tingene som ikke er

Måned: juni, 2008

i den byen som va din førr lenge siden

… føles det som om den er litt min fremdeles. selv om å finne vegansk mat gir kreativitetstrim og 9 grader og regn ikke akkurat oser av sommer, så er det deilig å kjenne havlufta slå imot meg med en gang jeg går ut døra. dette er ikke en by, det er byen, den som ligger trygt plassert i hjertekammeret mitt.

stødig puls, pust ut nå.

og jeg har en forkjølelse i meg, etter uker i limbo og kaos og uvisshet og stress (og en særdeles kjølig siste natt i senga mi, i en sovepose som ikke var tjukk nok), og jeg aner ikke helt hvilken tilstand leiligheta egentlig ble forlatt i, og jeg må ringe folk og fe, registrere meg på universitetet i SIngapore sine sider, ta en legesjekk, ordne papirer, kvitteringer, refusjoner … men det er greit. en god natts søvn,  og så er alt vel i morra. det kommer en dag, og det kommer flere, og de blir så fine, så fine.

jeg kjenner jeg har troa nå.

siste lørdag i oslo

sur mine & sår. kunne jeg i det minste ha dratt en «fylla har skylda» hadde det i det minste vært en slags morsom historie, men jeg tror faktisk at jeg bare datt, at det kunne skjedd i hvilken som helst tilstand. jeg sklei. skoene i størrelse trettifem er for store. jeg tror de egentlig er trettiseksere going on trettisju, så store er de. og jeg sklei. inni skoen, og under, nedover asfalten. vips, skrubbsår på kneet, akkurat som i gamle dager da jeg ikke var så redd for å skade meg, da kroppen og jeg var noe som hang sammen i en lett og tøyelig figur; ikke noe skrøpelig jeg måtte passe på: «min kropp» som om jeg er noe annet enn kroppen min og som kroppen er noe dette andre jeg-et eier. sinn-kropp. eller sjel-kropp, om du vil. jeg tror ikke på dualiteten, på splittelsen, jeg tror den er der som en illusjon vi har skapt, men jeg tror ikke den bør være der. man bør alltid etterstrebe helhet. man bør etterstrebe å bringe sine fragmenterte deler sammen. eventuelt bare innse at det ikke finnes noe som er løsrevet fra alt det andre, for alt henger sammen med alt.

det sa i alle fall kvantefysikeren med strupekreft på sopranos i natt. jeg holder med han.

(eller i går natt? eller natt til idag? tid-på-døgnet-begreper blir alltid så forvirrende når klokka har bikka tolv på natta. 00:00: vi starter på nytt, velkommen til ground zero)

jeg pakker livet mitt ned i esker

det vil si, livet mitt slik det manifesterer seg i materielle ting; klær, bøker, cd-er, filmer, stearinlys og en hel mengde løsark. ark ark ark; overalt: skole, tull, utklipp, skriblerier; det ligger ark overalt, i alle kriker og kroker. og jeg hater å kaste dem, for jeg merker at hver gang jeg finner et ark så husker jeg noe: et syn, en lyd, en lukt, en følelse. det er derfor jeg hater å kaste ting, punktum. det materielle er kanskje bare noe som tynger oss, binder oss fast, men om det er slik det er, så er det også slik at det binder oss fast i oss selv, i livene vi har levd. derfor holder det ikke bare å «ta et bilde», derfor må jeg holde tingene i hendene mine, kjenne dem og bli satt tilbake til et punkt på livslinja mi som har passert og aldri kommer tilbake igjen, men som på en merkelig måte ligger innkapslet i disse tingene som tilsynelatende bare blir fler og fler etterhvert som jeg pakker ned.

det er rart.

og jeg angrer litt på at jeg aldri kom meg ut ikveld likevel. men etter gårdagens jobbfestfyll til fem kroner øla, så er det kanskje like greit.

(bare at det ikke er det likevel)

auda

sitter inne i finværet og syns det er altfor varmt til å konsentrere seg om dusteoppgaveskriving; hendene mine blir klamme av å hvile på pc-en, hodet mitt koker, og det bare i 23 grader.

i høst skal jeg bo i singapore. der ligger snittemperaturen på 27 grader. jeg vet ikke helt hva jeg har tenkt på.

you can take the road that takes you to the stars, i can take the road that’ll see me through

for tre år sia bodde jeg fremdeles på et tomannsrom på folkehøgskole.

nei, for tre år sia hadde jeg vært hjemme i over to uker. tida går fort, men hvis vi sier at jeg, for tre år og tre uker sia fremdeles bodde på et tomannsrom på folkehøgskole, så kan jeg fortsette tankerekka. nei, la oss skru tida tilake tre uker (fire?), la oss late som om dette er først i mai og begynne på nytt:

for tre år sia bodde jeg fremdeles på et tomannsrom på folkehøgskole. det var det året jeg reiste med tog, og gjorde det grundig. fra Røra stasjon til Trondheim og tilbake igjen kanskje en gang i måneden, fra Røra stasjon til steinkjer, fra Steinkjer til Fauske en time senere (og en time etter der igjen; buss til Harstad (med bytte i Lødingen. alt for å komme seg billig og miljøvennlig hjem. takk til Staten for lettvintheten). jeg reiste med nattoget; verden utenfor var mørk og kald, det var alltid høst eller vinter, toget som rullet og duret gjennom natta og småbyer, lyktestolpene langs skinnegangen som lyste opp kupeen som hjerteslag. ga-donk.

jeg våknet alltid i Mo i Rana når jeg reiste nordover, en gang i firetida, av at toget stoppet, og nattestillheten ombord var så høylydt at jeg som regel ikke sovna før toget hadde starta igjen. dessuten kom det alltid folk på, midt på natta, med kofferter og sko og nattelyder. det er noe med natta, noe med hvordan lydene forplanter seg i rommet, det er et eget rom, en egen dimensjon; nattelydene på toget: mer dempede og myke, men likevel så hørbare at man ikke hører hvor stille det egentlig er.

så jeg reiste mye med tog. jeg tok toget oppover og nedover, min verden ser ut som den gjør på kartet: nord er oppover og oppover helt til du kommer til toppen og må begynne å vende nesen sørover igjen. jeg sov med en rødstrikket ullponcho over meg, jeg hadde Alt Jeg Eide med meg (slik må det i alle fall ha virka, der jeg kom drassende langs perrongen eller mellom toget og bussen med opptil fem kolli; ryggsekk, koffert, bag, plastposer; crazy baglady, men jeg fikk alltid hjelp av menn. jeg var vel søt nok til det), og jeg hørte på Nick Drake, alltid på Nick Drake. jeg har hørt gjennom hele Pink Moon mens toget har frakta meg langs skinnegangene; hjemover, hjemmefra, musikken i takt med toget, så jeg var i takt med toget og rytmen av reisen. turen tok til sammen søtten timer. det var slitsomt, jeg følte meg skitten og trøtt, men jeg har savna det sia turene tok slutt. å ikke bare reise, men å faktisk være på reise, kjenne at du blir tatt en plass, at du beveger deg, at du ikke bare dukker opp på en flyplass og plutselig er på den neste, men at du kjenner rytmen som frakter deg duve under føttene dine, opp gjennom setenes metallskjelett, hele tiden mens Nick Drake synger togrytmen inn i øret ditt

and now we rise / and we are everywhere / and now we rise from the ground

nick drake