fra War Remnants-museet i Ho Chi Minh City.
Uten tvil det verste museumet jeg noen gang har satt mine ben i.
verste, fordi jeg ikke engang klarte aa fullfoere utstillinga. verste, fordi
jeg maatte gaa fra bildene og informasjonen med taarer i halsen. verste, fordi
det er saa jaevla ekte. og plutselig snur du deg rundt og ser fortida i oyenene, omtrent:
and it ain’t pretty.
jeg er tilbake
back in business
naa med engelsk pc uten ae oe aa
og uten aksenter
aa skrive kafe paa den korrekte maaten kommer ikke til aa bli mulig med det foerste
noe som igrunnen er rart, for de skriver da «cafe» med aksent her ogsaa?
jeg tilgir dem mangelen paa det norske alfabetets tre smaa saeregenheter
men denne mangelen paa aksenter
nei, vet du hva
et sted maa grensen vitterlig gaa
……………..
saa jeg har en ny toshiba. jeg er semi-fornoeyd. sia kronekursen galloperte nedover ble det ikke saa himla mye billigere enn i norge. faktisk bare billigere naar gst-en trekkes fra og jeg faar penga tilbake ved utreise, og da sikkert bare billigere med et par hundrelapper, men norsk tastatur og norsk windows hadde virkelig vaert verdt de ekstra kronene. og egentlig egentlig ville jeg ha den nye macbooken, av to enkle grunner hvorav den ene er at den ser jaevla fin ut. den andre er street cred.
nei, jeg tulla bare. det er egentlig bare den foerste grunnen som virkelig gjelder. jeg er ikke macfrelst. en del av meg syns mac og steve jobs er griske jaevler. verre enn microsoft, for meg bekjent gir ikke steve jobs akkurat ut miljoner til veldedighet, mac er saa merkevare og cred-belasta at jeg halvt vil spy, og de gjoer det vanskeligere aa bruke andre produkter enn mac + mac, right? jeg vet ikke. kanskje ting er annerledes naa. jeg er ambivalent. men jeg ville ha den nye macbooken fordi den har perfekt stoerrelse, samme som toshibaen jeg har naa, og svart ramme rundt skjermen. det er penere. kvitt er ut. likevel har jeg en kvit wannabe-macbook-pc, fordi den svarte portege’en (som jeg ikke kan skrive korrekt takket vaere INGEN AKSENTER) hadde dustetastatur. det glitra og viste alle fingeravtrykkene og var en smule sticky og klamt. jeg er i tropene enn saa lenge, det frista ikke.
men aakei. ting er som de er. jeg skal skrive ferdig tre-fire essay iloepte av uka. kanskje kan jeg faa utsatt det ene, om jeg lager en god nok sak og sier «hei, jeg har hatt det litt toeft den siste tida, jeg var allerede saa sliten og demotivert over aa ha fem essay foran meg og null inspirasjon motivasjon energi glede, at da pc-en min kraesja loerdagskveld sa jeg hei hei til mursteinsveggen og nesten-graat meg i soevn de neste fire dagene, saa om jeg kunne faa en liten utsettelse, over helga bare, paa dette essayet hadde det vaert en stor hjelp. paa forhaand takk og med vennlig hilsen», saa kanskje, kanskje.
men jeg skal proeve aa ikke synke til aa tigge om spesialbehandling. strengt tatt vil jeg jo ingenting mer enn aa vaere ferdig med aa skrive essay innen den fjortende. ferdig, helt, ingen flere essay foer neste semester! det hadde vaert saa fint.
ja. jeg skulle si noe om toshibaen min. den er litt varm. det virker som det er litt toshibastil aa lage pc-er som blir litt varme. men jeg er jo vant til det, intet nytt under solen. og jokke tok feil paa et vitalt punkt> alt kan ikke repeteres. alt repeteres, av seg selv, uten du vil eller ikke. det er et fact of life, ting gjentar seg selv, historien gjentar seg selv, moenstre, hendelser, i en sirkel av liv. og aar og dager og runder rundt sola.
that’s just the way it is.
de siste dagene har jeg bare gaatt rundt med halvkvalte hikst i halsen.
