gjennom taxivinduet
av vaarloek
i ei av Singapores blå taxicabs ser jeg høyhusene strekke seg opp mot himmelen som lystårn. de danner landskap av rektangulære klipper om dagen; blå, grå, hvite, røde, gule. om kvelden er de tårn. er man langt nok unna ser de ut som steder alver bor. lysalver, lysverden. om natta tenker jeg alltid at livet i et slikt lysende, ruvende høyhus er vakkert. fullt av lys, varme og latter. eller fredfull harmoni. zen. de blir liksom litt tåkete på avstand, lyset sprer seg ut i en mjuk runding. kommer du for nært er det bare klinisk, stikkende, kaldt.
men gjennom taxivinduet midt på natta, i en kvarters lang kjøretur hjem til 15 dollar og 30 cent, 60 kroner, er de lystårn. og Singapores verden av high-tech og business, konsumfokus og hardt arbeid, blir plutselig en romantisk oase av mørke og lys. det er nesten fullmåne, ingen stjerner på himmelen, men høyhusene glitrer nok for en hel galakse.
et lite snev av forelskelse slo rot i meg. verden er vakker.
tingene som ikke er 
Fint skrevet :) Det er sant at de er kalde, og samtidig lysfangere. I et tropisk klima kaster de jo heller ikke så lange skygger som høyhusene her nord, eller ihvertfall ikke så kalde. (Hvis de kaster skygger er man egentlig bare glad, pga temperaturen.)
takk! det var noen fine minutter, jeg skrev i hodet mens taximannen kjørte :)