lys natt

Sola skinner hele døgnet, bare avbrutt av høge fjell og skyer. men himmelen er lys, alt er lyst; lufta er klar, havet blikkstille.

Det har vært festspill i byen. Jeg var forkjøla, og snart var mer eller mindre alle de andre også forkjøla. Jeg fraskriver meg ansvar, jeg tror forkjølelsene kom fra alle kanter: Fra stress, ni grader og regn og utenfra den harde kjerne av overambisiøse frivillige som gladelig ofrer søvn, helse og ferie for å avvikle tidenes festspill. Det er alltid tidenes festspill nå for tida, Birger Carlsen kan sine ting.

Men uansett. Hva kan jeg si? Jeg er fremdeles lettere ør i hodet etter de siste to ukene; etter vasking, pakking, flytting, jobbing, frivillighet, dårlig vær, konserter, forestillinger, forkjølelse, optikertime, legetime, mottatte karakterer, innvilga boplass i på NUS‘ campus (nærmere bestemt Raffle’s Hall), manglende søvn og uteliv, toppet med tidenes gratiskalas (ta med penger til drikke utover kvelden, sa de, og ga oss velkomstdrikke før avreise, velkomstdrikke ved ankomst, to drikker til mat, to drikkebonger og mystiske bonger som bare dukket opp; jeg hadde konstant tre bonger igjen, helt til jeg hadde én. Og den rakk jeg ikke drikke opp engang). Nachspiel på kaia, med primitiv boomblaster. En høylytt time (i alle fall), rett utfor Kulturhusets innebygde hotell før politiet kom og jaga oss bort, inn i sollyset som runda fjellene og spredde varme utover byen.

Jeg er et halvt døgn forskjøvet, og ikke helt klar for hverdagen. Bare at det er ikke hverdag, strengt tatt. Det er sommer selv om jeg jobber: Folk, ferie, festligheter. Det finnes ingen hverdag lenger, når jeg tenker meg om føler jeg ikke at jeg har hatt en hverdag siden videregående. Alt er et mellomstadie. Nå er jeg her. Snart er jeg i Singapore. Snarere enn jeg helt klarer å fatte. Om under en måned, faktisk. Én måned! Og likevel en evighet.

Herlighet. Søvn neste. Midt i lyse natta.

Reklame