jeg pakker livet mitt ned i esker

det vil si, livet mitt slik det manifesterer seg i materielle ting; klær, bøker, cd-er, filmer, stearinlys og en hel mengde løsark. ark ark ark; overalt: skole, tull, utklipp, skriblerier; det ligger ark overalt, i alle kriker og kroker. og jeg hater å kaste dem, for jeg merker at hver gang jeg finner et ark så husker jeg noe: et syn, en lyd, en lukt, en følelse. det er derfor jeg hater å kaste ting, punktum. det materielle er kanskje bare noe som tynger oss, binder oss fast, men om det er slik det er, så er det også slik at det binder oss fast i oss selv, i livene vi har levd. derfor holder det ikke bare å «ta et bilde», derfor må jeg holde tingene i hendene mine, kjenne dem og bli satt tilbake til et punkt på livslinja mi som har passert og aldri kommer tilbake igjen, men som på en merkelig måte ligger innkapslet i disse tingene som tilsynelatende bare blir fler og fler etterhvert som jeg pakker ned.

det er rart.

og jeg angrer litt på at jeg aldri kom meg ut ikveld likevel. men etter gårdagens jobbfestfyll til fem kroner øla, så er det kanskje like greit.

(bare at det ikke er det likevel)