(bay)beats me
av vaarloek
Hvor typisk er det på en skala fra en til ti at:
1) du aldri kommer deg på den greia (dette tilfellet Baybeats anno fredag og i alle fall lørdag) du har gleda deg til i, say, fire måneder?
2) du aldri kommer deg så langt at du får møtt alle du skulle møte fordi
3) telefonen din (i mitt tilfelle er den strengt tatt lånt, men potet-pottit) slår seg vrangere enn vrang og nekter å gjøre annet enn å ta imot samtaler og taste 22222222 helt av seg selv sånn at når du tar imot samtaler hører den andre personen dut-dut-dut annahvert sekund?
4) at den plutselig, når du skal demonstrere til en fyr du akkurat har hilst på hvordan den ikke-fungerer, fungerer igjen?
5) og at den fyren som du strengt tatt ikke har lyst til å møte igjen (for selv om han sikkert er en hyggelig kar og selv om han anbefalte en bra konsert, så dreiv han hele tida og sto alt for nært deg og tok på deg (og hadde dessuten dårlig ånde) og ekla deg ut) sier «how do we keep in touch» og du sier at telefonen din ikke fungerer (for selv om han så at den fungerte litt har du jo fortalt en lang historie om hvor ufungerende den er) og så tar han nummeret ditt istedet …
6) og du tenker «tast feil nummer, tast feil nummer» og gjør det faktisk (litt ubevisst), men
7) føler deg altfor slem og endrer det?
Hvor typisk?
Typisk nok.
P.S. The Analog Girl (en asian act to watch ifølge Time Magazine) er ikke det dummeste å sjekke ut. Så vet dere det.
P.S.S. Men jeg faller tilbake på min telefonen-fungerer-ikke-historie og later som jeg aldri mottok noe anrop. Hva er verst; gi feil nummer eller ignorere (når du allerede har fortalt at telefonen ikke funker)?
Judge me, grade me.
tingene som ikke er 
Min metode: Gi feil nummer. Telefon-funker-ikke historien: Kan gå bra, selv om fyren sikkert blir mistenksom, siden historien virker litt for innvikla (det enkleste er ofte det beste). Men, det gjør vel strengt tatt ingenting hva han tenker, for du liker ham jo ikke likevel?
Men nå var jeg tøffere og smartere enn jeg egentlig er. Har en idé om at vi jenter er for redde for ikke å bli likt, så vi anstrenger oss for folk vi driter i, og som vi ikke selv liker! Vil bli likt av dem vi ikke liker, til og med!? Why!? Men jeg er sånn selv, og ville følt meg dum. Skikkelig vanskelig å avvise noen, ønsker at jeg hadde lært det bedre.
shitty day med andre ord?
da går det bare oppover, er det en trøst?
jeg er enig med oda her, både i at vi alle prøver å bli likt av folk vi ikke liker, og i at feil nummer er safest.
Jeg syns de er like gode. Og ordet ‘gode’ er ikke ironisk ment. Det er en menneskerett, selv for damer, aa velge hvem man vil ha med aa gjoere og hvem ikke. En mann med et snev av antenner plukker vel opp signalet enten han naar feil person eller aldri faar svar?
oda: ja, jeg vet! jeg ville også sagt det, jeg gjorde det jo nesten også, men jeg føler meg så slem … det handler ikke så mye om å bli likt for min del, men mer om at det er kjipt å få andre til å føle seg … ikke likt, om du skjønner. samtidig mener jeg at man ikke burde føle seg så damn forpliktet til å være hyggelig hele tida heller. komplisert, dette livet.
somalieren: haha! egentlig var dagen helt fin til det punktet, og den ble raskt bedre igjen med en gang jeg kom meg unna :P
alter ego: jeg er enig, bare ikke så veldig flink til å praktisere. eller, egentlig kan jeg være ganske flink til å praktisere den der, men da er jeg gjerne full … eh. men ja, jeg tror egentlig ikke det blir noe problem å unngå fyren, selv om jeg ikke tror hans sosiale antenner var blant toppsjiktet.
[…] (couchsurferne i Singapore er en aktiv gjeng), slik planen var. Telefonen hadde, som tidligere nevnt, blitt ekstremt sær og anti-samarbedsvillig, så det var litt vanskelig (dvs “umulig”) […]
Husker ikke helt hvordan jeg fikk rota meg inn på bloggen din, det var visst via den ene og den andre. Poenget er hvertfall at jeg liker den. :)
vel, det ene fører fort til det andre, ikke sant? trivelig at du liker i alle fall :)