritisk, uten å gidde å gjøre den minste lille kritiske analyse eller faktasjekk.

det er så jævla naivt.

og så jævla dobbeltmoralsk.

jeg legger nemlig merke til hvem det er som reagerer på disse barneekteskapene (der bruden altså like godt er en jente på 16, 17, som det som definitivt verre er) med harme og sinne. jeg hører vitsene dere lirer av dere. jeg så hva dere skrev da en noen-og-tjue år gammel AUF-politiker fortalte om overgrep hun hadde opplevd som 17-åring, av en lokal partitopp.

«ho va jo over seksten. lovlig!»

«jailbait» – anyone?

men dere ser det såklart ikke. den sammenhengen mellom patriarkalske strukturer, kvinnehat, voldtekt, overgrep, undertrykkelse, kjønnslemlestelse, barnebruder.

en kvinne, en datter – mannens eiendom, mannens ansvar.

#6

for fire år sia begynte jeg på en liste. 39 spørsmål. kom bare til nummer 5. kall det add, eller så glemte jeg det bare, eller så ble jeg demotivert av spørsmål nummer 6, jeg vettafan.

i fire år har jeg tenkt at det er flaut at jeg bare slutta, og etter så få spørsmål. ikke bare fordi kategorien ser så skranten ut, men fordi det er så typisk meg å gå all inn i noe, og så gi opp eller bli lei litt uti. ikke halvveis engang. come on.

så nå begynner jeg igjen.

6. Berätta om bloggarna du läser.

men jeg leser vel egentlig ikke blogger lenger, bortsett fra en tidvis obsession med sophie elise drevet av de siste måneders store diskusjoner, alle de grusomt stygge kommentarene jeg har sett voksne folk slenge rundt seg med (her er en liten heads up: lead by example, dere er faktisk ekte, levende forbilder for ungdommene og barna deres) og en generell fascinasjon og nysgjerrighet for personaen. ellers er nesten alle bloggene jeg likte å lese, borte, bare missing urls i en bloggosfære der stadig nye skudd spirer frem.

men heldigvis er den som lar feet gresse tilbake, noen ganger tar jeg turen innom ingvild telle for friluftsinspirasjon og drop dead gorgeous photos, eller runa, caroline for fine tekster, linn for sitt utvidede kommentarfelt.

men alle de andre er visst borte.

får kanskje finne noen nye da.

spør igjen om et halvt år.

(matbloggene gidder jeg ikke nevne engang)

det er så lenge siden
men jeg skulle ønske jeg hadde kjent deg
i natt, i morges
drømte om nabohuset vårt
gikk opp og ned alle trappene, inn og ut alle rommene
til det rommet
der du forsvant
og gråt

i drømmen gråt jeg
så jeg ikke fikk puste
som jeg satt på kirkebenken
ermene fulle av saltvann
fra klokka ringte
til det var over

til de bar deg ut
til de firte deg ned i jorda
og pakket deg inn

gråt for deg
men gråt mer for ideen om deg
for alt som hadde vært
og ikke ble som jeg hadde tenkt

og nå er jeg så mye eldre enn du noensinne ble
vi er så mange
at det noen gang
slår pusten ut av meg

alle som mangler
var det aldri meningen
at dere skulle være her?

paris paris paris
fordi jeg aldri har vært i beirut
fordi jeg har aldri har vært i bagdad
aldri satt mine bein i mali
eller sett fjellene omringe kabul

som jeg sank sammen på gulvet
den gangen jeg var mange mil unna oslo
mange år unna utøya
men likevel husket stiene
visste hvor jeg brukte å gå
mellom hvilke vegger
og hvilke asfaltkanter
jeg beveget meg fra punkt til punkt

fra punkt til punkt til punkt
fra huset i belleville
til restauranten i rue cail
over jernbanesporene
og videre langs kanalen
til le carillon
en sen kveld, tidlig natt
to uker før skuddene

som kunne truffet meg
den stolen der jeg satt
hun jenta som sto i døråpningen og danset
helt alene, eller
han som serverte oss vin