jeg er sliten, skolelei, motivasjonsloes. jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, og foran meg bygger dette taarnet av oppgaver seg opp til enorme hoeyder. jeg er frustrer paa alt jeg ikke har faat gjort, alt jeg burde ha gjort men utsatte, alt jeg lot vaer aa gjoere fordi jeg ikke ville bruke opp pengene mine foer stipendet kom, alle saanne ting som har gjort det vanskelig aa ta alle reisene jeg skulle, alle drinkene jeg ville ta.
og paa toppen av det her, paa toppen av denne veldig skolerelaterte frustrasjonen som var/er saa sterk at jeg maa holde graaten i sjakk med viljestyrke der jeg gaar paa vei hjem fra middag paa PGP, innom kiosken Cheers for aa kjoepe troestemat, masse sukker og sjokolade som kan gi meg en kortvarig foelelse av lykke, der jeg tilfeldigvis hoerer Ida Maria synge at hun liker deg bedre naar du er naken paa singaporeansk radio, paa toppen av dette klarer jeg aa la pc-en min bli overoppheta igjen. intet nytt under solen, bortsett fra at den fremdeles, snart ett doegn senere, nekter aa skru seg paa. lampa blinker oransj. dust dust dust. og takket vaere hinduene og deepavali er det public holiday imorra, som vil si at de som kan hjelpe meg paa campus er stengt, akkurat som de var i dag.
jeg kultiverer daarlig hell og ironisk perfekt timing dette halvaaret.
if nothing else, har jeg i alle fall dét aa vise til.
jeg har en hjerne som akkurat nå føles tung og tom samtidig. det er disse fem oppgavene, fem essayene, som er årsaken. essay, og sikkert en anelse sult også. jeg må dra en plass og finne middag.
og det er så himla mye anna jeg heller vil enn å sitte inne denne lørdagskvelden, men jeg var ute igår og hadde det gøy, så ikveld, ikveld, ikveld må jeg nesten få gjort noe. om så bare ei side, ei lusen lita side om Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby og dens historiske verdi og samfunnsinformasjon, det er alt jeg ber om, da kan jeg legge meg med om ikke god, så i alle fall ok samvittighet.
det er problematisk å ikke klare å tenke på de rette tingene når man virkelig må. jeg kommer til å lide for dette om ikke så lenge, mark my words, det kommer til å være smertefullt og jeg kommer til å sutre og forbanne min hele eksistens (sånn ca). jeg kommer til å grine. ha det kjipt.
men det fine med at vi lever i en verden der det finnes tid, er at det faktisk en gang er historie, og da betyr det ikke noe lenger. når det er over er det over, og alle hjerter kan glede seg.
imens gleder mitt hjerte seg over denne lille perla fra australske Holly Throsby:
først fylte jeg magen min med indisk digg mat. så dro jeg til zouk og drakk to velkomstdrinker (når man betaler seg inn på klubber i Singapore følger det nemlig som regel med et par drinker i billetten. så egentlig betaler man for drinkene? jeg har ikke helt skjønt konseptet bak denne taktikken ennå, men det virker som den funker fin-fint). så dansa jeg av meg den indiske maten og alkoholen til dansbar elektronika og that’s not my name sammen med tyske-gone-engelske Johann, et par svensker og ei singaporeansk jente som tilbrakte et halvår på utveksling i Lund.
og så, etter to timer ca, stakk jeg fra Zouk, fant ei taxi og dro til Jurong West, 19 dollar unna. for et par måneder sia, til og med et par uker, kanskje dager, hadde dette vært under 100 kr, rundt 70-80 kanskje, men nå slår det meg akkurat at kronekursen har stupt langt nedfor mellomgulvet thanks to global financial crisis ‘n all that jazz, så jeg betalte vel heller … eh. mellom 85 og 90. åkei. så et det ikke så ille. faktisk, wow, ifølge google er 1 sgd nå 4,5 (tilnærma). i’m like, you know, stunned. for et par timer siden var den 0,1 kroner dyrere. jeg skjønner at ting skjer fort i finansverdenen.
uansett. jeg dro på bursdagsfest i Jurong West. jeg, en singaporeaner og resten filippinere. Filipinos. de er på sett og vis amerikanere, har jeg lært, sia USA var imperialister og annekterte Filippinene, ga innbyggerne status som «American nationals», men ikke borgere. Filippinene. for øvrig et av de fattigste landene i verden, men det vet vel alle som har hengt på dagbladet.no i det siste.
