dagen for gode nyheter

moneywise, that is.

jeg slipper å betale tuition fee, i’m as happy as can be!

vidunderlig. nå skal banken få tilbake lånet sitt fort som fy, før det har rukket å rente seg no’ særlig (hvor mye kan det egentlig ha renta seg på, liksom, en uke og en dag liksom?), og lånekassa skal få papirer på søknad om lån, men ikke skolepengelån, og livet er fint og tjo og hei. ja, faktisk! vidunderlig! skulle bare ønske jeg hadde noen bilder jeg kunne poste, det er enklere å beskrive med bilder enn med ord, tilogmed for en ordrik skapning som meg (komma-og-parentesgal, vill etter semikolon), men jeg 1) mangler ledning mellom kamera og pc, 2) mangler minnekortleser-usb-porten og 3) har en tre år gammel pc med førti fulle gigabyte. det er med andre ord dårlige tider for bildeoverføringer.

når det er sagt: jeg begynner å venne meg til Singapore. varme, flip-flopper (aka «thongs»), tidlige kvelder, firfirsler på veggene, reklamer for hvitgjørende hudkremer, kjøpesentre større enn en middels norsk by, mrt-systemet, damestemmen som sier: ghoby daut interchange. passengers transferring on the north-east line, please alight.

alight, liksom: stig av.

dagene går, jeg overlever mens jeg føler meg som en del av en star trek-episode. jeg mistenker at noen har vært inspirert av noen her, for å være på togene på mrt-en er som å være i gangene på «the star ship Enterprise», og bygningene utenfor er jaggu meg ikke noe dårligere. to boldly go where no man has gone before! ja, nettopp. slik føles det. det at alle rundt meg stort sett er kinesere, malaysiere og indere bidrar nok også litt til den følelsen, i tillegg til en hete man bare unntaksvis opplever i Norge (og enda sjeldnere i Nord-Norge foråsiresånn), og kanskje ikke engang da, fordi luften er like fuktig som etter en halvtimes dusj i varmtvann på et lite bad i en leilighet i Hegdehaugsveien, for eksempel.

jeg begynner å venne meg til det. sa jeg det? jeg svetter ikke lenger som en gris. kanskje av og til som en liten gris, men den er ganske liten i forhold til de to første dagene her, altså. hadde ikke trodd det kom til å gå så fort, lah.

og så slipper jeg å betale tuition fee! hurra! so long forbrukslån, hello sweet basic lånekassalån-og stipend, hello good life 8)

og svake håndtrykk. jeg må begrense meg, det er visst høflig å ikke hilse med fasthet. man skal være mild. ikke påtrengende, men litt passiv, kanskje? jeg vet ikke, bare at ingen singaporeanere sålangt har klemt handa mi fast når vi har hilst. dér har du kulturforskjell, i alle fall.