it’s all downhill from here, so naturally i can’t stay

fryktelig lenge siden nå

men det hender jeg tenker på deg

og om du fremdeles leser det jeg skriver

du kan gjerne si noe da

«hei», for eksempel

vel

jeg bare tenker høyt

det bløs hardt på toppen

og så fra motsatt side:

Nevnte jeg at jeg var på Bjarkøy i helga? Vel, det var jeg i alle fall, og jeg fikk endelig tatt en tur opp på Stongheia. Kartet sier kanskje Stangheia, men jeg sier meg uenig. Uansett vokal er det så lenge sia jeg har vært der oppe at jeg ikke engang klarer å huske når den siste gangen var. Muligens var det en kombinert første-og sistegang, en gang rundt 2.klassen på barneskolen. Det er uansett for dårlig. Flaut, faktisk. Toppen er jo ikke akkurat fjellheimen. 238 meter over havet er et punkt det absolutt burde være mulig å nå oftere enn hvert femtende år. Fra og med nå, i alle fall! Det var forresten helt nydelig. Til tross for de 238 fluene som fulgte oss opp (meg og søskenbarn og fotograf av overstående bilder; Christina) og en traktorvei som så ut som den skulle lede oss trygt gjennom skogen og til andre sida av øya, bare for å ende opp i et eneste stort buskas av ingenting, og et vær som ikke ville bestemme seg, så var det utrolig godt å gå der igjen. Memory Lane lzm. Bare det å se alle øyene og fjellene rundt: Grytøya, Andøya, Senja, Rolla, Andørja og alt som ligger i mellom og bakom, og skodda og holmene og ikke minst det algegrønne havet … Fantastisk. Hva kan konkurrere med Nord-Norge, egentlig? Svar rett og vinn heder og ære ;)

Dagens geografitime:

Reklame