man må bort for å se klart

av vaarloek

På sett og vis var det først da jeg landet i kaotiske og rotete Vietnam, nærmere bestemt Ho Chi Minh City, at jeg følte at jeg skjønre Singapore. Selvfølgelig stemmer ikke dette helt, for det er nærmest umulig å virkelig skjønne et land, i alle fall når du bare har fem måneder der, men likevel, man kan få en veldig klarfølelse av hva det landet handler om, hva det er. Jeg har ikke klart å få den følelsen av Singapore. Folk har spurt meg hva jeg synes, om jeg liker Singapore, alle de spørsmålene alle utlendinger får, og jeg har svart «ja», og lagt til noe om varme, vennlige mennesker og god mat, men jeg har kjent at jeg har sagt det uten å virkelig føle det jeg sier. Jeg har svart alle disse tingene, og ment det, men det har vært en overflatisk mening. Å komme under huden på Singapore er ikke gjort i en vending. Å komme under huden på Ho Chi Minh skjer med en gang, du blir kastet rett ut i det; råheten, farten, kaoset. Byen gir deg en sterk vibb med en gang, en vibb du ikke kan unngå å fange opp. Singapore er derimot noe helt annet. Etter ni dager i Vietnam skjønte jeg endelig hva malysiske/indonesiske/litt-av-hvert(iske) RQ mente da hun sa at Singapore smakte som et glass champagne du tror skal være kjempegodt, men viser seg å være litt … blass. Glassaktig. Alt rotet, de sterke smakene, er regulert inn i områder. Chinatown, Little India, Kampung Glam, Bugis. Utenfor er det HDB-kvartal, brede oppmerkede veier, MRT-rutenett og gigantiske kjøpesentre. Business, takterasser og kommersialiserte festivaler. Utenfor de regulerte småkaotiske områdene er det orden og klarhet. Utenfor er det overflate, og alt har et mål: Trekke penger til Sør-Øst Asias økonomiske senter. Singapore liker kanskje ikke homofile, for eksempel, men de vil ha «the pink dollar» likefullt, og forteller gladelig verdens homofilie at Singapore er homofil himmel. Samtidig blir en homofil lærer oppdaga og sparka fra jobben, mens rektoren egenhendig går rundt og vasker toalettene, livredd for spredning av AIDS.

Så hvilken side av 2000 er vi på igjen?

Jeg har skjønt min egen ambivalens overfor landet, byen. Jeg liker den, jeg liker folkene, jeg liker maten (foodcourts in my heart forever lzm), jeg liker Little India, Bugis, liker trærne og grønnfargene, utsikten fra Swissôtel … Jeg liker Singapore, men jeg klarer ikke å få tak på denne plassen. Alt er så rent og ordentlig, alt er regulert, til og med det rotete er regulert, alt har sin plass her. Ingenting går utenfor sine grenser.

I alle fall ikke på overflaten.