de spør
hvordan leve med terroren
i lysenes by

hvordan fortsette videre
etter bataclan

men bombene i bagdad
de smeller i en notis
og vi blar forbi

paris blues

jeg dro fra paris
og i baksetet til en taxi lå telefonen min
eller kanskje under setet til sjåføren
skjermen ned, lyden av
og ringte og ringte
uten at noen hørte den

så enda en gang forsvant små biter av livet mitt
og jeg tenkte på hvorfor det er sånn
at alle små ting som før ikke eksisterte
nå betyr så mye
som om du mister minner
fordi du har lagt dem på en enhet
utenfor deg selv

som om du mister historien om livet ditt
fordi den ikke bare er noe du bærer med deg
men noe du fanger glimt av
i blurry mobilbilder
små kjærlighetserklæringer i innboksen
notater på ting du skal huske

alt samlet på ett sted

og så lett å tappa bort
så lett å miste

det øyeblikket da jeg kanskje ubevisst husket at jeg hørte telefonen falle ned på dørken i taxien og løp tilbake for å se, men ikke så telefonen, tenkte at den sikkert lå i veska, som alltid, for en gangs skyld ikke ba noen ringe den, just to be sure

var det øyeblikket jeg skulle hørt på magefølelsen
ikke på hodet

men det er alltid da det glipper
hvorfor glipper det alltid da?
hvorfor glemmer vi at magefølelsen
ikke kommer fra magen
men fra hodet
fra underbevisstheten
fra hjernen, via magen, for å fortelle deg
noe du allerede vet, noe som ligger like under
det bevisste deg, og bobler for å komme opp

hvorfor glemmer vi at magefølelsen er en alarm?

du og jeg, jorda

det går av bomber
over hele verden
hver dag en ny eksplosjon
et nytt smell
virker det som
jeg drikker mindre og mindre kaffe
mer og mer grønn te – igjen
jeg har vært her før
vi har gått rundt sola noen ganger nå
jeg, og du jorda
hvor mange ganger har du tatt turen nå?
hvor mange ting har du sett
men ikke sett
for du ser ikke
har ikke øyne
har ikke munn
ikke nese ikke fingre
en stor rund klump
varm som helvete på innsida
stort sett ganske passelig temperert på utsida
men hvor mange turer har du tatt nå
rundt sola, med Merkur og Venus
innafor deg
og Mars og gasskjempene utafor
snur du noen gang blikket mot dem
vekk fra lyset
er det det du gjør når du heller nordkalotten vekk fra sola
noen måneder av året?
vender du blikket
kroppen, tankene
mot noe du tror finnes der ute
et vagt minne, en følelse
lengter du også hjem
til et stille sted
til fred?

while the hands on the timekey keep turning keep turning, we are never going home

når vi ser bort i fra livet
og eksistensen
hele det forbanna ubegripelige universet
som jeg ikke kan tenke på uten å bli svimmel
og astmatisk

finnes det et større mysterium
enn musikken
og alt den gjør med deg
inni deg
hvordan den får pulsen til å øke
eller synke
hvordan den vrir munnvikene dine
til et smil
eller hvordan den borer seg inn i halsen
og setter seg fast
som en klump du ikke kan svelge bort
før tonene har fada ut
og tatt melodien
og minnene
og tankene
og følelsene

med seg

tusenfryd

det finnes ikke et bilde av meg fra en berg-og-dalbane uten at dødsangsten lyser ut av meg
alle musklene i full beredskap
ansiktet forvridd i en skrekkslagen grimase
kanskje et snev av frydefull skrekk
men alltid angst angst angst

suget i magen når du stuper ned den første bratte bakken
og så den andre, som alltid er enda verre
mens det knaker i treverket rundt deg
og vogna heller så mye at du tror den løsner
tipper overende
slenger deg i bakken
hodet først

eller vektløsheten idet vogna slynger seg rundt en metallstang
og du ser rett ned på bakken, på folk, på trær
og så rett opp i lufta, på skyene, himmelen, fuglene
mens en svimlende følelse av å leve fyller deg
leve, enn så lenge, leve
før du skal dø

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 50 andre følgere