tingene som ikke er

while the hands on the timekey keep turning keep turning, we are never going home

når vi ser bort i fra livet
og eksistensen
hele det forbanna ubegripelige universet
som jeg ikke kan tenke på uten å bli svimmel
og astmatisk

finnes det et større mysterium
enn musikken
og alt den gjør med deg
inni deg
hvordan den får pulsen til å øke
eller synke
hvordan den vrir munnvikene dine
til et smil
eller hvordan den borer seg inn i halsen
og setter seg fast
som en klump du ikke kan svelge bort
før tonene har fada ut
og tatt melodien
og minnene
og tankene
og følelsene

med seg

tusenfryd

det finnes ikke et bilde av meg fra en berg-og-dalbane uten at dødsangsten lyser ut av meg
alle musklene i full beredskap
ansiktet forvridd i en skrekkslagen grimase
kanskje et snev av frydefull skrekk
men alltid angst angst angst

suget i magen når du stuper ned den første bratte bakken
og så den andre, som alltid er enda verre
mens det knaker i treverket rundt deg
og vogna heller så mye at du tror den løsner
tipper overende
slenger deg i bakken
hodet først

eller vektløsheten idet vogna slynger seg rundt en metallstang
og du ser rett ned på bakken, på folk, på trær
og så rett opp i lufta, på skyene, himmelen, fuglene
mens en svimlende følelse av å leve fyller deg
leve, enn så lenge, leve
før du skal dø

#sommer

jeg trodde dette skulle være sommeren som regnet bort
tunge skyer fulle av torden
fulle av regn
fulle av lyn

skyer som rullet over himmelen
mørke, eksplosive, rensende

det ligger enda noe i lufta
jeg venter

i want the magic

vær et dårlig menneske

og jeg vil snu på det
snu på god og dårlig
snu på hva det vil si
å være et menneske

for hva er å være et menneske
et godt menneske
et menneske som er god på å være menneske
og alt det innebærer
av kortenkthet, av dumskap
av egoisme, av selektiv empati
selektiv vennlighet
selektiv omsorg

jeg har aldri sett mennesket i et godt lys
for meg er mennesket en pest
en parasitt
som egler seg fast på jorda
borer seg inn i det helligste
og pumper livet ut av vår eneste, virkelige mor
for meg er mennesket et virus
som sprer seg uten kontroll
uten å tenke på andre
enn seg selv, her og nå

så tenk annerledes
gjør noe nytt
gjør det som mennesket ikke vanligvis gjør
gjør det som mennesket ikke alltid er så flink til
er så god til

vær et dårlig menneske
lær av dine feil
ta ansvar for det du gjør
ta ansvar for det andre gjør
ta ansvar for konsekvensene av at
du eksisterer sammen med
altfor mange milliarder andre mennesker
som ikke er privelegerte nok til å velge det beste
for fellesskapet

sånn som du er
og jeg er
og vi er

kunne gått på BI, men æ vil ikke bli en hestkuk

takk til Magnus Eliassen for denne her

det er vår

overalt er det vår
jeg vet ikke hvor den begynner
om det er i lufta det starter
for å spre seg nedover
varm luft varmer kald jord
varmer frøene, varmere spirene
så de gror, vokser opp, grønnere og grønnere
eller om det starter i jorda
at varmen fra den innerste kjernen
– samtidig som vår halvkule av jorda
vender seg mot sola igjen
fra mørke til lys –
siver opp gjennom jordskorpa
og – nei – jeg vet, jeg vet hvor det starter
selvfølgelig vet jeg hvor det starter

vi lever på solas nåde
det starter i et inferno
og fra infernoet får vi næringen
til vårt eneste paradis
vårt eneste hjem

(og vi tar og vi tar og vi tar
tramper over, raserer, river ned, sprenger oss vei
gjennom fjellene, åsene, under vannskorpen
sprøyter gift i jorda, gift i lufta

vi har ikke et paradis lenger
det ligger rester igjen, spredt over jorda
men vi hogger det ned og spiser det opp
til alt vi har er et hjem
der vi prøver å skyve rotet, skitten
under et bulende teppe
og det kommer til å eksplodere
en dag

right in our faces)

det er noe galt med hodet mitt
jeg vet det
det er tankene mine
de tar kontrollen
noen ganger

og jeg lar dem
kverne over alt som ikke
betyr noe, lenger

men de prøver likevel, tankene
de kan få alt til å bety noe
bare ikke det som er virkelig
bare ikke det som er her, nå
det legger de ikke alltid så mye vekt på

istedet leter de etter noe annet
noe som er feil
en sprekk
stedet der fundamentet kan sprekke

for det finnes alltid en sprekk
et sted der lyset siver ut
og mørket siver inn

jeg kan ikke bygge vegger i sinnet mitt
jeg kan ikke fylle sprekkene med sement
jeg kan ikke holde lyset inne

noen ganger tror jeg
det er fordi jeg ikke vil
fordi det er dette jeg kan
dette jeg kjenner til

og det er så skummelt å
gi slipp

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 49 andre følgere