siste lørdag i oslo

sur mine & sår. kunne jeg i det minste ha dratt en «fylla har skylda» hadde det i det minste vært en slags morsom historie, men jeg tror faktisk at jeg bare datt, at det kunne skjedd i hvilken som helst tilstand. jeg sklei. skoene i størrelse trettifem er for store. jeg tror de egentlig er trettiseksere going on trettisju, så store er de. og jeg sklei. inni skoen, og under, nedover asfalten. vips, skrubbsår på kneet, akkurat som i gamle dager da jeg ikke var så redd for å skade meg, da kroppen og jeg var noe som hang sammen i en lett og tøyelig figur; ikke noe skrøpelig jeg måtte passe på: «min kropp» som om jeg er noe annet enn kroppen min og som kroppen er noe dette andre jeg-et eier. sinn-kropp. eller sjel-kropp, om du vil. jeg tror ikke på dualiteten, på splittelsen, jeg tror den er der som en illusjon vi har skapt, men jeg tror ikke den bør være der. man bør alltid etterstrebe helhet. man bør etterstrebe å bringe sine fragmenterte deler sammen. eventuelt bare innse at det ikke finnes noe som er løsrevet fra alt det andre, for alt henger sammen med alt.

det sa i alle fall kvantefysikeren med strupekreft på sopranos i natt. jeg holder med han.

(eller i går natt? eller natt til idag? tid-på-døgnet-begreper blir alltid så forvirrende når klokka har bikka tolv på natta. 00:00: vi starter på nytt, velkommen til ground zero)

Reklame