om å kommunisere

Det fascinerer meg hvordan man kan si noe så nært som perfekt, og likevel ikke bli forstått. Jeg tenker på ord, hvordan vi uttaler dem, og hvor annerledes og fremmede de høres ut når utlendinger sier dem. Utlendingen i dette tilfellet er meg, tydeligvis, for da jeg trodde jeg sa «Temasek» rett fram rett, så stirret singaporeaneren jeg snakket med bare på meg med et uforstående blikk. Tema-what?, lzm. «Temasek», prøvde jeg meg igjen, og de andre utvekslingstudentene hang seg på og skulle forklare, for de skjønte jo hva jeg mente. Og så, et lys: «ah, TemAsek!». Ja, ikke sant, det var jo det jeg sa? Ja, det var det hun sa, parerte de andre. Men det var tydeligvis ikke helt det jeg hadde sagt likevel: TEmasek er ikke TemAsek, jeg skjønte det den kvelden tidlig i august.

Og da jeg skulle til Normanton Park en søvnig lørdag da jeg var 23 år og 1 dag, og prøvde å huske hvordan taxisjåfør-uncle 1 sa: «Noormantn Park NormAntn Park ah!», om og om igjen mens han prøvde finne ut hvilken rute han skulle velge, for å gjøre kommunikasjonen med taxisjåfør-uncle 2 enklere… vel, la oss bare si at det holdt på å gå ganske galt. Jeg aner ennå ikke hvor han trodde at jeg skulle, det var noe som på en måte kunne høres ut som Normanton Park, om man la godviljen til, men da han endelig skjønte hvor jeg ville hen lo han og sa «Normanton Park ah!».

Ja, jeg vet, det var jo det sa? Og det var virkelig det jeg sa.

Kanskje handler det om forventning. Når man forventer å ikke helt forstå, så forstår man rett og slett ikke. Man gjør ting vanskeligere enn de trenger å være, hører feil nesten med vilje. På en mikroskala blir det i verste fall morsomme misforståelser man kan fortelle om senere og le av, men i makroskala er det ikke alltid like gøy … Og her skulle jeg selvfølgelig hatt en fiffig dagbladet.no-sak å linke til, om krig, terror ‘n all that jazz, men. Nei. Man trenger vel ikke eksempler for å skjønne at en hel del av konfliktene vi lever med i dag beror på misforståelser og mistolkninger av hverandres kulturelle uttrykk? Når skandinavere generelt betraktes som uhøflige av utlendinger fordi vi på en generell basis er reserverte og ikke starter vilkårlige samtaler, så er det ikke annet enn en mistolkning av reserverthet, av en annen type høflighet.

Det var i alle fall det jeg og Tanish (inder-gone-scandinavian) kom fram til da vi snakket om Skandinavia og Verden. Jeg liker Skandinavia best, men Verden er fin den og. Og i verden finnes det trivelige mennesker som kaller seg couchsurfere. De anbefales på det varmeste.