tingene som ikke er

Måned: august, 2008

(bay)beats me

Hvor typisk er det på en skala fra en til ti at:

1) du aldri kommer deg på den greia (dette tilfellet Baybeats anno fredag og i alle fall lørdag) du har gleda deg til i, say, fire måneder?

2) du aldri kommer deg så langt at du får møtt alle du skulle møte fordi

3) telefonen din (i mitt tilfelle er den strengt tatt lånt, men potet-pottit) slår seg vrangere enn vrang og nekter å gjøre annet enn å ta imot samtaler og taste 22222222 helt av seg selv sånn at når du tar imot samtaler hører den andre personen dut-dut-dut annahvert sekund?

4) at den plutselig, når du skal demonstrere til en fyr du akkurat har hilst på hvordan den ikke-fungerer, fungerer igjen?

5) og at den fyren som du strengt tatt ikke har lyst til å møte igjen (for selv om han sikkert er en hyggelig kar og selv om han anbefalte en bra konsert, så dreiv han hele tida og sto alt for nært deg og tok på deg (og hadde dessuten dårlig ånde) og ekla deg ut) sier «how do we keep in touch» og du sier at telefonen din ikke fungerer (for selv om han så at den fungerte litt har du jo fortalt en lang historie om hvor ufungerende den er) og så tar han nummeret ditt istedet …

6) og du tenker «tast feil nummer, tast feil nummer» og gjør det faktisk (litt ubevisst), men

7) føler deg altfor slem og endrer det?

Hvor typisk?

Typisk nok.

P.S. The Analog Girl (en asian act to watch ifølge Time Magazine) er ikke det dummeste å sjekke ut. Så vet dere det.

P.S.S. Men jeg faller tilbake på min telefonen-fungerer-ikke-historie og later som jeg aldri mottok noe anrop. Hva er verst; gi feil nummer eller ignorere (når du allerede har fortalt at telefonen ikke funker)?

Judge me, grade me.

fordi det er søndag

bursdag 23

eller 22? æ veit ikkje, feire man bursdag året man blir fødd? det e liksom det det heile kommer an på; bursdag nummer 23 om dagen æ blei fødd telles med, og bursdag 22 om man begynne å telle året etter. wtf, æ har vært på gratisfylla ENNIVEIS.

og tyr tell dialekt. må være alkoholen. føkk, æ drakk en brennanes drink. BRENNANES; æ sverge. Empire State Builidng het den visst, og det va glass på glass oppå et glass med diverse alkoholholdige drikkevara oppi, og så helte bartenderan brennanes alkohol over hele greia, og så sku vi liksom stikke PLASTsugerør nedi og drikke så fort vi kunne. æ klarte kanskje en tredjedel før æ bære «nei, nok nu» og så tok visst Sophia resten. Sophia e barskar enn mæ, men så e ho eldre. man må være barskar når man e eldre. ja, ja, basta.

hurra! fin bursdag! ja, æ e skikkelig fornøyd nu faktisk. fornøyd & full. etter pedikyr og vindusshopping dro æ og Sophia hjemover førr å skifte og ordne oss. så sku æ fikse taxi, men det kommer ca ingen taxia hit på kveldstid så æ måtte gå ca hele veien tell Universiy Hospital. på veien dit innså æ at æ hadde glemt id, så æ måtte finne taxi, dra tellbake og så dra tell Normanton Park for å hente Sophia. æ skjønne at det e masse stedsnavnt nu, men hei, æ gidd ikkje forklare når Google finns …  i alle fall; taxien kjørte en omvei på ca fem minutt og to sing.dollar, så dro vi tell Keppel sometthing, min første tur ut av Singapore (selvfølgelig I Singapore, bare ikkje på; e ei lita øy festa til Singapore med ei bru som stenge førr trafikk klokka 2 om natta). der møtte vi Sophia sine kollegafolk, og æ drakk snær 2 øl og en tredjedel av Empire State Builidin I FLAMMA graits. så dro vi til Butter Factory der en kompis av ho fiksa oss inn gratis. æ smakte på morsomt øl og så fikk æ en drink og så fikk æ ekstra vodka i drinken. og æ betalte ingenting, ikkje engang nattmat. kreisi! virke som om alle beløp under 10 dollar matwise e spanderbare. funke fint for mæ. æ hadde jo tross alt bursdag. på en måte har æ det ennu, i en og fem minutt. dagen blir virkelig ekstra lang her. seks tima lengre, for å være nøyaktig.

