en sommerdag

det er ikke sikkert det vises så godt, men havet er grønt. det er varmere nå enn før, algene tar over, plankton fulle av klorofyll, kanskje. grønne er de i hvert fall. grønne som håpet. det var i alle fall det engelsklæreren anno førsteklassen på videregående påsto. hun påpekte skrivefeil og grammatikalske ukorrektheter medngrønn penn. her er engelsken, og her er vi. og her er karakteren din. noen der ute skjønner nok hva jeg snakker om.

men, det finnes mer i denne byen enn vakre fjell og fjorder. det finnes kaier, og det finnes en rød telefonkiosk, til tross for at jeg er overbevist om at telefonkiosker strengt tatt er noe som ikke lenger finnes, så står den der likevel. hvem går vel rundt med to kroner rundt halsen så de alltid skal kunne ringe hjem nå? ingen. de går med mobil i lomma. og hva er vel to kroner og en telefonkiosk mot meldinger og mobile enheter? det var en kamp de aldri kunne vinne. telefonkioskene og de to kronene, altså. jeg vet ikke engang om de prøvde.

men det er fint at noen står igjen. dekorative, røde telefonkiosker. påminnelser om et kabellagt liv, trådløsfritt, fastlagt: her kan du ringe, her kan du se på tv, her kan du kjøpe klær. alt hadde sin faste plass, det var virkelig a time and place for everything. nå er det everything any place any time. jeg nyter stillheten når jeg kan. stillheten, himmelen og havet. livet her og nå. øyeblikket.

fint hva? og grønt? vi snakka mye om det i helga. og det var nok ikke bare «vi» som gjorde dét, forresten.

men åkei. livet er fint, det er sommer sol og avreise til Tromsø og Bukta og Patti Smi(iiiii!)th om knappe 6 og en halv time. pakking gjenstår. og dusj. og sove på båten. tida flyr, alt kommer så plutselig.

Reklame