så jeg spiste importert filippinsk sjokoladekake, drakk hjemmelagde drinker (flashbak tenåringsstyle) og fylte lungene med shisha, og tenkte tanker à la:
lenge leve internasjonaliteten! lenge leve transnasjonalisme! vi er ikke nasjonale borgere, vi tilhører verden. og jeg er ikke full lenger, men nok snytt til å tenke sånne tanker, til å vaie litt att og fram mens jeg skriver. jeg har åtte uker igjen i Singapore. jeg har tre uker på å skrive fem oppgaver. jeg er stressa, frustrert og en smule fornøyd. nesten lykkelig. jeg kommer til å savne, enda Singapore er regulert og polert, enda jeg lurer på hvor «løven» i løvebyen (singha + pura) er og tenker at Oslo har mye mer tiger i seg (råhet, skittenhet, tøffhet) … enda jeg savner undergrunn og tyggis og trikken og bygårdene og trehusene og all things norwegian, og folk, så kommer jeg til å savne.
men jeg gleder meg til å komme hjem.
ambivalensen har inntatt meg. søvn neste.
Sia jeg har så god tid nowadays, henger jeg rundt på internettet og soser. På denne vandringen langs kronglete stier av linker endte jeg opp på dagbladet.no (som så ofte), og da jeg scrolla nedover for å se om det var noen interessante nyheter jeg hadde gått glipp av, lyste denne overskriften mot meg:
«Pia skal lede «Norske talenter» – Hun er engasjert og pen, sier makker Sturla Berg-Johansen.
Jeg skumleser, får med meg at Pia har vært regissør, produsent og manusredaktør, at hun overtar etter Marte Stokstad og at Sturla omtaler kombinasjonen dem i mellom som «litt nytt og litt gammelt» og forteller om hvordan han ser seg selv som et naturtalent som ikke tenker foran kamereaet, bare gjør. Så kommer vi til gullkornet:
– Jeg tror også Pia er et naturtalent. Hun er engasjert og pen [min kursiv], konstaterer programlederveteranen.
Ja, men da var jo den saken grei liksom. Å være et naturtalent er å være engasjert og pen. Ordbok.no sier riktignok at et naturtalent er en «person med naturlig, medfødt talent», og at talent er en «medfødt begavelse av intellektuell el. kunstnerisk art, anlegg, evne», men hva vet vel ordboka? Å ha anlegg for now kan riktignok tolkes i retning «ha arveanlegg for penhet», men personlig syns jeg det er å strekke betydninga litt langt. Konklusjonen er derfor at dette er et forsøk på å oppvurdere penhetens status. Det er ikke bare noe man er, det kreves et talent for å være pen, et naturtalent, nærmest et lite snev av genialitet. Nå kan altså de pene menneskene i verden smykke seg med at de er naturtalent.
I hva?
I å være pen. Pene Pia. Skjermgodis.
er en ferdighet jeg perfeksjonerer til fingerspissene. nå er ikke dette et syteinnlegg om stakkars meg med tre uker på å skrive fem oppgaver, altså, det er bare en konstatering av at her har jeg tre uker på meg til å skrive fem oppgaver, og jeg kaster bort den ene timen etter den andre på noe så uinteressant som Sex and the City (filmen) … og etter over en times streaming sa det plutselig stopp, så jeg fikk ikke med den å-så-forutsigbare-og-omtalte slutten engang. og greit, jeg er sent ute, men altså, helt ærlig: finnes det virkelig noen der ute som ble «carried away» av dette reklamemaratonet av en film? for det er det den er, et maraton i produktplassering og namedropping, laget for å selge varer, ikke en historie. en ting er å snakke om merkevarer, det dukker jo opp i samtaler all den tid vi lever i en merkevareverden, men å skrive inn en scene der Samantha gir Carrie en iphone, bare for at Carrie skal si «I can’t work this», sånn at vi skal få et nærbilde av iphone opp i trynet … det er bare kvalmt.
kvaaaalmt.
ugh.
fordi de får meg til å le, med andre ord, og verdien av å starte uka med å le kan ikke undervurderes. (og fordi denne linken ikke ser ut til å funke av en eller anna mystisk grunn: Fry and Laurie – America)
tingene som ikke er 