på butter factory klarte æ å miste visa + dis/embarkation-kortet mitt, + øyenskygge og vaselinboksen. (jepp, det e en jentegreie, vaselin i veska). æ skjønte ikkje korsn. det gjør æ fremdeles ikkje, men da æ spurte i den andre baren stakk en fyr inn i danserommet og kom tilbake med alt. hurra for karma og returnerbare ting. hurra! og hurra for bursdag! og menneska! og fine, varme kvelda, og gratis drikke og dansing på podium. hurra hurra hurra! æ e fornøyd og æ har det bra. og nu har æ vært skikelig ærlig. æ har sagt alt som mæ sjøl, ikkje på språk som ikkje e mitt. det føles bra, men litt rart. æ e.

23.

fremdeles 22

i tjue minutter til, til tross for et par premature facebookgratulasjoner, og couchsurfing.com som har påstatt at jeg er 23 gud-vet-hvor-lenge nå.

eller seks timer og tjue minutter, om man regner Norge-tid. og det burde man jo egentlig, siden jeg faktisk ble født i Norge, og ikke i Singapore. jeg er seks timer på forskudd nå, med alt, enda jeg er for sen (kronisk, jeg er ingen nordmann på dét punktet). wow, nå går det i surr.

jeg kjøpt pre-bursdagsgaver til meg selv idag. en lilla tunikakjole og svarte slingback (lave) pumps. hadde jeg hatt overføringskabel/usb-minnekortleser/plass på pc-en skulle jeg tatt bilde og lagt inn og moteblogga og fått tusen lesere. men nah. konsumkulturen klarer seg fint uten at jeg skal bidra ekstra til den.

det føles i alle fall ekstra fint at Baybeats er gratis 8)

huskeliste

everything is a-ok

dråpene treffer deg som haglskudd. vann fosser ned fra tak, gjennom takrenner, nedover de betongstøpte grøftekantene; danner dammer på flatmark, avgir kjølig luft. det regnet i helga. jeg gikk rundt i little india med skjerf og regnjakke. alt er relativt, og nå har det vært relativt kaldt sia regnet kom. relativt kaldt; helt til jeg kom ut av den air-con-iskalde forelesningssalen etter fire timer, tre av dem med The Right Stuff på storskjerm foran meg. da var det plutselig relativt varmt igjen. jeg må begynne å ta med sokker på forelesninger. gi meg en måned til og jeg tar med votter og hue også.

jeg får i alle fall sett nok film i år. noen får meg til å stusse litt. eller, alle får meg til å stusse litt, jeg ser dem jo tross alt i en utdannende setting, men noen får meg til å stusse litt ekstra. filmen vi så idag, for ekesmpel, beskrives av imdb som «action, drama, adventure». jeg ville kalt den mer en komedie enn noe annet. og det tror jeg egentlig de ca 400 andre studentene som så filmen idag vil si seg enig i. vi lo hele tida. fremstillinga av den kalde krigen, med amerikanerne som godslige, tullete, klønete helter, mens russerne på den andre sida av atlanteren bades i røde flammer og ondskapsfull latter kan ikke sies å være annet enn parodisk. det meste føltes parodisk. pilotene som mer eller mindre fremstilles som dumdristige, konkurranserettede, macho «all-american guys», konene som går på nerver mens de venter på å høre om testpilotmennene deres overlever eller ikke (og sjansen for at de skulle dø i løpet av tjue yrkesaktive år var faktisk 53 %. dårlige odds, med andre ord), visepresident Johnson som bare vil vise seg fram, hele spillet i korridorene, med politikerne og trådtrekkermennene alltid innhyllet i et mørke. mørkemenn.

vel. det var morsomt. den sier mye om amerikansk selvbilde og nasjonsbygging via hollywood. den sier forsåvidt mye om åttitallet også, for vi burde vel alle vite at historisk situerte filmer strengt tatt aldri handler om den historiske hendelsen eller tiden den portretterer, men om samtiden den produseres i. et visst nivå av allegori inngår alltid.

