From the law of time-charged space and space-bound time, there follows the fact that the screenplay, in contrast to the theater play, has no aesthetic existence independent of its performance, and that its characters have no aesthetic existence outside the actors. –Erwin Panofsky; «Style and Medium in the Motion Pictures»
Det handler om den fundamentale forskjellen mellom et teaterstykkes og en films mål. Eller, kanskje forskjellen mellom målet til teaterstykkets og filmens skaper/forfatter/auteur/manusforfatter; skriver du et teaterstykke ønsker du at det skal kunne spilles om og om igjen, over hele verden, til all tid. Du vil skrive en «imperishable jewel», skrive deg inn i evigheten. Skriver du derimot et manus til en film, ønsker du at dette manuset skal bli én film; filmes det på nytt er det et nytt verk. Det er en re-make, og de ikke så innmari hyppige; vi forbinder filmen med originalen: Psycho er ikke Psycho. Det er en grunn til at folk kommer med sånne kommentarer:
My biggest question is «Why did they re-make a classic Hitchcock movie?» It’s a «no-win» situation. The original, with Tony Perkins and Jamie Lee’s mom (Janet Leigh), is so indelible on our minds that even subconsciously we compare the two. (…) Had this been a completely original film I would probably rate it 5 or 6 for some entertainment. As an inferior re-make, I rate it «4». (imdb.com)
Det er fordi vi har en forestilling om originial og kopi. En film er en original, et enestående (men ikke nødvendigvis enestående bra) verk. Det er som et maleri: Du kan male like bra som Van Gogh, men du er ikke Van Gogh, altså er ikke bildet du har malt «ekte». Vi ønsker ikke å forholde oss til kopier når det gjelder musikk heller, å gå på en konsert for å høre noen covre yndlingsbandet og yndlingslåtene dine er knappest ansett som en normal og respektabel ting å gjøre. Det samme gjelder filmen, som om det er en aura knytte til originale verk som blir bevart på et eller annet vis. Det samme gjelder ikke for teaterstykker. De er ikke knyttet uløselig til den første besetningen (enda de kalles nettopp originalbesetningen), men til forfatteren bak, og den auraen forsvinner ikke selv om nye skuespillere og regissører tolker stykket på nytt, selv om det tar nye vendinger og endres på: det er likevel Ibsen og Shakespeare, Beckett og Jelinek. «Magien» knyttes til stykket, karakterene eksisterer videre selv om skuespilleren dør (eller bare byttes ut. Den eneste plassen innafor filmens verden denne regelen ikke gjelder, er vel såpeoperaen, men den tilhører jo et annet univers):
«Othello and Nora are definite, substanital figures (…) they can be played well or badly, and they can be «interpreted» in one way or another; but they mos definetely exist, no matter who plays them or even wehether they are played at all. The charachter in a film, however, lives and dies with the actor.» (fremdeles Erwin Panofsky, fremdeles «Style and Medium in the Motion Pictures»)
Nå ble riktignok denne artikkelen skrevet for veldig, veldig, veldig mange filmer siden (godeste Erwin har jo faktisk vært død og begravet siden 1968): Det er ikke slik at til og med historiske personer eller karakterer (eller personer, som vi egentlig sier på norsk) fra romaner er uløselig knyttet til skuespilleren som spiller dem: Å påstå at for eksempel Anna Karenina alltid vil være personifisert av Greta Garbo er en temmelig vågal påstand. Her kan filmen være som teateret; personer hentet fra historien og romanene har en eksistens utenom filmen, og kan derfor filmes på nytt og på nytt, i forskjellige versjoner. Det er ikke noe problem, vi aksepterer det som en filmatisering, en adapsjon av noe allerede eksisterende. Men Panofsky har et poeng: Fiktive personer som først dukker opp på film er nemlig en helt annen sak. Det er der skuespilleren blir karakteren, det er der karakteren dør med skuespilleren. Det finnes ingen andre som kan spille borger Charles Kane og slippe unna med det, Orson Welles er Kane. Alt annet vil bare være en blek etterligning, det vil bli tatt som et forsøk på bedrageri.
En historie vi første gang møter som film, vil alltid være Filmen. Skuespillerne i den kan spille godt eller dårlig, det har ingenting å si, noen andre kan ikke kommer å være dén karakteren i dén filmen på nytt. Skal man spille inn en film på nytt må man nesten ha noe nytt å si. Som med sangene som dukket opp etter at teknikken til å spille dem inn og bevare dem for ettertiden kom: Vi forbinder sangen med den første som sang den (minus standardversjonene), i alle fall når sangeren også er komponisten. Å skille sangen fra personen bak blir umulig, og skal noen gjøre en cover av denne allerede-innspilte sangen, så må de komme med noe nytt, de må gi sangen et nytt lag. Gjøre den til sin egen, som en Idoldommer ville sagt det.
Når det gjelder klassiske komposisjoner er ståa helt annerledes. Symfonier spilles på nytt og på nytt, og er fremdeles Beethovens 5. og Mozarts Requiem, uansett hvor radbrekka de nå måtte bli.