å ikke skrive essay

står etthundre og nittito prosent fast. har ikke tid til å stå fast, ikke engang en liten prosent fast, så jeg er langt over punktet for panikk. det er derfor jeg bruker tid på å gå over de første bildene fra Singapore, og poste et pent lite utvalg her. fornuften seirer stadig vekk.

(kremt)

antakeligvis ganske unødvendig å nevne det, men det finnes mange fine blomster, busker, trær og andre plantevekster her. som disse kvite blomstene som er ca overalt, litt som løvetanna.

MRT-en stopper på det stoppet som stadig vekk gir meg følelsen av å være med i en star trek-episode, kombinert med stemmen til Vera Lynn i hodet; Dover

på orienteringsmøtet fikk jeg en ny venn; Linus the lion. eller LiNUS, om du skjønner. de er glade i ordspill på NUS, og her klarte de tre betydninger i en, et slags kinderegg. Singapore betyr jo løvebyen, ikke sant. enda det aldri har eksistert løver her. tigre, sikkert. men løver , nei. de holder seg gjerne i Afrika, med mindre de blir tvangflytta med omreisende sirkus eller til dyrehager i verdensdeler langt unna. eller er et kosedyr man kan henge på nøkkelknipen sin.

forøvrig, legg gjerne merke til den vakre veggen i bakgrunnen. classy!

[Så det jeg egentlig burde skrive om nå, er Frank Chins artikkel «Rendevouz» og hvilke parameter den setter for Asian American literature. Min konklusjon sålangt er: tradisjon & stolthet, for å bruke fantasi og å endre på myter er ingenting anna enn kvit rasisme, et begrep Frank Chin bruker hyppig. Tydeligvis det han ser som selve essensen i kvit kultur. Jada Frank, vi er alle rasister, selv vi som ikke engang anser at det finnes raser av mennesker. Det er forresten ganske interessant at her i Singapore snakker de om rase hele tiden. Men rase her er en suppe av nasjonalitet, etnisitet og kultur: er du malaysier er det rasen din, er du kineser eller inder er det det samme. Hvordan skal man egentlig snakke om hverandre uten å gå i gamle feller? Jeg vet ikke, ord og begreper bære med seg så mye historie, de er alltid ladet på en eller annen måte. Kanskje Frank har rett, men han formidler likefullt en rasistisk-ladet retorikk, og en snever litterær ramme for asiatisk-amerikanske forfattere; for hvorfor skal man som én forfatter ha ansvar for å formidle en hel kultur og å gjøre det rett? Er forfattere lærere? Og hva er den kinesiske kulturen uansett, en homogen uforanderlig essens? Er kinesisk kultur det som er kultur i Kina i dag, eller er det den kulturen immigranter har brakt med seg over hele verden, alltid noe moderert, oppdiktet og framforandlet i møte med andre kulturer og med hver nye generasjon? Bildet slik jeg ser det er så mye mer komplisert enn det bildet Frank Chin presenterer, og jeg kan ikke for det, men jeg er kvit og jeg nekter like mye å ta på meg ansvaret for det kvite mennesker har gjort opp igjennom årene, som dagens tyskere tar på seg ansvaret for Andre verdenskrig. Whites were slavers, greit nok. Men kvite har også vært slaver. Afrikanere solgte slaver til kvite. Og ingen emperier har strakt seg ut uten en oss/dem-retorikk i bakgrunnen. Det kan jeg vedde på.]

og bare for å virkelig bevise det; jeg er faktisk i Singapore: jeg, skyskrapere, Singapore River og Boat Quay (uttales ki. singlishtisk)

Reklame