og da jeg, etter fire timer foran skjermen, prøvde å løpe til bussen (for å ta den ett busstopp så jeg skulle rekke middag), kjente at bena mine var stive som stokker, og at det å løpe opp en slak bakke føltes som å jogge oppover ei sandstrand, da skjønte jeg at å tilbringe en hel dag i senga ikke er et godt valg.

men jeg var trøtt, og det regnet, og så tordna det så mye at jeg våkna fra slumringa mi, desorientert og nesten litt redd. jeg tok faktisk ut kontakten til pc-en, enda det er ingen grunn til det. her er jo alt sånt jorda uansett. men jeg gjorde det likevel, så forvirra var jeg. og det tordna helt til kvelden kom, enorme brak, som om himmelen og jorda buldrer sammen som om de var to bukker med kraftige horn. jeg liker det. det føles som om de hører sammen, som om jorda og himmelen binder seg til hverandre, når det tordner. og jeg ligger trygt i en kokong, et sted der lynet ikke når.

jeg skulle nesten ønske det regnet hver kveld.

jeg kom til å tenke på

en fin kveld da jeg vandra mellom Akershus festning og Aker brygge

det var vår, nesten sommer, og jeg fant ut at det var på tide å bare vandre litt i Oslo alene. etter nesten to år der, liksom. jeg har aldri vært så innmari snar av meg.

litt samme greia med Singapore, egentlig. jeg trenger noen som kan aktivisere meg! skulle vel ikke egentlig være problematisk for et enebarn å aktivisere seg selv, nå? men tydeligvis. jeg er vel heller typen enebarn som ikke egentlig syns det er så ille å være alene og ikke gjøre så veldig mye når alt kommer til alt. det er ikke nødvendigvis kjedelig å sove, for eksempel. man kan ha fine drømmer.

——

javisst.

——

nå for eksempel, er klokka allerede halv to. jeg har altfor lett for å henfalle til søvnighet. ikke kan jeg egentlig skylde på varmen heller, for det er strengt tatt ikke så varmt nå for tida. det regner, er overskya, 26 grader, og tydeligvis kjennes det ikke varmere ut enn det heller, for værmeldinga operer ikke med heat index idag. forøvrig festlig at jeg skulle kommentere en temperatur på 26 grader som «ikke så varm». jeg husker enda den Veldig Varme Sommeren, den for mange år sida, da jeg bodde hjemme i Harstad og neppe var mer enn 12 år gammel: da var det 26 grader ute, og jeg lå inne på sofaen og vifta luft på meg selv med ei håndvifte mormor hadde kjøpt i Portugal. idag gikk jeg til frokost (som forøvrig alltid består av stekt ris og noen ganger nudler. har jeg nevnt at jeg savner grovbrød?) med en genser på meg. en genser, i over 20 grader! det er så nært akklimatisert som jeg kan komme.

327

Så mange ord har jeg. 500 minus 327 erlik 173. Så mange mangler jeg.

173 er ikke mange ord. Det er ganske få ord. Faktisk har jeg tenkt å bevise nøyaktig hvor få ord det er snakk om nå. Jeg skal skrive et innlegg på 173 ord. Potensielt om hva som helst, men jeg velger å vri det over på ”project 1”:

«History relies on facts and their context to interpret events. How do these two films explore these issues?» (og disse ordene inngår ikke i ordtellinga)

«These two films» er Memento og Rain Man. Den ene har en hovedperson som ikke kan huske lenger tilbake enn de siste 20 minuttene. Så glemmer han igjen, og begynner på nytt. Han skriver lapper og tar polaroidbilder for å forstå verden rundt seg, men dette viser seg å være langt ifra en feilsikker metode. I den andre filmen har vi en hovedperson som husker en uendelig rekke fakta, men ikke aner hva han skal gjøre med dem. Den andre hovedpersonen er derimot i full stand til å forstå verdien av all denne faktakunnskapen. Tjener penger på den, tilogmed. Tom Cruise er alltid slick.