you can take the road that takes you to the stars, i can take the road that’ll see me through

for tre år sia bodde jeg fremdeles på et tomannsrom på folkehøgskole.

nei, for tre år sia hadde jeg vært hjemme i over to uker. tida går fort, men hvis vi sier at jeg, for tre år og tre uker sia fremdeles bodde på et tomannsrom på folkehøgskole, så kan jeg fortsette tankerekka. nei, la oss skru tida tilake tre uker (fire?), la oss late som om dette er først i mai og begynne på nytt:

for tre år sia bodde jeg fremdeles på et tomannsrom på folkehøgskole. det var det året jeg reiste med tog, og gjorde det grundig. fra Røra stasjon til Trondheim og tilbake igjen kanskje en gang i måneden, fra Røra stasjon til steinkjer, fra Steinkjer til Fauske en time senere (og en time etter der igjen; buss til Harstad (med bytte i Lødingen. alt for å komme seg billig og miljøvennlig hjem. takk til Staten for lettvintheten). jeg reiste med nattoget; verden utenfor var mørk og kald, det var alltid høst eller vinter, toget som rullet og duret gjennom natta og småbyer, lyktestolpene langs skinnegangen som lyste opp kupeen som hjerteslag. ga-donk.

jeg våknet alltid i Mo i Rana når jeg reiste nordover, en gang i firetida, av at toget stoppet, og nattestillheten ombord var så høylydt at jeg som regel ikke sovna før toget hadde starta igjen. dessuten kom det alltid folk på, midt på natta, med kofferter og sko og nattelyder. det er noe med natta, noe med hvordan lydene forplanter seg i rommet, det er et eget rom, en egen dimensjon; nattelydene på toget: mer dempede og myke, men likevel så hørbare at man ikke hører hvor stille det egentlig er.

så jeg reiste mye med tog. jeg tok toget oppover og nedover, min verden ser ut som den gjør på kartet: nord er oppover og oppover helt til du kommer til toppen og må begynne å vende nesen sørover igjen. jeg sov med en rødstrikket ullponcho over meg, jeg hadde Alt Jeg Eide med meg (slik må det i alle fall ha virka, der jeg kom drassende langs perrongen eller mellom toget og bussen med opptil fem kolli; ryggsekk, koffert, bag, plastposer; crazy baglady, men jeg fikk alltid hjelp av menn. jeg var vel søt nok til det), og jeg hørte på Nick Drake, alltid på Nick Drake. jeg har hørt gjennom hele Pink Moon mens toget har frakta meg langs skinnegangene; hjemover, hjemmefra, musikken i takt med toget, så jeg var i takt med toget og rytmen av reisen. turen tok til sammen søtten timer. det var slitsomt, jeg følte meg skitten og trøtt, men jeg har savna det sia turene tok slutt. å ikke bare reise, men å faktisk være på reise, kjenne at du blir tatt en plass, at du beveger deg, at du ikke bare dukker opp på en flyplass og plutselig er på den neste, men at du kjenner rytmen som frakter deg duve under føttene dine, opp gjennom setenes metallskjelett, hele tiden mens Nick Drake synger togrytmen inn i øret ditt

and now we rise / and we are everywhere / and now we rise from the ground

nick drake