jeg klager ikke

men det er fryktelig irriterende å merke at man egentlig kunne nok til å få en A, men ikke klarer å få det ut der og da.

muntlig eksamen; velsignelse og forbannelse. det går så fort (og er like fort over), og du må prestere foran folk og får prestasjonsangst og surrete hodet. man føler at det gikk ganske greit, men man er ikke helt sikker på det nøyaktige nivået, og så man er (eller, i alle fall jeg) uendelig fornøyd med B, helt til nervøsiteten har sluppet kvelertaket på hjernecellene dine og alt det du faktisk kunne si mye om, men ikke klarte å huske når du satt der bare rrrramler inn, og du innser at du (med ca to ukers laber gjennomgang av pensum) faktisk kunne nok til å klare å hale i land en A. om du bare ikke hadde glemt det, da.

men altså, jeg klager ikke, jeg er ikke misfornøyd, jeg er bare … vel. irritert på meg selv. og det må jo være lov, enda så ufruktbart det er. jeg kommer nok over det, til slutt.

(og når jeg bare har fått levert søknaden om forhåndsgodkjenning (som må leveres idag) og flikka litt på den feministiske analysen av Surfacing, så er det jo faktisk sommerferie. og i kveld er det grillings og øllings, og fint vær i helga og herregud: jeg har jo strengt tatt ingenting å klage over – livet er fint og lett! jeg fikk en god karakter på pensum jeg såvidt har lest, jeg har fine folk i livet mitt, det er varmt og sol, jeg har penger og mat og klær, sommerferien rett rundt hjørnet og Singapore bare to måneder unna. nok selvmedlidenhet fra denne kanten: husj, bort med deg!)

jaåkei

så har jeg visst eksamen imorra. klokka ni må jeg være i P.A. Munchs hus, våken og klar til å svare på spørsmål om haptisk persepsjon, dynamisering av rom, tidsbilde, diskontinuitet, dybdefokus og vidvinkel, indeksikalitet, diegetisk og ikke-diegetisk musikk, det post-humane og montasje. men ikke ikonoklasme, for det skrev jeg jo om.

jeg skal visualisere en liten and foran meg, for som Lindsay sier: «ingenting hemskt kan hända med en anka i förgrunden». evt gjør jeg slik når jeg ikke husker/har peiling på det jeg blir spurt om: Kremt: dette er vel gjerne et klassisk eksempel på det Stiegler sier: for å huske må vi glemme. det er det jeg har gjort.

men forhåpentligvis kan jeg svare for meg, forhåpentligvis har jeg klart å skjønne mer enn jeg tror. det virker jo som alle andre tror det. skjønt, eksamen og jeg, vi er det klassiske eksempel på The Secrets feilaktighet: jeg forventer det verste og det går bra – jeg forventer det beste og det går elendig. in your face, Oprah. (men yay for at du kjører vegansk 21-dagers kur)

the hot-or-not of modern aesthetic theory

vad säger ni;

heit?

eller ikke så heit?

feel free til å bedømme de døde, smarte mennene kun på utseende og stil (de var jo tross alt estetikere, da må det jo være lov). Bazin eller Eisenstein (som neppe har et etternavn som ligner på Einstein uten grunn)? Franskmannen eller russeren? Sophie’s choice!

og til kommentarer om at dette bare er prokrastinering og ikke eksamenspugging, så vil jeg bare si at det finnes flere måter å lese til eksamen på.

(håper jeg)

kakaoens oppkvikkende virkning

settes det stor pris på i eksamenstider

også så fabelaktig at forskning.no kan informere meg om at kakao er sunnere enn både rødvin og grønn te (og  naturligvis sort te, den er jo ikke engang særlig sunn), i tillegg til å beskytte mot høyt blodtrykk (som man tydeligvis kan få av mye salt i kosten. heh. enda en god grunn til å drikke kakao for meg, i alle fall), beskytte mot demens og være bra-bedre-best mot hoste.

jeg hoster ikke nå, så da stemmer det vel da.

det er enkel, elementær rasmus berg-logikk.

estetisk-teoretisk hodepine

blindern

lesesal

kopiering av artikler

lese artikler

lese artikler og ikke egentlig skjønne hva man leser

få vondt i hodet

drømme om jordbær, sjokolade, gress under føttene og frisk luft

eventuelt alt som ikke er digitalization, spatialization, cannibalization og field of depth eller depth of field eller sammafan

deleuze er ei tøs, jeg blir ør i hodet av recollection og sheets of past og tidsbilde

men jeg vet i alle fall at «Panserkrysseren Potemkin» høres bedre ut enn «The Battleship Potemkin»

(det er noe med allitterasjonen)

:de kunne lage film i gamle dager og(så)

hurra …

så mye for den jublinga.

ikke at jeg er overraska, altså. vi lever tross alt i den progressive miljønasjonen Norge, der miljøvern og føre-vár-prinsippet er selve grunnsteinen i politikken vi fører.

eller for å si det med nittitallet: NOT.

kjøkkenstudering

jeg prøvde å tilrettelegge for kveldsstudier på kjøkkenbordet:

funka det?

vel. jeg og panofsky er vel ikke så innmari mer homeboys nå enn vi var for [insert tid siden siste post] timer siden, men det ble triveligere her i alle fall. og lysene gjorde meg varm.

