et handtrykk er ikke bare et handtrykk

by vaarloek

Monokultur. Er det dét som er globaliseringens ultimate mål? Én verden – én kultur? At man skal kunne reise halve jorda rundt, eller hele for den saks skyld, og likevel kjenne igjen kulturkoder? Ha felles kulturelle utganspunkt? Den kommerse amerikanske ungdomskulturen ligger i alle fall som et felles bakteppe for en hel generasjon av verdensborgere. Kanskje er vi den første? Kanskje tilhører min generasjon den første generasjonen med et så velutbygd felles kulturelt språk?

Det er spennende, men det gjør også at noe av spenningen forsvinner litt.
FOr hvor kan man dra for å slippe unna? Hvor kan man dra for å virkelig møte noe helt annet? Noe fundamentalt forskjellig?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg stadig blir spurt om «kultursjokk» og «kulturforskjeller», om «hvordan jeg tilpasser meg», og at jeg stadig har like store problemer med å komme med et vettugt svar. Det enkleste hadde vært om jeg faktisk hadde opplevd møtet med Singapore som et kultursjokk, som noe fundamentalt annerledes, men folk er bare folk, og det som skiller oss er småting. Som maten, språket, det lokale. Og handtrykket.

Akkurat nå hører jeg på Niko Valkeäpää. En gang handhilste jeg på ham. Jeg husker enda det utrolig faste handtrykket han hadde, kraftig og robust. Et sånt handtrykk som gir inntrykk av at personen bak det er sterk, bestemt og full av integritet. Et sånt handtrykk som man fester seg ved, positivt. Det imponerer rett og slett: Et fast handtrykk er som et tillegg på en persons karisma, et svakt suger karismaen ut og bort.

Så lenge du har en vestlig bakgrunn, i alle fall. Her, i Singapore og i Sør-Øst Asia, og antakelig i mer eller mindre hele Øst-Asia, er ikke handtrykk en viktig indikator på personlighet. Det er ikke noe som sier noe om «styrke» og «integritet» og «vilje». Det er bare et lite symbol. Det sa i alle fall jenta fra Kina med et navn som ligner på «injoy», bare uten n-en. Et handtrykk betyr ikke så mye. Men for meg, for europeere og amerikanere, betyr det alt. Vel, det betyr mye i alle fall. Å finne en europeer som i en førsteinntrykksituasjon ikke bryr seg om handtrykket kan ikke være annet enn umulig. Det er i alle fall noe jeg legger merke til, noe jeg faktisk husker lenge etter. Ikke de handtrykkene som bare var helt ok, men de som var ekstra sterke, faste, og de som var ekstra (eller bare litt) svake og slappe. De første som noe positivt, de siste som en indikasjon på en svak personlighet, en (for) føyelig og uengasjert person.

Og de vil jeg sjelden ha noe med å gjøre.

Så åkei. Kanskje dét er mitt kultursjokk. Kanskje det er dét jeg kommer til å huske som det merkeligste med mitt første møte med Asia; ikke varmen, ikke maten, ikke singlish, ikke venstrekjøringa og søndagsåpne kjøpesenter, men denne enkle lille tingen: det faste handtrykkets uviktighet.

Og det er i grunnen ganske rart.