én time til jeg i alle fall bør begynne å bevege meg mot senga, så jeg kommer meg opp ca kvart på halv seks i morra tidlig, og kommer meg på jobb til halv sju (halv sju? det hele er veldig merkelig, men jeg må ha svart bukse og hvit skjorte, så noen har leid sentrum scene til et arrangement og vil ha servering grytidlig. jeg er litt spent på hvem disse menneskene viser seg å være). godspeed.

akademisk kvarter

From the law of time-charged space and space-bound time, there follows the fact that the screenplay, in contrast to the theater play, has no aesthetic existence independent of its performance, and that its characters have no aesthetic existence outside the actors. –Erwin Panofsky; «Style and Medium in the Motion Pictures»

Det handler om den fundamentale forskjellen mellom et teaterstykkes og en films mål. Eller, kanskje forskjellen mellom målet til teaterstykkets og filmens skaper/forfatter/auteur/manusforfatter; skriver du et teaterstykke ønsker du at det skal kunne spilles om og om igjen, over hele verden, til all tid. Du vil skrive en «imperishable jewel», skrive deg inn i evigheten. Skriver du derimot et manus til en film, ønsker du at dette manuset skal bli én film; filmes det på nytt er det et nytt verk. Det er en re-make, og de ikke så innmari hyppige; vi forbinder filmen med originalen: Psycho er ikke Psycho. Det er en grunn til at folk kommer med sånne kommentarer:

My biggest question is «Why did they re-make a classic Hitchcock movie?» It’s a «no-win» situation. The original, with Tony Perkins and Jamie Lee’s mom (Janet Leigh), is so indelible on our minds that even subconsciously we compare the two. (…) Had this been a completely original film I would probably rate it 5 or 6 for some entertainment. As an inferior re-make, I rate it «4». (imdb.com)

Det er fordi vi har en forestilling om originial og kopi. En film er en original, et enestående (men ikke nødvendigvis enestående bra) verk. Det er som et maleri: Du kan male like bra som Van Gogh, men du er ikke Van Gogh, altså er ikke bildet du har malt «ekte». Vi ønsker ikke å forholde oss til kopier når det gjelder musikk heller, å gå på en konsert for å høre noen covre yndlingsbandet og yndlingslåtene dine er knappest ansett som en normal og respektabel ting å gjøre. Det samme gjelder filmen, som om det er en aura knytte til originale verk som blir bevart på et eller annet vis. Det samme gjelder ikke for teaterstykker. De er ikke knyttet uløselig til den første besetningen (enda de kalles nettopp originalbesetningen), men til forfatteren bak, og den auraen forsvinner ikke selv om nye skuespillere og regissører tolker stykket på nytt, selv om det tar nye vendinger og endres på: det er likevel Ibsen og Shakespeare, Beckett og Jelinek. «Magien» knyttes til stykket, karakterene eksisterer videre selv om skuespilleren dør (eller bare byttes ut. Den eneste plassen innafor filmens verden denne regelen ikke gjelder, er vel såpeoperaen, men den tilhører jo et annet univers):

«Othello and Nora are definite, substanital figures (…) they can be played well or badly, and they can be «interpreted» in one way or another; but they mos definetely exist, no matter who plays them or even wehether they are played at all. The charachter in a film, however, lives and dies with the actor.» (fremdeles Erwin Panofsky, fremdeles «Style and Medium in the Motion Pictures»)

Nå ble riktignok denne artikkelen skrevet for veldig, veldig, veldig mange filmer siden (godeste Erwin har jo faktisk vært død og begravet siden 1968): Det er ikke slik at til og med historiske personer eller karakterer (eller personer, som vi egentlig sier på norsk) fra romaner er uløselig knyttet til skuespilleren som spiller dem: Å påstå at for eksempel Anna Karenina alltid vil være personifisert av Greta Garbo er en temmelig vågal påstand. Her kan filmen være som teateret; personer hentet fra historien og romanene har en eksistens utenom filmen, og kan derfor filmes på nytt og på nytt, i forskjellige versjoner. Det er ikke noe problem, vi aksepterer det som en filmatisering, en adapsjon av noe allerede eksisterende. Men Panofsky har et poeng: Fiktive personer som først dukker opp på film er nemlig en helt annen sak. Det er der skuespilleren blir karakteren, det er der karakteren dør med skuespilleren. Det finnes ingen andre som kan spille borger Charles Kane og slippe unna med det, Orson Welles er Kane. Alt annet vil bare være en blek etterligning, det vil bli tatt som et forsøk på bedrageri.

En historie vi første gang møter som film, vil alltid være Filmen. Skuespillerne i den kan spille godt eller dårlig, det har ingenting å si, noen andre kan ikke kommer å være dén karakteren i dén filmen på nytt. Skal man spille inn en film på nytt må man nesten ha noe nytt å si. Som med sangene som dukket opp etter at teknikken til å spille dem inn og bevare dem for ettertiden kom: Vi forbinder sangen med den første som sang den (minus standardversjonene), i alle fall når sangeren også er komponisten. Å skille sangen fra personen bak blir umulig, og skal noen gjøre en cover av denne allerede-innspilte sangen, så må de komme med noe nytt, de må gi sangen et nytt lag. Gjøre den til sin egen, som en Idoldommer ville sagt det.

Når det gjelder klassiske komposisjoner er ståa helt annerledes. Symfonier spilles på nytt og på nytt, og er fremdeles Beethovens 5. og Mozarts Requiem, uansett hvor radbrekka de nå måtte bli.